Tilstand

Tilstand ('tilstɑn) substantiv maskulint
Hvordan noe er, situasjon; forhold. Pasientens tilstand er forverret. Tingenes tilstand.

Tingenes tilstand, ja...Hvor skal man begynne? Det er jo ganske uvirkelig det hele. Å være så og si isolert. Å gå rundt i joggedress hele dagen. Å ikke møte folk annet enn på teams. Å ha hatt hatt hjemmekontor mer eller mindre i 1 år på grunn av en pandemi som er fryktelig smittsom. Å reagere på når folk klemmer på en film på TV. Å nikke anerkjennende enten når NRK-verten beroliger oss før et program settes igang med å si: "Dette opptaket er filmet før mars 2020", eller vi ser på rulleteksten at filmen vi nettopp så var fra 2019 eller tidligere. 

Vi har blitt preget av tingenes tilstand. Jeg er ganske sikker på at vi kommer til å få varige mén av å ikke håndhilse, klemme, sitte inntil hverandre, stå i store menneskemengder på konsert f.eks. i lang tid etter at pandemien er over. Kanskje blir den heller ikke helt over? Kanskje blir dette en tilstand vi kommer til å ha i lang tid fremover. Nye utbrudd med sykdommer som gjør at den situasjonen vi har stått i dette knappe året blir den nye måten å leve på. Jeg velger å ikke tro det. Jeg velger å tro at tidligere pandemier har blitt borte. Vi har hatt mange lange perioder uten en slik fare hengende over oss oppigjennom i historien, så jeg tror det vil gå bra til slutt. 

Jeg har spekulert litt over hvordan livet hadde blitt dersom pandemien ikke hadde brutt ut...

Fredag 13. mars 2020 var planen at jeg skulle dra tidligere fra jobb for å fly til Amsterdam med min kjære. Vi skulle møtt noen svenske venner av ham og hatt en hyggelig helg i byen. Vi skulle spist god mat, hatt gode samtaler, rett og slett hatt et lite avbrekk. Jeg hadde gledet meg sånn! Ikke nok med at jeg skulle ut på tur og bli kjent med en ny by og med nye mennesker. Jeg har lenge hatt en drømt om å besøke Rjiksmuseum for å se Vermeers maleri "Melkepiken" med egne øyne. Jeg skrev oppgave om dette maleriet da jeg studerte grunnfag i kunsthistorie. Vi skulle bodd på Hotel Ink, som jeg synes så spennende ut fordi hotellet var i et ombygd avisbygg og hadde dekor på veggen som for en bokstavnerd som meg var prikken over i-en..

Men pandemien snudde opp-ned på alt. Alt ble stengt, alt ble usikkert. Flytrafikken stanset, fuglene sang. Vi ble mer opptatt av hvordan vi skulle løse dette med hjemmekontor, hjemmeskole, få nok dopapir og hvetemel, få trent, feiret bursdager og jul, dratt på ferie etc. etc. Og lite visste vi da hvor lenge vi ville bli berørt av dette. 

Man tilpasser seg alt, men det koster. Vi har blitt flinke til å tilpasse oss tingenes tilstand. Vi har hatt høy læringskurve på den digitale fronten. Vi ser konserter digitalt, teater, og selv har jeg forsøkt å holde i live bokklubben og fått "truffet" mine kjære bokklubbvenninner på messenger. 

Men noen er ikke like fornøyde med tingenes tilstand. Det er alltid noen unntak. For det er ikke alle som vil være med på dette. Av en eller annen grunn mener noen at det hele er en konspirasjon, at helsefaglige eksperter tar feil. At vi må få leve som før, koste hva det koste vil. At vi skal nektes å kjøpe alkohol. At vi skal nektes å dra på hytta. At vi ikke kan dra på treningssenteret og i tillegg må få forklart at, Nei, man skal ikke sette seg i bilen og kjøre til nabokommunen for å trene. Jeg forstår det ikke. Jeg velger å tro på de som har fagkompetansen. Som tar vurderinger av situasjonen og gjør at ting føles litt vanskelig akkurat nå. Som forsøker å sette inn tiltak for å begrense smitte slik at helsepersonell klarer å håndtere arbeidsmengden. Jeg tror ikke de som bestemmer her i landet gir oss så strenge føringer for hvordan vi skal leve nå for å være slemme mot oss. De ønsker å beskytte oss og gir råd og veiledning slik at tilstanden vi nå lever i er som den er. Det er tøft. Det er det ingen tvil om, men igjen - slik må det være inntil videre.

