21 mars 2018

Forelskelse

Forelskelse er en følelse av stor beundring for, tiltrekning mot eller begjær etter en annen person, enten en av motsatt eller samme kjønn. Forelskelsen kan gi en opplevelse av intens lykke og velvære, og skyldes hormoner som utløser en naturlig rus i kroppen. (Wikipedia)

Doktoren: Hei, Tone, hva kan jeg hjelpe deg med?

Tone: Jo, nå skal du høre, jeg føler meg rar i kroppen. Jeg opplever at hjertet banker raskere noen ganger og jeg kjenner jeg blir varm og rar inni meg. Innimellom føler jeg meg ukonsentrert, det kribler i hele kroppen, og jo en ting til, jeg rødmer lett. Hva feiler det meg?

Doktoren: He he, det er nok ikke noe som feiler deg annet enn at du er forelsket! (legen humrer for seg selv...slår seg til pannen og rister på hodet...)

Tone: Jommen! Jeg tror du har rett, jeg er forelsket!! 

Ja tenk, sånn kan det gå. Jeg har rett og slett gått hen og forelsket meg! Det spiller tydeligvis ingen rolle om man er 18 eller 48. Man får akkurat de samme symptomene/følelsene... Og ja, mirakler kan tydeligvis skje! 

Så hva skjedde? Jo, det var nok en av disse datingappene da, som jeg jo har holdt på med litt av og på siden jeg ble singel. Jeg hadde lange pauser fra de, fordi det var så frustrerende å måtte bruke tiden sin på alle de uaktuelle kandidatene. Man fant jo ikke ut med en gang at de faktisk var uaktuelle før man hadde chattet litt, og kanskje møtt de også. Når jeg ikke holdt på med det, så håpet jeg jo at jeg bare "tilfeldigvis" ville møte en som passet, men jeg er jo ikke akkurat så mye ute hvor potensielle kandidater ferdes, så da ble det ikke like lett. Så min tanke om disse datingsidene er at man må stille med åpent sinn og bare forsøke igjen, og igjen...og igjen. I mitt tilfelle så "vips" (etter seks år som singel) dukket det opp en som virket lovende, og man hadde avtalt å gå på date.

Jeg satt på jobb og fulgte med på klokka. Den gikk liksom litt saktere enn normalt i dag. Så begynte det å nærme seg arbeidsdagens slutt og jeg kastet et siste blikk i speilet på badet før jeg hastet ned de fem etasjene. Jeg løp lett bortover mot møtestedet, skulle krysse veien, så jeg så meg om til venstre og høyre for å se om det kom biler. Jeg så ingen og løp over veien, selv om det var rød mann. Og der så jeg ham gjennom vinduet på det avtalte møtestedet. Det var første gang jeg så han "live" og jeg smilte lett. Han hadde en sånn utstråling, det var ingen tvil om at det var ham. Kjente han igjen fra profilbildene. Han så ennå bedre ut enn på bildene. Jeg kjente at jeg ble glad. Nervøsiteten ga litt slipp og jeg fortsatte å løpe inn og sa: "Hei, der er du jo!"...

Ja, sånn kan det første møtet være. Er det noe som heter forelskelse ved første blikk, så var dette nære på, eller kanskje selve definisjonen av utsagnet for mitt vedkommende.

Det fine med disse appene eller datingsidene er jo nettopp at man jo kan anta at de som har profiler der stort sett er single, at de faktisk er ute etter det samme som deg. De som ikke er det er heldigvis ganske tydelige på at de kun er ute etter noe uforpliktende, eller at de er i et forhold men trenger "krydder" eller noe sånt. Da er det jo lett å  bare styre unna. Møter man noen ute på byen, er det vanskeligere å få på plass noe så essensielt som det. Du kan se en fyr du liker, gå bort og innlede prat og finne ut at, neida, han var bare ute med gutta, dama er hjemme med barnet. Han har ikke giftering for de er bare samboere, altså.

Det dumme med datingapper/sider er som nevnt at man bruker mye tid på å sveipe og innlede chat når du finner ut at det hele har vært bortkastet tid, kanskje også tok seg tid til å møte de og den følelsen av at man har mistet 20 minutter av min tid som jeg aldri får igjen. Jepp, jeg møtte faktisk opp på et par dater hvor de ikke dukket opp heller. Det var fryktelig skuffende. Ikke å ikke møte de, men at de faktisk ikke var menn nok til å si at "Nei, jeg tror jeg må avlyse daten. Det kjennes ikke riktig." Eller no' sånt?

Men altså ja...forelskelse...Når man har truffet rett person medfører et hav av rare følelser i kroppen og innimellom mangel på sunn fornuft, som man jo burde ha nok av i min alder. Ja, for man blir helt skrudd i hodet og irrasjonell, tankene surrer rundt og man blir opphengt i den nye flammen, blir helt fjortis rett og slett.

