30 desember 2017

Tårer

Tåre ('toːɾə) substantiv maskulin- dråpe som skilles ut fra tårekjertelen ved sinnsbevegelse el. irritasjon ha tårer i øynene av glede/sinne felle tårer over noe(n) le så tårene triller
ta til tårene - begynne å gråte
tørke tårene - overført ikke sørge lenger

Jeg må innrømme at jeg blir litt nostalgisk på slutten av året og jeg får så lyst til å fortelle alle jeg har i livet mitt om hvor glade jeg er i de og hva de har betydd for meg i året som har gått, og da kjenner jeg det begynner å demme seg opp. Jeg klarer ikke kontrollere dette. Det er som en kran inni meg bare skrus på, jeg klarer ikke la være..tårene veller opp i øynene mine enten jeg vil det eller ei. Jeg syns derfor det ville være passende å skrive litt om tankene mine rundt dette med tårer

Helt siden jeg kan huske har jeg vært litt følsom av meg. Jeg er som man kanskje vil si, i ett med det jeg føler, og burde egentlig kanskje blitt sponset av Kleenex så mye som jeg har grått i mitt liv! Jeg gråter ikke bare når jeg er lei meg. Faktisk har jeg ikke mange minner om når jeg har vært så fryktelig lei meg. Jeg gråter når jeg er glad, når jeg hører vakker musikk eller en vakker tekst, når jeg har skadet meg, når ting er romantisk, når jeg ser andre i nød, når jeg er sint...Tårene er der uansett sinnsstemning og tidspunkt.

Jeg har innimellom irritert meg litt over dette,for det kan ses på som et svakhetstegn, men så har jeg lest litt om hva andre syns om det og visstnok er det slik at forskning sier at det ikke er et tegn på svakhet, det er et tegn på at man er sterk. At man til tross for "utbruddet" føler noe med hele seg og lar seg rive med såpass mye at man tar til tårene. Jeg syns allikevel det er vanskelig å sitte foran sjefen f.eks. og gråte når jeg er frustrert eller sint for noe, men i grunnen er det ok. Det betyr at jeg er engasjert og at det er noe viktig jeg ønsker å ta opp, noe som betyr noe ekstra for meg.

Og handler det for eksempel om ting relatert til barna mine eller en eller annen urettferdighet i verden overfor svakerestilte, så blir jeg også lett følelsesmessig engasjert og tårene veller opp i øynene mine. Jeg har måttet øve meg på å holde igjen slik at jeg faktisk får til å formulere setninger som har fornuft i seg, så det ikke bare renner over og ut i havet, bokstavelig talt.

Og ser jeg en romantisk film...vel, du kan vel tenke deg hva som skjer da? Jeppsi pepsi, tårene triller og jeg hulket til og med høyt da jeg så "P.S. I love you". Takker ennå for at jeg så den hjemme i stua mi, og ikke på kino. Det er så pinlig når lyset skrur seg på i kinosalen og øynene er oppsvulmet og røde. Om vinteren er det bedre for da kan jeg gjemme meg litt bort i lue & skjerf-tilbehøret. Men egentlig vil jeg bare få lov til å være meg selv og la andre se at jeg ble rørt. Hva er galt i det?

Takk for året som har gått, og takk for gode ord og tilbakemeldinger på disse blogginnleggene mine. Det varmer. My cup runneth over... 

24 desember 2017

Stress

Stress  kan defineres som en tilstand av økt psykologisk, fysiologisk og atferdsmessig beredskap. En stressreaksjon er en normal reaksjon og betraktes ikke som farlig, men snarere nødvendig. Fysisk aktivitet aktiverer stressfysiologiske systemer på liknende måte som psykologisk stresseksponering. (fra Helsedirektoratet)


Lunch (hater egentlig at stripa heter det,
for korrekt stavemåte er jo Lunsj,
men jeg må slutte å stresse med det!)
Å møte veggen, gå i kjeller'n, bli utbrent, gå ned for telling...alle uttrykk for når man har "gjort det lille ekstra" over laaaang tid og man ikke lenger klarer å fungere, eller man har fått en eller annen utfordring man ikke klarer å kontrollere uten at man blir påvirket av det både mentalt og fysisk. Da får man en reaksjon - man blir stressa!

Det er dessverre mange som har det sånn i våre dager. Det er ikke så rart, man har den berømte tidsklemma, man blir bombardert med oppgaver og blir loset inn i en kontinuerlig "steam" hele tiden. Man må opprettholde trykket, man må oppfylle alle mål som blir dyttet på deg eller som du dytter på deg selv ubevisst. Man klarer rett og slett ikke stanse strømmen på egenhånd, men må lære seg passe på å stanse dette presset litt selv. Minne seg selv om at livet er mer enn å stresse med å få ferdig alt, å please andre, å serve, pushe seg selv,  gi jernet, yte så man til slutt blir som en oppbrukt vaskeklut. Er det verdt det?