At det har blitt helt naturlig å gå med munnbind når man går på butikken er også noe jeg aldri trodde jeg kom til å oppleve. I desember 2019 dro jeg til Japan og lo litt inni meg av alle de som gikk med munnbind på toget. Selv ikke min kjære mor, som ville blitt 93 år i fjor sommer, hadde opplevd å måtte gå med munnbind før jeg skulle kjøre henne til ny omsorgsbolig i mai måned. Hadde hun levd nå ville hun sett at det bare var begynnelsen. At tilstanden av pandemien ville gjøre ting ennå mye verre før det blir bedre. At vi sammenlignet priser på munnbind fra apotek til apotek. At man skulle kunne kjøpe munnbind med alskens logoer og trykk på - designer-munnbind. I alle dager, lizzm...

Vi får ta frem gamle bilder og drømme oss tilbake til ferier vi har hatt. Selv drømmer jeg om stranden på Maldivene, hvordan det var å kjenne sanden mellom tærne mens jeg satt og drakk en iskald Gin and Tonic etter en dag med snorkling. Men jeg kommer raskt tilbake til hjemmekontortilstanden og forsøker i stedet forsøker å se på ekornet som leker i treet utenfor hjemmekontorvinduet og glede meg over det. Jeg gleder meg også over å innimellom pynte meg litt, selv om jeg har hjemmekontor. Man kan ikke tilbringe hver dag i joggedress heller. Når jeg kommer meg ut forsøker jeg å smile til forbipasserende. De er jo også i samme kjipe situasjon som deg og det er godt å smile. 

Vi er tross alt heldige som bor i et land som Norge, som har så fin natur og et samfunn som er med på å ivareta alle innbyggerne på best mulig måte. Det gjelder å se det positive. Ikke se på alt vi har blitt fratatt i disse månedene, men alt vi har. Tilstanden er tross alt ikke så verst. 

Vennlighet

Vennlighet

1. (utellelig) Egenskapen å være vennlig.

2. (tellelig) Vennlig handling eller tjeneste.

Det er av en eller annen grunn fort gjort å glemme å være vennlige med hverandre. Det er vanskelig selvsagt å ha fokus på det. Vi ser ofte ikke lenger enn det nesa rekker, med mindre man er som Dalai Lama eller slik Mor Theresa var. Det er ikke så rart da - egentlig. Vi går jo rundt i egen kropp og har egne tanker og uten en oppvekker innimellom fra omverdenen, blir man nødvendigvis ganske egosentrisk. 

Add caption

Vi har vært i en spesiell tid nå helt siden Norge AS ble lukket. Kanskje har vi i løpet av denne tiden fått mulighet til å savne folk litt. Savnet har gjort at man kanskje har blitt mykere i kantene, mer vennlig, mer åpen? Jeg tror ikke vi mennesker er skapt for å være i isolasjon og uten stimuli fra andre. Heldigvis har vi tekniske hjelpemidler som gjør at man jo kan se hverandre på en skjerm, sende og motta meldinger, og Snap (for de som skjønner hvordan man bruker snap). Om man drister seg ut på tur så er det lettere å smile til de man møter idet man går forbi - med en meters avstand. Og varmer...det gjør det!

I dag opplevde jeg ikke bare vennlighet, men en service som var hakket hvassere enn jeg noen gang har opplevd. Jeg var på vei hjem i bilen og hadde tenkt å fylle bensin, for jeg hadde sett at prisene i dag ikke 

var skyhøye som de har vært tidligere i uken. Så, jeg svinger inn på Shell i Skiveien og sier til arvingen at, "Jeg svinger inn her og fyller litt bensin nå som det er billig" (Prisen var 13,89 pr. liter). Idet jeg parkerer kommer Shell-damen løpende ut som om livet sto på spill, spurte hva jeg skulle tanke og rev av bensinpumpehåndtaket..."Yess, jeg rakk det!", sa hun. Jeg sto der som et stort spørsmålstegn. Hun fortsatte videre "Jeg så akkurat at prisen skulle endre seg, så jeg bare løp ut for å gi deg best mulig pris". W H A T ? Jeg ble så perpleks. Har aldri opplevd noe slikt før. Jeg sparte over 100 kroner på den vennlige gesten, og det måtte man jo feire med Shell-boller, eller hva?