Jeg tror jeg faktisk rødmet fem ganger på vår første date. Og han lo til og med av vitsene mine, han hadde jo ikke hørt de før. Det var en god date. Det kriblet i magen og jeg var veldig håpefull, men man vet jo ikke på første date hvordan det vil gå videre. Vil det bli ny date? Må man spille "spillet" eller kan man satse med en gang? Vi bestemte oss for å ta en ny date...

Usikkerheten før man har blitt kjent, før man tør å stole på at følelsene blir gjengjeldt, den er uutholdelig. Vil han ha meg? Vil jeg ha ham? Det blir lettere noen uker inn, når man har snakket om ting og turt å åpne seg. Det er det det handler om. Å tørre å være helt åpen, ærlig, følelsesmessig avkledd. Det er den sterkeste formen for intimitet. Det er så fint, og gjør noe med oss. Når man tør å åpne seg og fortelle om dine innerste tanker, om gamle demoner, det er da man kommer hverandre nær. Man må trå varsomt frem, gi seg selv og dette nye litt tid. Lettere sagt enn gjort for min del...jeg er jo født utålmodig, jeg.

Jeg trodde jeg hadde opplevd det som var å oppleve, jeg har jo både rukket å bli gift og få barn, og deretter blitt skilt, men jeg håpet selvsagt på at det skulle være noe mer foran meg, men var veldig usikker. Man forelsker seg vel ikke igjen liksom? I min alder? Bare tanken på det virket fjernt. 

Jeg har lyst til å holde på denne følelsen jeg nå, ikke tenke at det kommer til å gå over, forandres, man har jo hørt at den forelska-boblen går over, men det er lov å håpe at den kan vare en stund. Nå er jeg i en annen fase i livet, er ferdig med perioden hvor man stifter familie og går gjennom småbarnsperioden som kan ta knekken på de ivrigste forelskede par, nå kan jeg bare nyte og bevare gleden og forelskelsen leeeeeenge håper jeg. Jeg har vært igjennom forretten og hovedretten, nå skal man nyte livets dessert!

05 mars 2018

Stillhet

Stillhet (substantiv) ('stilheːt) fravær av lyd.

Det er ikke så ofte jeg hører det...stillheten altså. Det er jo egentlig et paradoks at man forsøker å lytte noe som ikke er der, men i går gjorde jeg det.

Godt skiene kommer med instruksjoner...venstre fot.
Det var så stille rundt meg at jeg faktisk kunne høre hjertet mitt banke. For å oppleve dette måtte jeg gå langt ut i skogen. Jeg var på skitur og stoppet opp litt for å se rundt meg (Jepp, jeg gikk på ski, hvilket min gode venninne måtte påpeke med følgende kommentar: "Undrenes tid er ikke forbi").

Det var ingen rundt meg akkurat da jeg stoppet, og jeg hørte absolutt ingenting, inntil jeg altså merket at hjertet mitt banket. Det var en vanvittig sterk opplevelse. Jeg har hørt uttrykket øredøvende stillhet. Det gir jo absolutt ingen mening, men jeg kan allikevel forstå hvorfor man sier det. Det er en såpass kraftig følelse, når man altså ikke hører noe at det nesten går litt sterkt inn på en, et skikkelig oksymoron, men vi har jo mange av dem og det gir mening på et vis. Akkurat dette uttrykket kan nok ha andre meninger enn akkurat dette med fravær av lyd, at noe er så sterkt at all verdens larm hadde vært bedre å holde ut med enn denne grusomme stillheten...noe sånt har jeg lest en gang et sted.

Vi blir bombardert med lyder hele tiden og det er i grunn ganske fælt å tenke på. I mitt åpne landskap på jobben velger jeg å putte propper i ørene i et forsøk på å fjerne alle lydene rundt meg, fordi musikk faktisk er bedre å synke inn i enn annen romlyd, mer forutsigbart liksom enn det å høre på en kopimaskin som går jevnt og trutt eller tilfeldige samtaler i lokalene rundt meg. Men det er jo fryktelig slitsomt å hele tiden måtte drukne lyd med lyd. Man kan jo ikke akkurat bli særlig pigg av det? Alle slike ting påvirker deg på et vis og gjør hodet slitent vil jeg tro. Jeg burde kanskje høre på lyder fra en eksotisk regnskog enn den musikken jeg hører på? Jeg får forsøke det i morgen.