JA! Neida, selvsagt er det ikke det! Man kan ikke gjøre noe godt for andre om man ikke har det godt selv. Det sier seg selv.

Er det ikke ironisk at man står på og må gå på kurs eller få reklamer opp på google om kurs i mindfulness, avslapningsøvelser, yoga. Vi burde klare å leve et roligere liv uten å måtte ta ennå flere kurs. Man burde, ja, men får man det til?

Jeg må ta meg selv i å tvinge meg selv til å stanse tiden. Ta fem minutters pause litt innimellom. Strekke litt på kroppen, gå trappa, eller gå en liten runde etter å ha sittet for lenge stille. Noen har sånne pulsklokker som vibrerer for å minne deg på å ta disse pausene. Noen setter kanskje på en alarm på mobilen som sier fra. Jeg så en app hvor man kunne se et vakkert bilde i 15 sekunder som viste grønne trær i regnvær og se hvor deilig vanndråpene traff dammen og lagde fine sirkler som beveget seg utover. Utrolig hva man finner på av avslapningsmetoder for å bedre Mennesket2017s livssituasjon.

Men når man rett og slett ikke har tid til å ta hensyn til seg selv og hva kroppen forteller deg, hva da? Jeg har en stund vært veldig klar over hvordan stress fungerer på min kropp. Jeg har slitt med senebetennelse i armen en stund, og det kommer av at jeg belaster en kroppsdel mer enn den tåler. I tillegg sprer stresset seg i rygg og nakke. Nakken føles som om den er over ørene på meg, men hva gjør man? Det kreves diverse av deg av omgivelsene, jobb, familie, annet...Man kan jo ikke akkurat si nei heller, selv om man burde for å ta hensyn til seg selv og hva kroppen forteller deg!

Jeg går til akupunkturbehandling for å løse opp spenningene og det fungerer faktisk. Det er utrolig hvordan disse triggerpunktene har noe å si for å få løsnet opp. Jeg er i utgangspuntket en skeptiker, men har altså blitt overbevist om at det har noe for seg. I tillegg er det å ha en sunn samtale om hva som er problemet, hva som gjør deg stresset er en positiv en viktig del av behandlingen. Det er viktig å snakke sammen, å se på løsninger på det som gjør deg stresset. Å tørre å si fra om ting er det første steget.

Akupunktøren min snakket om at man spenner seg ubevisst for situasjoner eller personer som gjør en stresset. Det blir en sånn "icky" situasjon...man ser en person eller et problem for seg, og helt uten at man har kontroll på det selv så knyter kroppen seg. Utrolig fascinerende å tenke på. Jeg ante ikke at en "vegg" med permer på jobben som skulle vært arkivert faktisk hadde "full kontroll" på hvordan psyken min har det. Denne veggen (selv om det ikke er superviktig at ting blir arkivert med det første) har faktisk en veldig negativ virkning på meg. Det er det første jeg ser når jeg kommer på jobb. Jeg går forbi den hele tiden i løpet av hver arbeidsdag og den minner meg om hvor mye nedprioritert arbeid jeg har å gjøre etter at alt som må gjøres NÅ er gjort. Det er en syk tanke, for det gjør ingenting om de permene står deg til evig tid...men det kan de allikevel ikke gjøre.

I've got you!
SÅ utfordringen er å lukke det vekk, ikke tenke på det og tenke på alt man faktisk får til.

Hvorfor skrive om dette nå i dag, dagen før dagen, og greier, vel...man kan bli stresset av alt som forventes av en i disse tider uansett. Jeg er faktisk litt glad for å ikke ha sånne plikt-rutiner rundt jul med selskaper her og der som jeg hører andre har og ikke har glede av. Jeg tenker at julen skal være en tid for glede og ro og avslapning med de du ønsker å tilbringe julen med.

For min del er det små ting som gjør julen fin. Grøt med mandel og "premie" lille julaften. Være sammen med de nære og kjære på selve julaften. Ikke for mye stress...og med det ønsker jeg alle en fredfull julefeiring og alt godt for det nye året. Bruk tiden godt og vær sammen med de folkene som gjør deg lykkelig.