Man vet ikke hva andre som er rundt deg går igjennom. Det er noe med å være i den andres sko - walk a mile in your shoes. Det hadde kanskje ikke vært så dumt å forsøke å øve seg på å si fra om ting på en vennlig måte. Tenke seg hvordan du selv hadde ønsket å bli snakket til, dersom det er noe som må sies fra om. Si fra, men være vennlig og respektfull overfor den andre. Alle kan ha det vondt og leit til tider. Jeg syns man skal forsøke å gjøre verden rundt seg litt gladere. Hadde det ikke vært fint? Å si en fin ting til de rundt deg, selv om de har vært "kort" mot deg? Det kan tenkes den personen sliter med et eller annet som de ikke har fortalt om også.

Når man innimellom få en sånn vitaminpille som en e-post hvor det står "Supert, veldig godt jobbet, Tone. Du er flink!", akkurat når jeg har følt at ingen har sett meg og ingen setter pris på det jeg gjør. Og få det bekreftet svart på hvitt at de nettopp har sett meg! Sånt betyr så utrolig mye. Når ga du et kompliment til noen sist gang? Kanskje på tide at du sender en vennlig tanke til noen du synes fortjener det?

Forandring

Forandring (fɔˈɾɑndɾɪŋ)
substantiv maskulin-eminin
endring gjøre noen forandringer

"Nå må noe nytt skje i livet mitt snart. Jeg trenger så sårt en forandring!" Det er nok flere enn meg som tenker det innimellom. Vi kan liksom ikke slå oss til ro med at ting er som det er, at man gjør det samme dag ut og dag inn. Det gir ikke mye inspirasjon og glede. Tror ikke vi mennesker er skapt til å holde oss til den samme rutinen hele tiden. Vi er jo hele tiden i utvikling og da faller det naturlig å endre på ting oppigjennom. Innimellom kan for mye forandring gjøre en stresset og rastløs, men noen overraskelser og endringer må til ellers ville vel livet blitt utroooolig kjedelig! Syns ikke du også det?

Jeg er et utålmodig menneske med mange drømmer og visjoner. Jeg er ikke en sånn person som må reise på ferie til det samme stedet år etter år. Selv om det kunne vært helt ok så ønsker jeg å se mer. Se ALT! Oppleve andre ting og nye steder, selv om jeg gjerne kan dra tilbake til forrige sommerferiedestinasjon...men altså, livet er for kort til å la alt bli som en rutine. Rutiner er gode til sitt bruk, de gir en ro og forutsigbarhet, men allikevel bør det være en balanse mellom det som er trygge og gode rutiner, og forandre litt slik at livet blir litt mer spennende uforutsigbart. Tror man lærer mer av det.

De største forandringene man er igjennom i livet er kanskje det å få barn. Større forandring i livet kan man vel nesten ikke tenke seg? En liten skapning som plutselig tar plass i livet ditt og som er helt avhengig av deg. De fortsetter jo også å være barna dine selv om de er godt voksne og kanskje til og med får egne barn. Forandringen fra å kun være "seg selv" til å måtte ta vare på og bry seg om en annen person resten av livet, er den største. Når livet gjør så man kanskje skiller lag med den man lagde dette barnet eller barna med, er også en dramatisk forandring i livet. For stor til å gå inn på i dette blogginnlegget. Det får bli et annet innlegg. Tror jeg skal kalle det kommunikasjon...

På en god nr. to er kanskje flytting? Å røske opp røttene for så å plante de et helt annet sted er en stor forandring i livet. Veiene man har gått, menneskene man møter, omgivelsene er noe helt annet enn det man er vant til og det påvirker oss nok mer enn man skulle trodd. Jeg har røsket opp røttene temmelig mange ganger, så jeg vet. Har jo til og med flyttet over landegrenser et par ganger og har stått der helt uten kjente rundt meg. Det er en utrolig spesiell følelse å plutselig "være alene" selv om jeg jo ikke var alene. Det var jo folk jeg kunne kontakte om noe skulle skje, men de var liksom ikke der med meg i den forstand at de kunne ta vare på meg. Som jeg kunne pratet med og som kunne holdt rundt meg når jeg følte meg redd og usikker.