Uansett, det blir slik at vi omringer oss selv med lyder hele tiden. Selv på natten, med mindre man bor midt i ødemarka, omringes man av lyder. Lyden av biler utenfor - i disse dager gjerne måkebiler som skraper fortauene bare for snø og is (noe jeg faktisk i skrivende stund sitter og hører på)...Naboen som snakker litt høyt i telefonen eller ser på TV og tydeligvis har begynt å høre dårlig for volumet må tydeligvis være på full guffe. På toget snakker folk sammen, lokomotivføreren snakker over høyttaleren - i disse dager gjerne beklagelser fordi de har mangel på personell eller materiell og at de er lei seg for hvordan dette ødelegger reisen, det at vi står som sild i tønne på toget til jobb dag etter dag...


Jeg husker for en tid tilbake, så møtte jeg en døv person som nettopp fått satt inn cochlear implantat. Hun var som et lite barn, satt med store øyne og lyttet til alt hun ikke hadde lyttet til før. Vi var på restaurant og hun sa med slik en glede i stemmen da hun kom fra toalettet:"Jeg hørte lyden av glidelåsen da jeg tok på buksen min!" Det er mye glede i lyder også, om man ser på det fra en annen vinkel. Jeg har aldri tenkt over hvordan lyden av glidelåsen min høres, men for henne som aldri hadde hørt det før var det en stor glede. Det som var vanskelig derimot var når hun satt sammen med flere personer i et rom, musikken spilte i bakgrunnen og folk smalt med døren når de kom inn. Slikt kom inn med lik frekvens i hennes nye hørselshjelpemiddel og var noe hun måtte lære seg å leve med. Sile det ut, justere kanskje på apparatet?

Purrrr Purrrr
Det hadde vært deilig å oppleve stillhet som jeg gjorde i går litt oftere enn det man normalt gjør. Å høre sitt eget hjertebank, pusten fra kjæresten sin når han sover, latteren til barnet sitt, fresingen av vaffelrøren når den steker i vaffeljernet, lyden av fuglekvitter, vinden som leker med løvet på trærne, regndråpene som treffer vannflaten, ploppet av vinkorken når man åpner den opp, katten som maler. Det er mange hyggelige lyder man gjerne vil ha rundt seg, som nesten blir som en slags terapi. Det er forskjell på støy og lyd. Man får lære seg å sile ut støy og ta inn godlydene.


30 desember 2017

Tårer

Tåre ('toːɾə) substantiv maskulin- dråpe som skilles ut fra tårekjertelen ved sinnsbevegelse el. irritasjon ha tårer i øynene av glede/sinne felle tårer over noe(n) le så tårene triller
ta til tårene - begynne å gråte
tørke tårene - overført ikke sørge lenger

Jeg må innrømme at jeg blir litt nostalgisk på slutten av året og jeg får så lyst til å fortelle alle jeg har i livet mitt om hvor glade jeg er i de og hva de har betydd for meg i året som har gått, og da kjenner jeg det begynner å demme seg opp. Jeg klarer ikke kontrollere dette. Det er som en kran inni meg bare skrus på, jeg klarer ikke la være..tårene veller opp i øynene mine enten jeg vil det eller ei. Jeg syns derfor det ville være passende å skrive litt om tankene mine rundt dette med tårer

Helt siden jeg kan huske har jeg vært litt følsom av meg. Jeg er som man kanskje vil si, i ett med det jeg føler, og burde egentlig kanskje blitt sponset av Kleenex så mye som jeg har grått i mitt liv! Jeg gråter ikke bare når jeg er lei meg. Faktisk har jeg ikke mange minner om når jeg har vært så fryktelig lei meg. Jeg gråter når jeg er glad, når jeg hører vakker musikk eller en vakker tekst, når jeg har skadet meg, når ting er romantisk, når jeg ser andre i nød, når jeg er sint...Tårene er der uansett sinnsstemning og tidspunkt.

Jeg har innimellom irritert meg litt over dette,for det kan ses på som et svakhetstegn, men så har jeg lest litt om hva andre syns om det og visstnok er det slik at forskning sier at det ikke er et tegn på svakhet, det er et tegn på at man er sterk. At man til tross for "utbruddet" føler noe med hele seg og lar seg rive med såpass mye at man tar til tårene. Jeg syns allikevel det er vanskelig å sitte foran sjefen f.eks. og gråte når jeg er frustrert eller sint for noe, men i grunnen er det ok. Det betyr at jeg er engasjert og at det er noe viktig jeg ønsker å ta opp, noe som betyr noe ekstra for meg.

Og handler det for eksempel om ting relatert til barna mine eller en eller annen urettferdighet i verden overfor svakerestilte, så blir jeg også lett følelsesmessig engasjert og tårene veller opp i øynene mine. Jeg har måttet øve meg på å holde igjen slik at jeg faktisk får til å formulere setninger som har fornuft i seg, så det ikke bare renner over og ut i havet, bokstavelig talt.