24 september 2017

Ting

Ting subsanstiv gjenstand, sak, greie, opplegg, vanlig fyllord

Når man har brukt hele helgen på å pakke bort ting så blir man utmattet. Det slår meg at vi mennesker omgir oss med en hel haug med ting. Noen har litt mere ting enn andre. Noen ting er helt nødvendige, men veldig mye er ting vi ikke har bruk for i det hele tatt. Ting vi syns var veldig fine for en 10-15 år tilbake, men som vi kanskje ikke verken trenger eller en gang liker lenger tviholder man allikevel på fordi den vekker nostalgiske minner eller man sier til seg selv at "denne tingen kan komme til nytte igjen".

"Nei, den gjør ikke det!", hører jeg meg selv rope inni meg. "Kast den!" Helgen ble altså brukt til å pakke ned mors ting. Hun skal nemlig flytte og da har søsterene sisters trådt til og "årna opp". Det var en særdeles sær og utmattende opplevelse. Sjefsavgjørelser ble tatt, noen nostalgiske valg ble tatt, men vi var begge enige om at det var mange ting som nok må ryddes opp i videre, men det ble vanskelig å få gjort alt på kort tid. Noen ting må bli med på lasset videre.

Denne opplevelsen fikk meg også til å tenke på alle tingene jeg selv har samlet ihop opp igjennom årene. Jeg er nostalgisk. Lider av middels utpreget kaste-angst. Jeg tror liksom jeg kan få bruk for alle små papirbiter jeg ikke bruker i bokbinding, og jeg kan også få bruk for de, men MÅ jeg ta vare på absolutt alle bitene? De kan sikkert brukes til en eller annen collage som jeg skal lage en vakker dag, men de kan også resirkuleres. Jeg tar også vare på de fleste av kladdebøkene fra skolen som tilhører barna, for de vil sikkert ha dette til å se tilbake på når de blir store, så kan de vise disse til sine barn etc. etc. Men hvor går grensen? Jeg elsker alle kunstprosjektene de har lagd til meg og det river i hjertet om jeg må kvitte meg med disse, så hver jul blir juletreet lesset over av engler og dompaper som barna har lagd fra barnehagetid og frem til i dag. Jeg elsker disse! Og gutta syns det er stas å se på tingene de har lagd "da de var små"...for nå er de jo store, må vite!

Grensen går altså når man selv må stå for å rydde opp i sin gamle mors ting. Ting hun har samlet opp igjennom et 90 år langt liv. Når man ser at en søt, gammel dame har kanskje 58 krus, 58 skjorter, 58 plastposer, 58 ting hun har spart på som hennes barn (min søster og jeg) har lagd på skolen...Det er jo utrolig koselig og nostalgisk at hun har satt pris på disse tingene vi har lagd og tatt vare på de i 40-50 år. Det er vanskelig å kaste sånt. Barndomskunst som er lagd med slik kvalitet at de har vart så lenge er i seg selv ganske utrolig.

Hva skal man med alle disse tingene egentlig? Man gir bort en vase til en person fordi den er fin, men vet kanskje ikke at mottakeren allerede har 10 vaser fra før av. Man kjøper seg et nytt skjerf fordi man ser et som har så fine farger, men vet kanskje ikke at man allerede har tre-fire fra før av som gjør nytten.

Nei, jeg fikk en oppvekker denne helgen. Jeg må kvitte meg med ting selv. Jeg må være nådeløs. Jeg må sette en strek og kvitte meg med minner, minner jeg har i de tingene jeg har beholdt så lenge som jeg har gjort. Jeg må ta vare på de tingene jeg kan se at fremtidige generasjoner kan få glede og nytte av, og jeg må få lagd disse collagene så alle papirrestene blir brukt opp på bokprosjekter jeg kanskje kan få lagd noe nyttig ut av.

Out with the old, og ikke nødvendigvis inn med noe mer. Ting har jeg virkelig nok av. Jeg tror jeg ønsker meg opplevelser i gave fremover. Opplevelser og varme fra de jeg er glad i. Det betyr mest i lengden.

25 august 2017

Politikk

Politikk (av gr. politikos, som angår byen eller staten) handler om fordeling av goder og byrder i et samfunn ved bruk av makt. Politikk er den virksomhet innen et sosialt system som innebærer at mål blir satt, prioriteringer ordnet, verdier fordelt og virkemidler valgt og anvendt. (fra Wikipedia) 
Valgets kval!

Det er den tiden av året igjen. Når det nærmer seg valg og borgerplikten (for jeg er jo en pliktoppfyllende person må vite) kommer krypende på og jeg bare MÅ engasjere meg litt, men dette med politikk er vanskelig syns jeg. Det er så mange meninger i partiene som ikke faller innenfor det jeg selv ønsker å fokusere på, og det gjelder alle partier og da blir valget meeeeget vanskelig. Men det er jo noen saker jeg klart er  for eller imot og da vet jeg jo hvilke partier jeg burde styre unna. Jeg burde kanskje engasjert meg ennå mer, og faktisk meldt meg inn i et parti og endret det fra innsiden. Det er ofte slik ting fungerer. Om man ikke er enig så må man brette opp ermene og gjøre noe med det. Ikke sitte på sidelinjen og klage over resultatet i ettertid! 