Så er det det å bytte jobb. Vi tilbringer så mye tid på jobb at det blir en stor del av livet og den du er. Man går dit hver dag, tilbringer mange timer på å produsere det som skal produseres. Man interagerer med en haug med folk og alt er trygt og stabilt. Så plutselig skjer det. Man får det for meg at man skal bytte jobb. Det er LITT av en forandring. Det har jeg akkurat vært igjennom. Jeg fant ut at det var nå det burde skje. Når man nærmer seg den magiske alderen 50, så skjer det noe i arbeidsmarkedet. Man er liksom ikke like attraktiv lenger etter fylte 50. Jeg kan vel egentlig bare fjerne ordet "liksom" i den forrige setningen, man ER ikke like attraktiv på arbeidsmarkedet lenger når man har bikka 50. Nå derimot, når jeg kun er 49 1/2 år er jeg superattraktiv. Jeg har ennå energi, jeg klarer å sette meg inn i nye ting, og ikke minst, jeg har utrolig lang erfaring og mye kompetanse. Jeg er et kupp, med andre ord!

Men DU for en forandring det er å kaste seg ut i jobbsøking og i tillegg være så heldig at man kan bytte jobb. I de siste månedene har følelsesregisteret vært utrolig ustabilt. Har ikke på lenge opplevd så mye svingninger i selvtillit, usikkerhet, nervøsitet og spenthet som jeg har nå. Kan i hvert fall ikke huske sist jeg var igjennom en slik periode. Jeg er jo ikke den som skifter jobb så ofte, har 12 år hos siste arbeidsgiver og da jeg studerte holdt jeg meg til ekstrajobben som jeg til sammen hadde i 18 år. Har hatt et par andre kortere engasjement også, men det visste jeg var midlertidig, så det telles ikke.

Men konklusjonen er at jeg egentlig ikke er redd for forandring. Jeg husker jeg ofte pleide å ommøblere huset/leiligheten rett som det var bare for å se hvordan det ville føles. Jeg ble lei av det vante. Jeg har også forsøkt meg på en haug av forskjellige aktiviteter på fritiden for å fylle livet med mye spennende. Jeg tror det er en måte å eliminere de tingene man ikke liker på også, for å utfordre og finne sæ sjæl.

En annen ting jeg syns er vanskelig er å kjøre andre biler enn de jeg er vant til. Er det en sånn "jentegreie"? Tror kanskje det, har i hvert fall hørt at flere jeg kjenner ikke er komfortabel med å kjøre andre biler enn den man er vant med. Men om man ikke er vant med å kjøre - punktum, så er vel også det skummelt. Nå har jeg i tillegg til å byttet jobb testet ut en annen bil enn min egen, en med automatgir og 1000 diverse knapper å trykke på ooooog...det gikk fint!

Dersom du føler deg stuck, så gjør som meg. Bit tenna sammen og prøv og forandre på ting. Hvis det ikke funker så har du muligheten til å forandre tilbake til slik ting var. Forandring fryder!

Bekymringer

Bekymring (bəˈçymɾɪŋ) substantiv maskulin-feminin 

engstelse, uro reagere med bekymring uttrykke bekymring over noe

Bekymringer = krøll på tråden

Hvorfor er det slik at man som menneske "hele tiden" starter å bekymre seg over ting? Andre dyr på jorden driver vel ikke med sånt, eller? De har en mer direkte måte å takle nederlag på, eller tenker ikke så mye og lenge over det hinderet de står overfor som det vi mennesker gjør. Det har slått meg at dette kanskje er noe vi damer driver mest med, ikke så ofte menn kanskje? Det med at vi damer hele tiden tenker og bekymrer oss over både det ene og det andre, det går på helsa løs. Faktisk!

Jeg er intet unntak. Jeg bekymrer meg MYE selv om jeg ikke alltid lar andre få vite om det (tror jeg i hvert fall). Jeg bekymrer meg om barna mine har det bra, om katten har det bra, om en venner har det bra, resten av familien, om jeg rekker toget, om jeg blir ferdig med det jeg har satt som mål å bli ferdig med, om jeg har husket alt jeg skal huske, om jeg finner igjen mobilen når den er på lydløs og jeg MÅ ringe noen, om jeg har skrudd av komfyren før jeg løp ut døra, om jeg spiser sundt nok og trimmer nok, om pengene strekker til, om fremtiden, om fremtiden til mine barn, om hva folk tenker om meg, om jeg er bra nok, om middagsgjestene liker maten, om konserten jeg anbefalte faller i smak til de som dro fordi jeg sa det var fantastisk, om, om, om...Man kan jo bli helt gal av mindre! 