Og ser jeg en romantisk film...vel, du kan vel tenke deg hva som skjer da? Jeppsi pepsi, tårene triller og jeg hulket til og med høyt da jeg så "P.S. I love you". Takker ennå for at jeg så den hjemme i stua mi, og ikke på kino. Det er så pinlig når lyset skrur seg på i kinosalen og øynene er oppsvulmet og røde. Om vinteren er det bedre for da kan jeg gjemme meg litt bort i lue & skjerf-tilbehøret. Men egentlig vil jeg bare få lov til å være meg selv og la andre se at jeg ble rørt. Hva er galt i det?

Takk for året som har gått, og takk for gode ord og tilbakemeldinger på disse blogginnleggene mine. Det varmer. My cup runneth over... 

24 desember 2017

Stress

Stress  kan defineres som en tilstand av økt psykologisk, fysiologisk og atferdsmessig beredskap. En stressreaksjon er en normal reaksjon og betraktes ikke som farlig, men snarere nødvendig. Fysisk aktivitet aktiverer stressfysiologiske systemer på liknende måte som psykologisk stresseksponering. (fra Helsedirektoratet)


Lunch (hater egentlig at stripa heter det,
for korrekt stavemåte er jo Lunsj,
men jeg må slutte å stresse med det!)
Å møte veggen, gå i kjeller'n, bli utbrent, gå ned for telling...alle uttrykk for når man har "gjort det lille ekstra" over laaaang tid og man ikke lenger klarer å fungere, eller man har fått en eller annen utfordring man ikke klarer å kontrollere uten at man blir påvirket av det både mentalt og fysisk. Da får man en reaksjon - man blir stressa!

Det er dessverre mange som har det sånn i våre dager. Det er ikke så rart, man har den berømte tidsklemma, man blir bombardert med oppgaver og blir loset inn i en kontinuerlig "steam" hele tiden. Man må opprettholde trykket, man må oppfylle alle mål som blir dyttet på deg eller som du dytter på deg selv ubevisst. Man klarer rett og slett ikke stanse strømmen på egenhånd, men må lære seg passe på å stanse dette presset litt selv. Minne seg selv om at livet er mer enn å stresse med å få ferdig alt, å please andre, å serve, pushe seg selv,  gi jernet, yte så man til slutt blir som en oppbrukt vaskeklut. Er det verdt det?

JA! Neida, selvsagt er det ikke det! Man kan ikke gjøre noe godt for andre om man ikke har det godt selv. Det sier seg selv.

Er det ikke ironisk at man står på og må gå på kurs eller få reklamer opp på google om kurs i mindfulness, avslapningsøvelser, yoga. Vi burde klare å leve et roligere liv uten å måtte ta ennå flere kurs. Man burde, ja, men får man det til?

Jeg må ta meg selv i å tvinge meg selv til å stanse tiden. Ta fem minutters pause litt innimellom. Strekke litt på kroppen, gå trappa, eller gå en liten runde etter å ha sittet for lenge stille. Noen har sånne pulsklokker som vibrerer for å minne deg på å ta disse pausene. Noen setter kanskje på en alarm på mobilen som sier fra. Jeg så en app hvor man kunne se et vakkert bilde i 15 sekunder som viste grønne trær i regnvær og se hvor deilig vanndråpene traff dammen og lagde fine sirkler som beveget seg utover. Utrolig hva man finner på av avslapningsmetoder for å bedre Mennesket2017s livssituasjon.

Men når man rett og slett ikke har tid til å ta hensyn til seg selv og hva kroppen forteller deg, hva da? Jeg har en stund vært veldig klar over hvordan stress fungerer på min kropp. Jeg har slitt med senebetennelse i armen en stund, og det kommer av at jeg belaster en kroppsdel mer enn den tåler. I tillegg sprer stresset seg i rygg og nakke. Nakken føles som om den er over ørene på meg, men hva gjør man? Det kreves diverse av deg av omgivelsene, jobb, familie, annet...Man kan jo ikke akkurat si nei heller, selv om man burde for å ta hensyn til seg selv og hva kroppen forteller deg!

Jeg går til akupunkturbehandling for å løse opp spenningene og det fungerer faktisk. Det er utrolig hvordan disse triggerpunktene har noe å si for å få løsnet opp. Jeg er i utgangspuntket en skeptiker, men har altså blitt overbevist om at det har noe for seg. I tillegg er det å ha en sunn samtale om hva som er problemet, hva som gjør deg stresset er en positiv en viktig del av behandlingen. Det er viktig å snakke sammen, å se på løsninger på det som gjør deg stresset. Å tørre å si fra om ting er det første steget.