Men, jeg er ikke helt der. Ikke akkurat nå i hvert fall. Jeg sitter heller ikke på sidelinjen og klager, jeg kanskje himler litt med øynene, rykker litt på skuldrene, forsøker å gjøre det så lite synlig som jeg kan få til...neida. Jeg sier nok det jeg mener også. Man må jo få lov til å være skuffet og/eller glad for resultatet.

Så for tiden forsøker jeg å lese meg opp og på hva de forskjellige partiene har som hovedsaker i denne runden. Jeg tar den ene valgomat-testen etter den andre og haker av for de tingene som faktisk stemmer og sukker når jeg ser at joda, det ser bra ut, dette ser bra ut, men NEI dette er jeg heeeelt uenig i og forkaster det ene partiet etter det andre. Jeg må jo lande på et parti til slutt, selv om de kanskje ikke er enige med alt jeg står for, så får man heller krysser fingrene for at valget jeg tar vil kunne gjøre en forskjell, selv om ikke samarbeidspartiene står for det du gjør. 

Sånn fungerer altså demokratiet. Jeg må stemme med en kombinasjon som består av både magen, hjertet, hodet kryssede fingre og håpe på det beste. Det går vel uansett ikke helt på dunken. Det kan det jo ikke...vel bortsett fra om man kikker litt østover og ser hvordan stormakten har det nå etter "brakvalget" over there. Og jeg skal IKKE gå nærmere inn på den saken. Det er utdebattert og sjokkerer hver dag ennå, selv lenge etter overtakelsen i det hvite hus. 

Å engasjere seg politisk er faktisk veldig viktig. Alle har rett til å bestemme. Det er kult! Man tar på ego-briller og ser på sin situasjon og hva som vil gjøre den bedre. Er man lur tenker man kanskje også litt på fremtiden og ser hvilke tiltak som vil være bra for samfunnet, naturen, sin egen situasjon, være seg helse, skole, jobb, pensjonisttilværelsen, miljøet rundt seg. Man må gi seg selv de beste mulighetene for et godt liv. 


Ikke alle skal bli akademikere
Jeg er opptatt av skole, siden mine barn fremdeles er i skolen. Jeg har ikke vært veldig engasjert og fått med meg alt som har skjedd med alle disse "reformene" oppigjennom, men har forstått at det med hver reform har resultert i en del rapportering og måling av skoleresultater som jeg føler har tatt litt av. Jeg hadde håpet at skolen kunne hatt mer fokus på læring og inspirasjon, enn til tester og målinger. Enkelte barn syns kanskje det er gøy å konkurrere, mens andre lærer over tid og gjør det dårlig i testsituasjoner. Det er dermed ikke en god måte å teste barna på, eller få samlet inn korrekte målinger som jo er hensikten med alle disse testene. Det gis ikke mulighet til å teste over tid for de som har en annen måte å vise hva de kan på. Alt må bevises på eksamen, eller nasjonal prøve e.l. Jeg føler i tillegg at klassene har blitt for store som gjør at læreren kanskje ikke har nok tid med hvert barn i løpet av en dag. Jeg håper at fokuset i skolen kan endres litt og at den skal gi rom for at alle lærer forskjellig og har forskjellige interesser. På ungdomsskolen hvor min eldste sønn går, er det overhodet ikke rom for i faget de kaller utdanningsvalg å informere om yrkesrettede fag. Det har de ikke kunnskap til, sier de. Da synes jeg de må skaffe folk med den kompetansen, for det er da mange som kunne tenke seg å jobbe med noe praktisk også. Ikke bare gå på høgskoler og universiteter for å få utdannelse og en jobb? 
O vakre natur!

Jeg er opptatt av natur og miljø, fordi den er rundt oss og vi er aldeles avhengig av den. Og hva gjør vi? Jo vi driver rovdrift på alle naturressursene våre og tenker kanskje litt mye på hva som er enklest og billigst? Vi sprøyter og forer maten vi spiser med antibiotika og annen dritt. Vi kaster mat fordi den ser rar ut eller har gått over tiden for "best før". Vi forurenser og hugger ned regnskogen for beitemark til kvegdrift etc. etc.