Hvis man går rundt for lenge og bekymrer seg så settes hele kroppen i ulage, magen blir urolig, man får stressnakke og man sover dårlig bl.a. Man kan også uttrykke seg litt "kort" til andre, slik at folk rundt ikke syns det er så morsomt å være sammen med deg mer. Folk reagerer på forskjellig vis, men egentlig, om man bare kunne tenkt seg litt om, så ville den skarpsynte skjønne at dette "ikke er deg" og gi deg litt rom - eller gitt deg en Snickers, fordi du ikke er helt deg selv lenger. De kan kanskje forstå det om de vet at det er noe du bekymrer deg over? Det å bli sett og få lov til å være seg selv på en dårlig dag, og få lov til å sette ord på det som bekymrer en, det er nesten som medisin. 

Bekymringer gjør jo også at man får rynker, og selv om jeg i et tidligere blogginnlegg skrøt fælt av hvor glad jeg var i rynkene mine, så trenger jeg ikke akkurat å skaffe meg flere ved å tviholde på bekymringene mine...

Ingen av oss er superhelter. Hvem som helst kan få en knekk. Da hjelper det godt når folk gir deg lov til å "få det ut" og gi deg en vennlig kommentar. Få deg til å komme opp av bekymringsgjørma.

Det sies at "tiden leger alle sår". Bekymringer blir også borte over tid. Ting løser seg enten på den ene eller andre måten. Det å i forkant starte med å være bekymret kan dermed være helt bortkastet. 

Jeg er jo "litt" glad i musikk og om jeg bekymrer meg for noe og setter på Stevie Wonders "Don't you worry 'bout a thing"  så blir alle bekymringene mine borte og jeg setter meg til å synge med av mine lungers fulle kraft. Det hjelper også mot bekymringer. Å synge, og gå seg en tur, meditere eller drive med yoga. Eller danse til Will Farrels "Happy".

Jeg fikk en bok i gave av en god venninne for en tid tilbake (som kanskje følte at jeg bekymret meg litt mye over ting). Denne boken har jeg faktisk brukt en del for å bearbeide bekymringene mine og for å bli en bedre versjon av meg selv. Det er ikke egentlig en dagbok, men en bok til å bearbeide mer konkrete tanker og bekymringer. Jeg fikk den oransje, "I'm doing my best..."

Det finnes visst flere bøker i samme serie, så her kan man få en som passer akkurat til deg. Det å få tankene ned på et ark og selv skrive hvordan man skal jobbe for å få bekymringen til å bli borte, er kjempefint. Og det fungerer faktisk. Da "parkerer" du på en måte problemene dine og frigjør rom i hodet til å tenke på hyggeligere ting. Som kanelboller...smil og latter...etc.

Til neste gang...og ikke bekymre deg, jeg tror ikke det blir like lenge til neste gang dere får et nytt blogginnlegg.

Forelskelse

Forelskelse er en følelse av stor beundring for, tiltrekning mot eller begjær etter en annen person, enten en av motsatt eller samme kjønn. Forelskelsen kan gi en opplevelse av intens lykke og velvære, og skyldes hormoner som utløser en naturlig rus i kroppen. (Wikipedia)

Doktoren: Hei, Tone, hva kan jeg hjelpe deg med?

Tone: Jo, nå skal du høre, jeg føler meg rar i kroppen. Jeg opplever at hjertet banker raskere noen ganger og jeg kjenner jeg blir varm og rar inni meg. Innimellom føler jeg meg ukonsentrert, det kribler i hele kroppen, og jo en ting til, jeg rødmer lett. Hva feiler det meg?

Doktoren: He he, det er nok ikke noe som feiler deg annet enn at du er forelsket! (legen humrer for seg selv...slår seg til pannen og rister på hodet...)

Tone: Jommen! Jeg tror du har rett, jeg er forelsket!! 

Ja tenk, sånn kan det gå. Jeg har rett og slett gått hen og forelsket meg! Det spiller tydeligvis ingen rolle om man er 18 eller 48. Man får akkurat de samme symptomene/følelsene... Og ja, mirakler kan tydeligvis skje! 