Akupunktøren min snakket om at man spenner seg ubevisst for situasjoner eller personer som gjør en stresset. Det blir en sånn "icky" situasjon...man ser en person eller et problem for seg, og helt uten at man har kontroll på det selv så knyter kroppen seg. Utrolig fascinerende å tenke på. Jeg ante ikke at en "vegg" med permer på jobben som skulle vært arkivert faktisk hadde "full kontroll" på hvordan psyken min har det. Denne veggen (selv om det ikke er superviktig at ting blir arkivert med det første) har faktisk en veldig negativ virkning på meg. Det er det første jeg ser når jeg kommer på jobb. Jeg går forbi den hele tiden i løpet av hver arbeidsdag og den minner meg om hvor mye nedprioritert arbeid jeg har å gjøre etter at alt som må gjøres NÅ er gjort. Det er en syk tanke, for det gjør ingenting om de permene står deg til evig tid...men det kan de allikevel ikke gjøre.

I've got you!
SÅ utfordringen er å lukke det vekk, ikke tenke på det og tenke på alt man faktisk får til.

Hvorfor skrive om dette nå i dag, dagen før dagen, og greier, vel...man kan bli stresset av alt som forventes av en i disse tider uansett. Jeg er faktisk litt glad for å ikke ha sånne plikt-rutiner rundt jul med selskaper her og der som jeg hører andre har og ikke har glede av. Jeg tenker at julen skal være en tid for glede og ro og avslapning med de du ønsker å tilbringe julen med.

For min del er det små ting som gjør julen fin. Grøt med mandel og "premie" lille julaften. Være sammen med de nære og kjære på selve julaften. Ikke for mye stress...og med det ønsker jeg alle en fredfull julefeiring og alt godt for det nye året. Bruk tiden godt og vær sammen med de folkene som gjør deg lykkelig.


24 september 2017

Ting

Ting subsanstiv gjenstand, sak, greie, opplegg, vanlig fyllord

Når man har brukt hele helgen på å pakke bort ting så blir man utmattet. Det slår meg at vi mennesker omgir oss med en hel haug med ting. Noen har litt mere ting enn andre. Noen ting er helt nødvendige, men veldig mye er ting vi ikke har bruk for i det hele tatt. Ting vi syns var veldig fine for en 10-15 år tilbake, men som vi kanskje ikke verken trenger eller en gang liker lenger tviholder man allikevel på fordi den vekker nostalgiske minner eller man sier til seg selv at "denne tingen kan komme til nytte igjen".

"Nei, den gjør ikke det!", hører jeg meg selv rope inni meg. "Kast den!" Helgen ble altså brukt til å pakke ned mors ting. Hun skal nemlig flytte og da har søsterene sisters trådt til og "årna opp". Det var en særdeles sær og utmattende opplevelse. Sjefsavgjørelser ble tatt, noen nostalgiske valg ble tatt, men vi var begge enige om at det var mange ting som nok må ryddes opp i videre, men det ble vanskelig å få gjort alt på kort tid. Noen ting må bli med på lasset videre.

Denne opplevelsen fikk meg også til å tenke på alle tingene jeg selv har samlet ihop opp igjennom årene. Jeg er nostalgisk. Lider av middels utpreget kaste-angst. Jeg tror liksom jeg kan få bruk for alle små papirbiter jeg ikke bruker i bokbinding, og jeg kan også få bruk for de, men MÅ jeg ta vare på absolutt alle bitene? De kan sikkert brukes til en eller annen collage som jeg skal lage en vakker dag, men de kan også resirkuleres. Jeg tar også vare på de fleste av kladdebøkene fra skolen som tilhører barna, for de vil sikkert ha dette til å se tilbake på når de blir store, så kan de vise disse til sine barn etc. etc. Men hvor går grensen? Jeg elsker alle kunstprosjektene de har lagd til meg og det river i hjertet om jeg må kvitte meg med disse, så hver jul blir juletreet lesset over av engler og dompaper som barna har lagd fra barnehagetid og frem til i dag. Jeg elsker disse! Og gutta syns det er stas å se på tingene de har lagd "da de var små"...for nå er de jo store, må vite!

Grensen går altså når man selv må stå for å rydde opp i sin gamle mors ting. Ting hun har samlet opp igjennom et 90 år langt liv. Når man ser at en søt, gammel dame har kanskje 58 krus, 58 skjorter, 58 plastposer, 58 ting hun har spart på som hennes barn (min søster og jeg) har lagd på skolen...Det er jo utrolig koselig og nostalgisk at hun har satt pris på disse tingene vi har lagd og tatt vare på de i 40-50 år. Det er vanskelig å kaste sånt. Barndomskunst som er lagd med slik kvalitet at de har vart så lenge er i seg selv ganske utrolig.

Hva skal man med alle disse tingene egentlig? Man gir bort en vase til en person fordi den er fin, men vet kanskje ikke at mottakeren allerede har 10 vaser fra før av. Man kjøper seg et nytt skjerf fordi man ser et som har så fine farger, men vet kanskje ikke at man allerede har tre-fire fra før av som gjør nytten.