Dette kan jo bare gå en vei?! Vi har ikke godt av det, det er helt sikkert. Jeg har sett en del skrekkscenario-dokumentarer og vet at alt er lagd for å påvirke deg i en eller annen retning både når det gjelder å spise vegetarisk og "ren mat" eller generelt være miljøvennlig og ta vare på naturen og ikke ødelegge ozon-laget. Jeg har en porsjon skepsis i bakhodet når jeg ser disse, men er nok også ganske sikker på at ikke alt er løgn. Det er en snev av sannhet i det, men disse filmene er selvsagt lagd for å kunne påvirke deg såpass at du kanskje vurderer å endre livsstil helt. Bli veganer. Dyrke selv. Gå i protesttog mot pelsdyrhold. Hvilket jeg også støtter, jeg må bare innrømme at jeg ikke helt klarer å bidra like mye her. Jeg er for glad i bacon, jeg dyrker diverse ting selv og spiser det, men det er så små kvanta at jeg også må kjøpe sprayet frukt og grønt, men pels klarer jeg å unngå å bruke, men jeg har ikke klart å gjøre noe for å få en slutt på det. (sorry!)

Elbil vs. andre drivstoffer?
Jeg er usikker på dette med elbil. Kan noen forklare meg fordelene med elbil? Og kan noen ærlig fortelle meg om hvilke ulemper det er med elbil på miljøet? Nå i disse FAKE NEWS-tider er jeg meget skeptisk til hva jeg leser på nettet, så jeg trenger å høre det fra noen jeg stoler på. 

Og hvorfor kan ikke biler gå på hydrogen? Jeg har kjørt en del hydrogenbusser og de både lukter friskt og tar meg fra A til B helt uproblematisk. Elbiler har jeg hørt er tunge kjøretøyer som sliter ned veibanen og virvler opp drivstøv (som astmatikere og andre blir plaget med) og blir drevet med digre batterier som jo ikke akkurat kan sies å inneholde giftfrie stoffer. Hva gjør man egentlig med disse batteriene etter at de er oppbrukt. Blir de oppbrukt?

Jeg er opptatt av jobb og helse. Man må ha helse for å jobbe og man må ha jobb for å leve. Det er viktig å fortsatt ha slikt godt helsevesen som vi har nå, muligens kan det gjøres bedre også for å forebygge helseplager så man kan være i jobb og generelt ha et godt liv. Det at vi kan slappe av og bare vite at vi blir tatt hånd om her i landet er en sånn forebyggende helsemessig og fantastisk ting, i motsetning til slik de har det bl.a. i USA. Der vil de virkelig ikke forstå hvilken lettelse det er å kunne slappe helt av med at man får hjelp dersom man har behov for helsehjelp uten at det er en diger prislapp på det. De ser bare de høye skattene vi betaler og mener vi alle er kommunister. 



Om de bare kunne se på saken med andre briller, se det faktum at alle er innom helsevesenet flere ganger i løpet av sitt liv, og se at alles liv er like verdifullt. Se at det ikke gjør noe om naboen "bevisst" røyker 40 om dagen og ender opp med lungekreft og tenke: "Hvorfor skal jeg betale for at han har en livsstil som var skadende for ham? Nei jeg betaler kun for meg selv og mine plager!" 

Noen er uheldige og blir født med feil og/eller plager, som jeg med mitt lille hull i hjertet, men som ble operert og etter det har vært frisk og fin og har kunnet bidra med mye (håper jeg!) både som venn, arbeidstaker/kollega, søster, mor, datter, kusine, tante etc. Jeg tenker ikke på andre som trenger hjelp til selvpåførte helseplager. Hadde jeg giddet det, så hadde jeg fått magesår. Men da hadde jeg i det minste fått behandlet det også. 

Nei, hva skal man stemme da? Jeg tror jeg vet hva jeg har landet på og det blir spennende å se resultatet som vil tikke inn sent den 11. september. Jeg ønsker alle et godt valg, og lykke til de neste fire årene. Det får gå som det går, og det går vanligvis ganske bra uansett.


11 juli 2017

Pappa

Pappa

('pɑpɑ) substantiv maskulin, mann som har barn, far ha samme etternavn som sin pappa
I år er det 10 år siden pappa døde. Det kjennes rart. Det er mange tanker som går i hodet når man tenker på alt man har gjort og opplevd siden den gang.

Tiden bare flyr avgårde. Yngste sønnen min er 10 år i år også, snart 11 faktisk. Pappa fikk så vidt truffet ham og selv på det siste så svarte han da jeg spurte "Vet du hvem dette er, pappa?", "Ja, det er barnebarnet mitt."

På "barnebarnet" ser man jo tydelig hvor tiden har blitt av. Fra å ligge og gurgle og sikle og krabbe rundt, sykler han, løper rundt og viser meg hvordan man gjør ting på WiiU-controlleren fordi mor ikke er helt med der. Han leser og regner og tegner og snakker om alt og ingenting. Jeg begynte i den jobben jeg har for 10 år siden også. 2007 var med andre ord et år med mange viktige hendelser i livet mitt.