Så hva skjedde? Jo, det var nok en av disse datingappene da, som jeg jo har holdt på med litt av og på siden jeg ble singel. Jeg hadde lange pauser fra de, fordi det var så frustrerende å måtte bruke tiden sin på alle de uaktuelle kandidatene. Man fant jo ikke ut med en gang at de faktisk var uaktuelle før man hadde chattet litt, og kanskje møtt de også. Når jeg ikke holdt på med det, så håpet jeg jo at jeg bare "tilfeldigvis" ville møte en som passet, men jeg er jo ikke akkurat så mye ute hvor potensielle kandidater ferdes, så da ble det ikke like lett. Så min tanke om disse datingsidene er at man må stille med åpent sinn og bare forsøke igjen, og igjen...og igjen. I mitt tilfelle så "vips" (etter seks år som singel) dukket det opp en som virket lovende, og man hadde avtalt å gå på date.

Jeg satt på jobb og fulgte med på klokka. Den gikk liksom litt saktere enn normalt i dag. Så begynte det å nærme seg arbeidsdagens slutt og jeg kastet et siste blikk i speilet på badet før jeg hastet ned de fem etasjene. Jeg løp lett bortover mot møtestedet, skulle krysse veien, så jeg så meg om til venstre og høyre for å se om det kom biler. Jeg så ingen og løp over veien, selv om det var rød mann. Og der så jeg ham gjennom vinduet på det avtalte møtestedet. Det var første gang jeg så han "live" og jeg smilte lett. Han hadde en sånn utstråling, det var ingen tvil om at det var ham. Kjente han igjen fra profilbildene. Han så ennå bedre ut enn på bildene. Jeg kjente at jeg ble glad. Nervøsiteten ga litt slipp og jeg fortsatte å løpe inn og sa: "Hei, der er du jo!"...

Ja, sånn kan det første møtet være. Er det noe som heter forelskelse ved første blikk, så var dette nære på, eller kanskje selve definisjonen av utsagnet for mitt vedkommende.

Det fine med disse appene eller datingsidene er jo nettopp at man jo kan anta at de som har profiler der stort sett er single, at de faktisk er ute etter det samme som deg. De som ikke er det er heldigvis ganske tydelige på at de kun er ute etter noe uforpliktende, eller at de er i et forhold men trenger "krydder" eller noe sånt. Da er det jo lett å  bare styre unna. Møter man noen ute på byen, er det vanskeligere å få på plass noe så essensielt som det. Du kan se en fyr du liker, gå bort og innlede prat og finne ut at, neida, han var bare ute med gutta, dama er hjemme med barnet. Han har ikke giftering for de er bare samboere, altså.

Det dumme med datingapper/sider er som nevnt at man bruker mye tid på å sveipe og innlede chat når du finner ut at det hele har vært bortkastet tid, kanskje også tok seg tid til å møte de og den følelsen av at man har mistet 20 minutter av min tid som jeg aldri får igjen. Jepp, jeg møtte faktisk opp på et par dater hvor de ikke dukket opp heller. Det var fryktelig skuffende. Ikke å ikke møte de, men at de faktisk ikke var menn nok til å si at "Nei, jeg tror jeg må avlyse daten. Det kjennes ikke riktig." Eller no' sånt?

Men altså ja...forelskelse...Når man har truffet rett person medfører et hav av rare følelser i kroppen og innimellom mangel på sunn fornuft, som man jo burde ha nok av i min alder. Ja, for man blir helt skrudd i hodet og irrasjonell, tankene surrer rundt og man blir opphengt i den nye flammen, blir helt fjortis rett og slett.

Jeg tror jeg faktisk rødmet fem ganger på vår første date. Og han lo til og med av vitsene mine, han hadde jo ikke hørt de før. Det var en god date. Det kriblet i magen og jeg var veldig håpefull, men man vet jo ikke på første date hvordan det vil gå videre. Vil det bli ny date? Må man spille "spillet" eller kan man satse med en gang? Vi bestemte oss for å ta en ny date...

Usikkerheten før man har blitt kjent, før man tør å stole på at følelsene blir gjengjeldt, den er uutholdelig. Vil han ha meg? Vil jeg ha ham? Det blir lettere noen uker inn, når man har snakket om ting og turt å åpne seg. Det er det det handler om. Å tørre å være helt åpen, ærlig, følelsesmessig avkledd. Det er den sterkeste formen for intimitet. Det er så fint, og gjør noe med oss. Når man tør å åpne seg og fortelle om dine innerste tanker, om gamle demoner, det er da man kommer hverandre nær. Man må trå varsomt frem, gi seg selv og dette nye litt tid. Lettere sagt enn gjort for min del...jeg er jo født utålmodig, jeg.