Nei, jeg fikk en oppvekker denne helgen. Jeg må kvitte meg med ting selv. Jeg må være nådeløs. Jeg må sette en strek og kvitte meg med minner, minner jeg har i de tingene jeg har beholdt så lenge som jeg har gjort. Jeg må ta vare på de tingene jeg kan se at fremtidige generasjoner kan få glede og nytte av, og jeg må få lagd disse collagene så alle papirrestene blir brukt opp på bokprosjekter jeg kanskje kan få lagd noe nyttig ut av.

Out with the old, og ikke nødvendigvis inn med noe mer. Ting har jeg virkelig nok av. Jeg tror jeg ønsker meg opplevelser i gave fremover. Opplevelser og varme fra de jeg er glad i. Det betyr mest i lengden.

25 august 2017

Politikk

Politikk (av gr. politikos, som angår byen eller staten) handler om fordeling av goder og byrder i et samfunn ved bruk av makt. Politikk er den virksomhet innen et sosialt system som innebærer at mål blir satt, prioriteringer ordnet, verdier fordelt og virkemidler valgt og anvendt. (fra Wikipedia) 
Valgets kval!

Det er den tiden av året igjen. Når det nærmer seg valg og borgerplikten (for jeg er jo en pliktoppfyllende person må vite) kommer krypende på og jeg bare MÅ engasjere meg litt, men dette med politikk er vanskelig syns jeg. Det er så mange meninger i partiene som ikke faller innenfor det jeg selv ønsker å fokusere på, og det gjelder alle partier og da blir valget meeeeget vanskelig. Men det er jo noen saker jeg klart er  for eller imot og da vet jeg jo hvilke partier jeg burde styre unna. Jeg burde kanskje engasjert meg ennå mer, og faktisk meldt meg inn i et parti og endret det fra innsiden. Det er ofte slik ting fungerer. Om man ikke er enig så må man brette opp ermene og gjøre noe med det. Ikke sitte på sidelinjen og klage over resultatet i ettertid! 

Men, jeg er ikke helt der. Ikke akkurat nå i hvert fall. Jeg sitter heller ikke på sidelinjen og klager, jeg kanskje himler litt med øynene, rykker litt på skuldrene, forsøker å gjøre det så lite synlig som jeg kan få til...neida. Jeg sier nok det jeg mener også. Man må jo få lov til å være skuffet og/eller glad for resultatet.

Så for tiden forsøker jeg å lese meg opp og på hva de forskjellige partiene har som hovedsaker i denne runden. Jeg tar den ene valgomat-testen etter den andre og haker av for de tingene som faktisk stemmer og sukker når jeg ser at joda, det ser bra ut, dette ser bra ut, men NEI dette er jeg heeeelt uenig i og forkaster det ene partiet etter det andre. Jeg må jo lande på et parti til slutt, selv om de kanskje ikke er enige med alt jeg står for, så får man heller krysser fingrene for at valget jeg tar vil kunne gjøre en forskjell, selv om ikke samarbeidspartiene står for det du gjør. 

Sånn fungerer altså demokratiet. Jeg må stemme med en kombinasjon som består av både magen, hjertet, hodet kryssede fingre og håpe på det beste. Det går vel uansett ikke helt på dunken. Det kan det jo ikke...vel bortsett fra om man kikker litt østover og ser hvordan stormakten har det nå etter "brakvalget" over there. Og jeg skal IKKE gå nærmere inn på den saken. Det er utdebattert og sjokkerer hver dag ennå, selv lenge etter overtakelsen i det hvite hus. 

Å engasjere seg politisk er faktisk veldig viktig. Alle har rett til å bestemme. Det er kult! Man tar på ego-briller og ser på sin situasjon og hva som vil gjøre den bedre. Er man lur tenker man kanskje også litt på fremtiden og ser hvilke tiltak som vil være bra for samfunnet, naturen, sin egen situasjon, være seg helse, skole, jobb, pensjonisttilværelsen, miljøet rundt seg. Man må gi seg selv de beste mulighetene for et godt liv. 