Men tilbake til min far. Hva husker jeg best med ham? Det rare er at det første jeg tenker på er to ting. Han spilte den samme melodien på pianoet hver gang han satt seg ned, noe som jeg ble litt gal av for å si det mildt. Det andre var at vi spilte "tennis" innendørs med tennisball og pingpong racketer når mor tok søsteren min på speidermøte. Vi håpet at hun ikke ville legge merke til at glassvasen som hadde stått på pianoet plutselig ble borte, fordi ballen hadde truffet den så den knuste. Men min mors skarpe blikk la nok merke til det, men hun var snill nok til å la oss ha denne lille "hemmeligheten" for oss selv, og sa aldri noe.

Noe annet han gjorde var å ommøblere. Når resten av familien var på hytta f.eks. og han måtte jobbe, så kom vi hjem til ommøblert hus. Det var ganske interessant egentlig. Vi visste aldri hvor sofaen ville være plassert neste gang når vi kom hjem.

Ett år kjøpte far ny bil. Vi skulle kjøre til hytta, men ble påkjørt i et veikryss og bilen var ikke å redde, så bare i løpet av et par uker hadde vi hatt tre forskjellige biler i oppkjørselen. Naboen påpekte dette, og pappa sa "Jeg orket ikke vaske bilen, så jeg kjøpte en ny!" Det er helt sant. Sånn humor hadde han. En lun humor som ikke alle skjønte bestandig.

Han var en liten luring med mange talenter. Han likte å drive med kunstneriske ting. Filmet med super 8 filmkameraet sitt, malte rosemaling, spilte amatørteater og skrev til og med en bok om pikespeiderene i Oppegård.

Han sto på og beiset hytta, tømte torvdoen og tok meg med på utallige fisketurer uten at vi fikk en eneste fisk i løpet av alle årene vi prøvde. Han kjørte Europa rundt med oss i feriene, for mor var redd for å fly, så da måtte vi ta bil og ferje. Mor hadde heller ikke lappen, så far måtte kjøre hele veien.

I 1979 ble både han og jeg hjerteoperert så vi fikk matchende arr. Vi hadde mye annet til felles også, både interesse for film og foto og maling, interesse for språk og reiser. Jeg skulle ønske jeg hadde hatt ham hos meg lenger, men jeg er glad jeg husker mye fra oppveksten. Jeg glemmer aldri talen han holdt for meg da jeg ble konfirmert. Han hadde alltid vært opptatt av astrologi og skrev en tale hvor han trakk frem mine karakteristikker som skytte at jeg alltid vil skyte piler opp mot stjernene og håpet at noen ville treffe.

Når man ønsker seg noe retter man jo ofte blikket opp mot stjernene og ønsker seg noe. Om jeg kunne ønsket meg noe nå så hadde det vært å få en dag til med pappa, få lære mer om ham, høre historiene hans, og ikke minst spille innendørs "tennis" én gang til.

Hvil i fred, kjære pappa!

04 juli 2017

Meninger

Mening substantiv maskulin-feminin 
1. oppfatning, syn endre mening 
2. hensikt; dypere betydning Det var ikke meningen å komme borti deg. Lete etter mening i livet

Jeg har egentlig aldri vært noe flink til å si akkurat det jeg mener. Jeg tror jeg faktisk er litt redd for hvordan folk ville ta det og jeg er livredd for å tråkke noen på tærne. Jeg lurer på hvorfor det er sånn?

Når det er sagt, så er jeg ærlig når jeg først sier noe. Jeg bare holder meningene mine inni meg kanskje. Det kan kanskje virke feigt, men egentlig er det jo høflig også da. Det er ikke det samme som å lyve, men det kan jo kanskje bli til at jeg brenner inne med ting som blir hengende i lufta og det vil kanskje ikke gi helt glipp, men ligge og gnage inni meg. Man kan bli uvel av sånt. Men samtidig blir jeg uvel bare ved tanken på å si ting rett ut. Det er skikkelig skummelt altså! Et skikkelig catch 22 det der.

Nå i den senere tiden har jeg lært meg å si ting mer rett ut. Det er faktisk viktig og det som gjør deg til den du er. Det å tørre å stå for de tingene man mener. Jeg forsøker uansett å være saklig og ikke si ting for å såre, det blir jo bare dumt. Det er et mål for meg å kunne si hva jeg mener og vite at jeg faktisk kan holde ved det standpunktet og gå med hevet hode etterpå. 