Jeg trodde jeg hadde opplevd det som var å oppleve, jeg har jo både rukket å bli gift og få barn, og deretter blitt skilt, men jeg håpet selvsagt på at det skulle være noe mer foran meg, men var veldig usikker. Man forelsker seg vel ikke igjen liksom? I min alder? Bare tanken på det virket fjernt. 

Jeg har lyst til å holde på denne følelsen jeg nå, ikke tenke at det kommer til å gå over, forandres, man har jo hørt at den forelska-boblen går over, men det er lov å håpe at den kan vare en stund. Nå er jeg i en annen fase i livet, er ferdig med perioden hvor man stifter familie og går gjennom småbarnsperioden som kan ta knekken på de ivrigste forelskede par, nå kan jeg bare nyte og bevare gleden og forelskelsen leeeeeenge håper jeg. Jeg har vært igjennom forretten og hovedretten, nå skal man nyte livets dessert!

Stillhet

Stillhet (substantiv) ('stilheːt) fravær av lyd.

Det er ikke så ofte jeg hører det...stillheten altså. Det er jo egentlig et paradoks at man forsøker å lytte noe som ikke er der, men i går gjorde jeg det.

Godt skiene kommer med instruksjoner...venstre fot.

Det var så stille rundt meg at jeg faktisk kunne høre hjertet mitt banke. For å oppleve dette måtte jeg gå langt ut i skogen. Jeg var på skitur og stoppet opp litt for å se rundt meg (Jepp, jeg gikk på ski, hvilket min gode venninne måtte påpeke med følgende kommentar: "Undrenes tid er ikke forbi").

Det var ingen rundt meg akkurat da jeg stoppet, og jeg hørte absolutt ingenting, inntil jeg altså merket at hjertet mitt banket. Det var en vanvittig sterk opplevelse. Jeg har hørt uttrykket øredøvende stillhet. Det gir jo absolutt ingen mening, men jeg kan allikevel forstå hvorfor man sier det. Det er en såpass kraftig følelse, når man altså ikke hører noe at det nesten går litt sterkt inn på en, et skikkelig oksymoron, men vi har jo mange av dem og det gir mening på et vis. Akkurat dette uttrykket kan nok ha andre meninger enn akkurat dette med fravær av lyd, at noe er så sterkt at all verdens larm hadde vært bedre å holde ut med enn denne grusomme stillheten...noe sånt har jeg lest en gang et sted.

Vi blir bombardert med lyder hele tiden og det er i grunn ganske fælt å tenke på. I mitt åpne landskap på jobben velger jeg å putte propper i ørene i et forsøk på å fjerne alle lydene rundt meg, fordi musikk faktisk er bedre å synke inn i enn annen romlyd, mer forutsigbart liksom enn det å høre på en kopimaskin som går jevnt og trutt eller tilfeldige samtaler i lokalene rundt meg. Men det er jo fryktelig slitsomt å hele tiden måtte drukne lyd med lyd. Man kan jo ikke akkurat bli særlig pigg av det? Alle slike ting påvirker deg på et vis og gjør hodet slitent vil jeg tro. Jeg burde kanskje høre på lyder fra en eksotisk regnskog enn den musikken jeg hører på? Jeg får forsøke det i morgen.

Uansett, det blir slik at vi omringer oss selv med lyder hele tiden. Selv på natten, med mindre man bor midt i ødemarka, omringes man av lyder. Lyden av biler utenfor - i disse dager gjerne måkebiler som skraper fortauene bare for snø og is (noe jeg faktisk i skrivende stund sitter og hører på)...Naboen som snakker litt høyt i telefonen eller ser på TV og tydeligvis har begynt å høre dårlig for volumet må tydeligvis være på full guffe. På toget snakker folk sammen, lokomotivføreren snakker over høyttaleren - i disse dager gjerne beklagelser fordi de har mangel på personell eller materiell og at de er lei seg for hvordan dette ødelegger reisen, det at vi står som sild i tønne på toget til jobb dag etter dag...


Jeg husker for en tid tilbake, så møtte jeg en døv person som nettopp fått satt inn cochlear implantat. Hun var som et lite barn, satt med store øyne og lyttet til alt hun ikke hadde lyttet til før. Vi var på restaurant og hun sa med slik en glede i stemmen da hun kom fra toalettet:"Jeg hørte lyden av glidelåsen da jeg tok på buksen min!" Det er mye glede i lyder også, om man ser på det fra en annen vinkel. Jeg har aldri tenkt over hvordan lyden av glidelåsen min høres, men for henne som aldri hadde hørt det før var det en stor glede. Det som var vanskelig derimot var når hun satt sammen med flere personer i et rom, musikken spilte i bakgrunnen og folk smalt med døren når de kom inn. Slikt kom inn med lik frekvens i hennes nye hørselshjelpemiddel og var noe hun måtte lære seg å leve med. Sile det ut, justere kanskje på apparatet?