Ikke alle skal bli akademikere
Jeg er opptatt av skole, siden mine barn fremdeles er i skolen. Jeg har ikke vært veldig engasjert og fått med meg alt som har skjedd med alle disse "reformene" oppigjennom, men har forstått at det med hver reform har resultert i en del rapportering og måling av skoleresultater som jeg føler har tatt litt av. Jeg hadde håpet at skolen kunne hatt mer fokus på læring og inspirasjon, enn til tester og målinger. Enkelte barn syns kanskje det er gøy å konkurrere, mens andre lærer over tid og gjør det dårlig i testsituasjoner. Det er dermed ikke en god måte å teste barna på, eller få samlet inn korrekte målinger som jo er hensikten med alle disse testene. Det gis ikke mulighet til å teste over tid for de som har en annen måte å vise hva de kan på. Alt må bevises på eksamen, eller nasjonal prøve e.l. Jeg føler i tillegg at klassene har blitt for store som gjør at læreren kanskje ikke har nok tid med hvert barn i løpet av en dag. Jeg håper at fokuset i skolen kan endres litt og at den skal gi rom for at alle lærer forskjellig og har forskjellige interesser. På ungdomsskolen hvor min eldste sønn går, er det overhodet ikke rom for i faget de kaller utdanningsvalg å informere om yrkesrettede fag. Det har de ikke kunnskap til, sier de. Da synes jeg de må skaffe folk med den kompetansen, for det er da mange som kunne tenke seg å jobbe med noe praktisk også. Ikke bare gå på høgskoler og universiteter for å få utdannelse og en jobb? 
O vakre natur!

Jeg er opptatt av natur og miljø, fordi den er rundt oss og vi er aldeles avhengig av den. Og hva gjør vi? Jo vi driver rovdrift på alle naturressursene våre og tenker kanskje litt mye på hva som er enklest og billigst? Vi sprøyter og forer maten vi spiser med antibiotika og annen dritt. Vi kaster mat fordi den ser rar ut eller har gått over tiden for "best før". Vi forurenser og hugger ned regnskogen for beitemark til kvegdrift etc. etc.

Dette kan jo bare gå en vei?! Vi har ikke godt av det, det er helt sikkert. Jeg har sett en del skrekkscenario-dokumentarer og vet at alt er lagd for å påvirke deg i en eller annen retning både når det gjelder å spise vegetarisk og "ren mat" eller generelt være miljøvennlig og ta vare på naturen og ikke ødelegge ozon-laget. Jeg har en porsjon skepsis i bakhodet når jeg ser disse, men er nok også ganske sikker på at ikke alt er løgn. Det er en snev av sannhet i det, men disse filmene er selvsagt lagd for å kunne påvirke deg såpass at du kanskje vurderer å endre livsstil helt. Bli veganer. Dyrke selv. Gå i protesttog mot pelsdyrhold. Hvilket jeg også støtter, jeg må bare innrømme at jeg ikke helt klarer å bidra like mye her. Jeg er for glad i bacon, jeg dyrker diverse ting selv og spiser det, men det er så små kvanta at jeg også må kjøpe sprayet frukt og grønt, men pels klarer jeg å unngå å bruke, men jeg har ikke klart å gjøre noe for å få en slutt på det. (sorry!)

Elbil vs. andre drivstoffer?
Jeg er usikker på dette med elbil. Kan noen forklare meg fordelene med elbil? Og kan noen ærlig fortelle meg om hvilke ulemper det er med elbil på miljøet? Nå i disse FAKE NEWS-tider er jeg meget skeptisk til hva jeg leser på nettet, så jeg trenger å høre det fra noen jeg stoler på. 

Og hvorfor kan ikke biler gå på hydrogen? Jeg har kjørt en del hydrogenbusser og de både lukter friskt og tar meg fra A til B helt uproblematisk. Elbiler har jeg hørt er tunge kjøretøyer som sliter ned veibanen og virvler opp drivstøv (som astmatikere og andre blir plaget med) og blir drevet med digre batterier som jo ikke akkurat kan sies å inneholde giftfrie stoffer. Hva gjør man egentlig med disse batteriene etter at de er oppbrukt. Blir de oppbrukt?

Jeg er opptatt av jobb og helse. Man må ha helse for å jobbe og man må ha jobb for å leve. Det er viktig å fortsatt ha slikt godt helsevesen som vi har nå, muligens kan det gjøres bedre også for å forebygge helseplager så man kan være i jobb og generelt ha et godt liv. Det at vi kan slappe av og bare vite at vi blir tatt hånd om her i landet er en sånn forebyggende helsemessig og fantastisk ting, i motsetning til slik de har det bl.a. i USA. Der vil de virkelig ikke forstå hvilken lettelse det er å kunne slappe helt av med at man får hjelp dersom man har behov for helsehjelp uten at det er en diger prislapp på det. De ser bare de høye skattene vi betaler og mener vi alle er kommunister. 



Om de bare kunne se på saken med andre briller, se det faktum at alle er innom helsevesenet flere ganger i løpet av sitt liv, og se at alles liv er like verdifullt. Se at det ikke gjør noe om naboen "bevisst" røyker 40 om dagen og ender opp med lungekreft og tenke: "Hvorfor skal jeg betale for at han har en livsstil som var skadende for ham? Nei jeg betaler kun for meg selv og mine plager!" 