For en stund tilbake ble jeg overrasket og glad da jeg logget meg inn på Altinn. Der til min store forfjamselse oppdaget jeg at til og med Altinn turte å si ting rett ut! Der fikk vi brått opp et valgalternativ for mottak av meldinger på sms hvor alternativene for om man ønsket det var enten å klikke på "Ja takk" eller "Slutt og mas". Jeg holdt nesten på å dette av stolen der jeg satt. Kan staten virkelig si sånt?? Dette var dagens lyspunkt. Skikkelig kult. Jeg forsøkte å ta bilde av dette fra skjermen for å ha som dokumentasjon på et eventuelt fremtidig blogginnlegg som det her. Jeg har lett etter det, men fant det ikke, så dere får bare ta meg på ordet. Det er helt sant!

Jeg sier ikke slikt høyt, men tenker på det innimellom...
Å si det man mener er en øvelse man gjerne må kaste seg ut i. Politikere må jo hele tiden gjøre det. De blir kastet ut i debatter og intervjuer rett som det er og må hele tiden si meningene sine, eller partiets meninger.

Jeg er en mester til å si hva jeg mener til telefonselgere og taxisjåfører (særlig i utlandet). Jeg lar meg nemlig ikke pelle på nesen av sleipe selgertriks eller noen gråtende og kranglete lurendreiere av noen taxisjåfører i Kairo eller Praha...selvopplevd. Jeg holder litt tilbake når det gjelder andre situasjoner hvor folk sier noe jeg er uenig i. I slike situasjoner velger jeg å heve meg over det og er saklig, selv om jeg er uenig i de meningene eller påstandene som blir kastet i min retning. Man må se an de man har å gjøre med. Tror det er essensen her.

Ja ja, dette ble kanskje et litt kort og rart innlegg. Jeg bare følte at jeg måtte si at det er viktig å ha meninger, ytre de, stå for de. That's that! Om man ikke kommer frem med budskapet på den verbale måten, kan man jo bare gjøre som dette...Det vil kanskje få folk til å høre, eller?!

02 juni 2017

Magen

Mage, mave ('mɑːgə) , ('mɑːʋə) substantiv maskulin
kroppsdel mellom underliv og bryst ha smerter i magen

Glemte å holde inn magen på dette bildet...
Magen er kroppens hovedsentral. Hvis man har forspist seg blir man blir helt slått ut. Har man vondt i magen, må man holde seg i ro, og nær et toalett. Magen styrer mye og er også min akilleshæl, eller i hvert fall magefettet. For mange kvinner, og kanskje særlig når man kommer opp i en viss alder, syns det er utrolig vanskelig å bli kvitt magefettet. Det hjelper heller ikke å ha vært igjennom en barnefødsel eller to, men det er mange som har vært det og faktisk blitt kvitt synlige tegn på at de noen sinne har vært gravide. Mystisk, spør du meg.

I tillegg så reklameres med å "Bli kvitt magefettet på 1-2-3". Det er sørenmeg ikke så lett altså! Nesten litt provoserende at det innimellom kommer opp reklamer som sier nettopp det på nettet, selv ved siden av akkurat dette blogginnlegget til og med? Det er jo fristende å kikke på lenken for å se hva "løsningen" er, for gjett om jeg lurer på svaret! Det kan da ikke være så enkelt?

Jeg har forsøkt flere runder med en kombinasjon av kaloritelling og trening, men det går så utrolig tregt og er utrolig vanskelig å opprettholde over lang tid hvis man ønsker å leve noenlunde normalt liv over tid. Trodde jo egentlig at ved å trene så mye taekwondo som jeg har gjort, så ville magefettet bare smelte bort og bli strammet opp. Det har vist seg at det ikke gjør det, vel da jeg kunne holde på med trening 3-4 ganger i uka så klarte jeg å gå ned, men det hjalp ikke i lengden. Ikke sånn uten videre i hvert fall, når man f.eks. skader seg så man ikke får trent på en stund, eller om man drister seg til å spise junk innimellom. Jeg er ikke så flink at jeg klarer å holde meg vekk fra søtt, fett og alkohol heller. Man må jo kunne leve litt, slappe av og spise en pizza og ta seg en øl til og kanskje en brownie til dessert? Uten å overdrive selvsagt. Og maten i kantina på jobben er altfor god! Jeg kunne valgt knekkebrød med skinke og tomat, men gjør altså ikke det.