Purrrr Purrrr

Det hadde vært deilig å oppleve stillhet som jeg gjorde i går litt oftere enn det man normalt gjør. Å høre sitt eget hjertebank, pusten fra kjæresten sin når han sover, latteren til barnet sitt, fresingen av vaffelrøren når den steker i vaffeljernet, lyden av fuglekvitter, vinden som leker med løvet på trærne, regndråpene som treffer vannflaten, ploppet av vinkorken når man åpner den opp, katten som maler. Det er mange hyggelige lyder man gjerne vil ha rundt seg, som nesten blir som en slags terapi. Det er forskjell på støy og lyd. Man får lære seg å sile ut støy og ta inn godlydene.

Tårer

Tåre ('toːɾə) substantiv maskulin- dråpe som skilles ut fra tårekjertelen ved sinnsbevegelse el. irritasjon ha tårer i øynene av glede/sinne felle tårer over noe(n) le så tårene triller

ta til tårene - begynne å gråte

tørke tårene - overført ikke sørge lenger

Jeg må innrømme at jeg blir litt nostalgisk på slutten av året og jeg får så lyst til å fortelle alle jeg har i livet mitt om hvor glade jeg er i de og hva de har betydd for meg i året som har gått, og da kjenner jeg det begynner å demme seg opp. Jeg klarer ikke kontrollere dette. Det er som en kran inni meg bare skrus på, jeg klarer ikke la være..tårene veller opp i øynene mine enten jeg vil det eller ei. Jeg syns derfor det ville være passende å skrive litt om tankene mine rundt dette med tårer. 

Helt siden jeg kan huske har jeg vært litt følsom av meg. Jeg er som man kanskje vil si, i ett med det jeg føler, og burde egentlig kanskje blitt sponset av Kleenex så mye som jeg har grått i mitt liv! Jeg gråter ikke bare når jeg er lei meg. Faktisk har jeg ikke mange minner om når jeg har vært så fryktelig lei meg. Jeg gråter når jeg er glad, når jeg hører vakker musikk eller en vakker tekst, når jeg har skadet meg, når ting er romantisk, når jeg ser andre i nød, når jeg er sint...Tårene er der uansett sinnsstemning og tidspunkt.

Jeg har innimellom irritert meg litt over dette,for det kan ses på som et svakhetstegn, men så har jeg lest litt om hva andre syns om det og visstnok er det slik at forskning sier at det ikke er et tegn på svakhet, det er et tegn på at man er sterk. At man til tross for "utbruddet" føler noe med hele seg og lar seg rive med såpass mye at man tar til tårene. Jeg syns allikevel det er vanskelig å sitte foran sjefen f.eks. og gråte når jeg er frustrert eller sint for noe, men i grunnen er det ok. Det betyr at jeg er engasjert og at det er noe viktig jeg ønsker å ta opp, noe som betyr noe ekstra for meg.

Og handler det for eksempel om ting relatert til barna mine eller en eller annen urettferdighet i verden overfor svakerestilte, så blir jeg også lett følelsesmessig engasjert og tårene veller opp i øynene mine. Jeg har måttet øve meg på å holde igjen slik at jeg faktisk får til å formulere setninger som har fornuft i seg, så det ikke bare renner over og ut i havet, bokstavelig talt.

Og ser jeg en romantisk film...vel, du kan vel tenke deg hva som skjer da? Jeppsi pepsi, tårene triller og jeg hulket til og med høyt da jeg så "P.S. I love you". Takker ennå for at jeg så den hjemme i stua mi, og ikke på kino. Det er så pinlig når lyset skrur seg på i kinosalen og øynene er oppsvulmet og røde. Om vinteren er det bedre for da kan jeg gjemme meg litt bort i lue & skjerf-tilbehøret. Men egentlig vil jeg bare få lov til å være meg selv og la andre se at jeg ble rørt. Hva er galt i det?

Takk for året som har gått, og takk for gode ord og tilbakemeldinger på disse blogginnleggene mine. Det varmer. My cup runneth over...