Noen er uheldige og blir født med feil og/eller plager, som jeg med mitt lille hull i hjertet, men som ble operert og etter det har vært frisk og fin og har kunnet bidra med mye (håper jeg!) både som venn, arbeidstaker/kollega, søster, mor, datter, kusine, tante etc. Jeg tenker ikke på andre som trenger hjelp til selvpåførte helseplager. Hadde jeg giddet det, så hadde jeg fått magesår. Men da hadde jeg i det minste fått behandlet det også. 

Nei, hva skal man stemme da? Jeg tror jeg vet hva jeg har landet på og det blir spennende å se resultatet som vil tikke inn sent den 11. september. Jeg ønsker alle et godt valg, og lykke til de neste fire årene. Det får gå som det går, og det går vanligvis ganske bra uansett.


11 juli 2017

Pappa

Pappa

('pɑpɑ) substantiv maskulin, mann som har barn, far ha samme etternavn som sin pappa
I år er det 10 år siden pappa døde. Det kjennes rart. Det er mange tanker som går i hodet når man tenker på alt man har gjort og opplevd siden den gang.

Tiden bare flyr avgårde. Yngste sønnen min er 10 år i år også, snart 11 faktisk. Pappa fikk så vidt truffet ham og selv på det siste så svarte han da jeg spurte "Vet du hvem dette er, pappa?", "Ja, det er barnebarnet mitt."

På "barnebarnet" ser man jo tydelig hvor tiden har blitt av. Fra å ligge og gurgle og sikle og krabbe rundt, sykler han, løper rundt og viser meg hvordan man gjør ting på WiiU-controlleren fordi mor ikke er helt med der. Han leser og regner og tegner og snakker om alt og ingenting. Jeg begynte i den jobben jeg har for 10 år siden også. 2007 var med andre ord et år med mange viktige hendelser i livet mitt.

Men tilbake til min far. Hva husker jeg best med ham? Det rare er at det første jeg tenker på er to ting. Han spilte den samme melodien på pianoet hver gang han satt seg ned, noe som jeg ble litt gal av for å si det mildt. Det andre var at vi spilte "tennis" innendørs med tennisball og pingpong racketer når mor tok søsteren min på speidermøte. Vi håpet at hun ikke ville legge merke til at glassvasen som hadde stått på pianoet plutselig ble borte, fordi ballen hadde truffet den så den knuste. Men min mors skarpe blikk la nok merke til det, men hun var snill nok til å la oss ha denne lille "hemmeligheten" for oss selv, og sa aldri noe.

Noe annet han gjorde var å ommøblere. Når resten av familien var på hytta f.eks. og han måtte jobbe, så kom vi hjem til ommøblert hus. Det var ganske interessant egentlig. Vi visste aldri hvor sofaen ville være plassert neste gang når vi kom hjem.

Ett år kjøpte far ny bil. Vi skulle kjøre til hytta, men ble påkjørt i et veikryss og bilen var ikke å redde, så bare i løpet av et par uker hadde vi hatt tre forskjellige biler i oppkjørselen. Naboen påpekte dette, og pappa sa "Jeg orket ikke vaske bilen, så jeg kjøpte en ny!" Det er helt sant. Sånn humor hadde han. En lun humor som ikke alle skjønte bestandig.

Han var en liten luring med mange talenter. Han likte å drive med kunstneriske ting. Filmet med super 8 filmkameraet sitt, malte rosemaling, spilte amatørteater og skrev til og med en bok om pikespeiderene i Oppegård.

Han sto på og beiset hytta, tømte torvdoen og tok meg med på utallige fisketurer uten at vi fikk en eneste fisk i løpet av alle årene vi prøvde. Han kjørte Europa rundt med oss i feriene, for mor var redd for å fly, så da måtte vi ta bil og ferje. Mor hadde heller ikke lappen, så far måtte kjøre hele veien.

I 1979 ble både han og jeg hjerteoperert så vi fikk matchende arr. Vi hadde mye annet til felles også, både interesse for film og foto og maling, interesse for språk og reiser. Jeg skulle ønske jeg hadde hatt ham hos meg lenger, men jeg er glad jeg husker mye fra oppveksten. Jeg glemmer aldri talen han holdt for meg da jeg ble konfirmert. Han hadde alltid vært opptatt av astrologi og skrev en tale hvor han trakk frem mine karakteristikker som skytte at jeg alltid vil skyte piler opp mot stjernene og håpet at noen ville treffe.

Når man ønsker seg noe retter man jo ofte blikket opp mot stjernene og ønsker seg noe. Om jeg kunne ønsket meg noe nå så hadde det vært å få en dag til med pappa, få lære mer om ham, høre historiene hans, og ikke minst spille innendørs "tennis" én gang til.

Hvil i fred, kjære pappa!