Tror jeg holder inn magen på dette bildet faktisk...
Jeg vet ikke om andre har opplevd det samme som meg, men jeg har flere ganger blitt spurt om jeg er gravid, altså når jeg ikke er i nærheten av å ha vært det i flere stadier i livet mitt. Det er en utrolig sårende opplevelse, at når man har litt mer magefett blir oppfattet så tykk og rund at man ser gravid ut! Jeg bare er sånn, med forholdsvis tynne bein og tykk på midten. That's it! "Er du gravid eller bare feit?", ble jeg spurt om en gang. Tror du jeg fikk hakeslepp? Man spør ikke om sånt, gjør man vel?! Snakket ikke mer med vedkommende etter den episoden akkurat. Det var en jeg jobbet med så vi hadde omgått hverandre mye og var godt kjent. Å spørre om sånt er ganske utrolig fra en som kjenner deg, men når det kommer fra vilt fremmede mennesker blir jeg nesten mer provosert.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger folk har reist seg på toget for å spørre om jeg vil sitte, "i din tilstand?". "Når har du termin?" ble spurt meg etter at jeg hadde fått barnet alt, da jeg var i en fin dameklesbutikk på Røa for å endelig få noen klær som ikke var mammaklær. Sist hendelse var når jeg var i banken og ventet i kø på min tur, så sier bankdamen "Dere trenger ikke å stå i kø, det er bare å sette seg ned" (og rettet så blikket mot meg) "Og særlig du vil vel sitte...?". Jeg visste akkurat hva hun tenkte. Jeg fortsatte å stå! Var egentlig nesten på vei ut av banken og vurderte faktisk å bytte bank!

Greit med løse bukser som skjuler magen
Når folk spør, så har jeg ikke vært forberedt på hva jeg skal svare. Noen ganger svarer jeg fornærmet. Noen ganger ler jeg det bort. Noen ganger forsøker jeg å være belærende og svarer at "Sånt spør man vel egentlig ikke om?" Uansett, så har "skaden skjedd", jeg blir såret, så jeg skulle ønske folk sluttet og spørre. Men det enkleste hadde selvsagt vært å slutte å ta meg nær av det. Lettere sagt enn gjort. Vil bare at folk tenker seg litt om før de spør om noe så personlig. Jeg er kanskje ikke så sterk person som jeg ønsker å gi inntrykk av - i hvert fall ikke når det gjelder magen min! Sorry. Ser man det litt fra et annet perspektiv også, om man hadde spurt noen som desperat forsøker å bli gravide, blir spurt om de er det, men nei, hun spontanaborterte, prøverørbehandlingen feilet igjen...Det er ikke hyggelig å bli spurt om noe så personlig. Er du gravid eller bare feit...? Makan!

Selv om jeg antar at noen rundt meg er gravide, eller ser om de har lagt på seg, så spør jeg jo aldri om noe sånn direkte. Er de gravide, så forteller de meg det når de er klare for det. Har man lagt på seg - vel sånn er livet. Man går litt opp, man går litt ned. Og når man kommer over 45 år blir det bare vanskeligere og vanskeligere å komme "in shape". Tro meg, jeg har forsøkt. Bikinisesong har fått en helt annen dimensjon for meg. Jeg må finne en bikini som ikke ruller ned under magefettet, ev. kjøpe badedrakt selvsagt - eller gå naken! ;)

Jeg vet ikke om det bare er jeg som har opplevd å få så mange kommentarer fra folk, eller om det finnes flere der ute. Har aldri hørt noen andre som har opplevd det samme, kanskje de bare holder det inni seg? Uansett, jeg håper jeg ikke kommer til å oppleve det igjen. Jeg er 47 år gammel nå så forhåpentligvis vil slike kommentarer gå over pga. at jeg ser for gammel ut til å få barn, og fordi folk har vett nok til ikke å spørre om jeg er feit.

Det er mye mer man sikkert kunne ha skrevet om magen. Om strømpebukser som ruller ned under bilringen (en av to onder med strømpebukser, enten ruller den oventil, eller så glir den ned så du går sidrumpa bortover. Jeg vet ikke hva som er verst?), om klær som plutselig har "krympet i vask", om bunader som brått ikke passer lengre (både fordi du fikk den som 14-15 åring i konfirmasjon og har sydd den ut så langt det går), om Trinni&Susannas hold-in sak (som gir deg den midjen du lengter etter, eller hvert fall holder den ting litt mer inn enn om du ikke brukte den), om jojo-dietter, strekkmerker...you name it, men jeg stopper her.

Om jeg får meg en mann  en gang i fremtiden, så håper jeg han vil like meg og være glad i meg for den jeg er med (eller uten) rund mage. Jeg får la magefølelsen styre slik at jeg finner en mann som er hakket dypere enn de som ønsker seg slanke, smekre babes, som ønsker å ha en pyntegjenstand ved sin side og ikke et menneske med hjerne og følelser, men heller går for den jeg er inni hodet og hjertet mitt. I drømmene mine er jeg slankere enn i virkeligheten, skal sies. Snakk om å lure seg selv?