Nyttårsforsett

Nyttårsforsett er et uttrykt mål, en plan eller et ønske for det nye året. Det kan være å begynne med noe nytt, slutte å gjøre noe, kutte uvaner, etablere nye vaner, øke en ønsket aktivitet eller minske en uønsket, for å gi seg selv en høyere livskvalitet.

Blant populære nyttårsforsett er å spise sunnere eller spise mindre, slanke seg, lese mer, studere hardere, drikke mindre, drikke mer, røyke mindre, slutte å røyke, kutte ut godterier, trene hardere, se mindre TV, være god mot medmennesker, jobbe mer, jobbe mindre, spare mer eller bli en mer bevisst forbruker.

Nyttårsforsetter er kjent for ikke å vare så lenge man egentlig har hatt til intensjon. 

På tide å lage et nytt kapittel...

Nyttårsaften, en dag man setter seg ned og ser tilbake - og fremover. Det er en deilig følelse å kunne bla i livets bok, åpne det nye kapittelet, et blankt ark som skal fylles med nye opplevelser, minner, gleder og sorger. Et år er fylt med så mange ting, noe planlagt - noe uforutsett. Vi vet ingenting om det som kommer til å skje. Det er det som gjør det hele så spennende.

Med nyttår kommer nyttårsforsetter som man gjerne skulle oppfylle. For det gikk ikke som planlagt dette året kanskje?! Eller man har nye mål som man ønsker å gjennomføre?

Chicken Satay-suppe

Jeg syns det er en fin tradisjon å ha nyttårsforsetter. Det gjør en til en bedre person - i hvert fall en liten stund. Er man skikkelig standhaftig så klarer man å holde forsettene også. Det har jeg tenkt i år, men da gjelder det å legge lista lavt. I fjor hadde jeg som forsett å ikke kjøpe posesupper, men heller lage supper fra grunnen av, både på grunn av at det er sundere, men også smaker bedre. Jeg kan med stolthet si at jeg ikke kjøpte en eneste posesuppe, men det var meningen at jeg også skulle lage en suppe i uka - dét klarte jeg ikke. Jeg kom inn i uke tre eller fire før det glapp. Siden jeg hoppet over en uke måtte jeg ta igjen i uken etter og til slutt ble det bare stress. Jeg lagde allikevel over 20 supper i fjor, og det ble jo mye rester så jeg hadde suppe i minst to dager når jeg først hadde lagd de. Sjekk gjerne ut resultatet #tonemakes52soups på instagram.

Året før bakte jeg eltefrie brød. Det viste seg å bli et kappløp mot tiden. De skulle jo heve så sinnsykt lenge, så det å ha nybakt brød til matpakkelaging om morgenen ble innimellom ganske så strevsomt. Jeg måtte sette klokka på 5 for å "brette deigen" før videre heving og så kl. 6 for å sette den i ovnen for å stekes. Ev. jeg måtte holde meg våken til brødet var stekt sånn litt over midnatt for så å stupe i seng. Gutta begynte også å lure på når de kunne få kjøpebrød igjen. Min mor bakte også alltid brød og jeg husker jeg som barn syns at kjøpebrød var himmelsk! Nå syns kjøpebrød smaker papp. Unødvendig å si, men gutta fikk kjøpebrød innimellom, de "vant" ikke, det ble bare ikke så lett når brødet skulle heve i over 15-20 timer. Nuff said!

Mmmmmm...

I år skal jeg verken ha nyttårsforsett som dreier seg om å bake eller lage supper, men posesupper kommer nok ikke til å sette sine føtter i mitt hus i år heller, og brød kommer jeg nok til å bake sånn innimellom - i hvert fall til meg selv.

I 2016 skal jeg ha fokus på å bli strukturert og komme i orden. Jeg er ganske ryddig i hodet, men rundt meg er det "evig rot" føles det som. Dette har nok dels å gjøre med at jeg tok over barndomshjemmet med tilhørende gjenstander som sto igjen. Dels har det noe å gjøre med at jeg har et verksted med masse utstyr til bokbinding og kalligrafi som ikke har fått sin plass ennå. Det har selvsagt også noe å gjøre med at jeg har pusset opp tre soverom i år og jeg har ikke har fått alle ting tilbake på plass ennå. Sånne ting tar tid. Når man i tillegg fyller kalenderen sin med ting som skal gjøres så strekker tiden virkelig ikke til. Jeg har bestemt meg til å øve meg på å si "nei" innimellom. Jeg skal heller prioritere å rydde ut av en eske, fremfor å se et program på TV. Gjøre jeg en eske unna, så kan jeg med god samvittighet sløve på sofaen foran TV'n etterpå i hvert fall.

Jeg tror ved å sette opp en sjekkliste, så vil jeg både bli strukturert og få det ryddig rundt meg. Jeg fant en sjekkliste fra noen år tilbake for en liten stund siden. Det var utrolig moro å se at jeg faktisk hadde gjennomført mesteparten av de tingene som sto der. Det kjentes utrolig godt å vite at jeg hadde gjort tingene. En sånn liste for 2016 vil gjøre det lettere å se hva som må gjøres. Når det står klart og tydelig foran deg på en oppslagstavle, og jeg kan stryke over tingene etterhvert som jeg gjør de, vil jeg få følelsen av at jeg mestrer dette. Jeg kan etterhvert senke skuldrene og beholde fokus på å gjennomføre tingene som står igjen. Det vil både meg selv og de rundt meg en bedre livskvalitet tror jeg.

Selvsagt skal jeg også fortsette med å trene. Det sier seg selv. Da vil kanskje også biten med å bli slankere også bli gjennomførbart, to fluer i en smekk på et vis. Det er jo så populært å ha trening og slanking som nyttårsforsett, men jeg har fokus rett mot det sorte beltet. Det henger der fremme og lokker på meg...sommeren 2017 tror jeg det kan bli mulig (om helsa holder). Man er jo ikke lenger en ungfole akkurat. Når det er sagt, jeg skal gjøre det jeg kan.

Sånn, her har dere servert mine nyttårsforsett for 2016 i hvert fall. Lykke til med dine!

Så gjenstår det bare å si GODT NYTT ÅR - håper du får et fantastisk år!

Komfortsonen

Komfortsonen er trygghetssonen. Hvis du holder deg midt i origo, er du så trygg at du til og med begynner å kjede deg og være lite tilfreds med tilværelsen. Utenfor komfortsonen, er læringssonen. Når du beveger deg ut i den, strekker du deg og vokser. Utenfor læringssonen er panikksonen. Mange hevder at det er når du beveger deg nær eller over grensen til panikksonen at du virkelig lærer og utvikler deg. 

Beviset...

"Life begins at the end of your comfort zone", sies det. I dag beveget jeg meg utenfor komfortsonen. Jeg har spist østers!

For mange er dette helt "normalt". For meg var dette en helt skrekkelig tanke, men med vennlig overtalelse og "dette gjør vi sammen"-mentalitet, så beveget hodet mitt seg opp og ned og munnen min sa "OK!" Sånn var det med den saken. OG når det skal sies, så var det ikke så ille som jeg hadde forestilt meg. Det var gummiaktig og bittelitt vanskelig å svelge. Jeg hadde tatt på litt for mye sitron så det ble temmelig surt, men som min gamle far pleide å si: "Alt går ned med rødvin!"

Det er andre ting som også gjør at man av og til føler seg utenfor komfortsonen. Jeg tar med ungene på svømmekurs og er med ut i vannet med de. Dette er jo i og for seg bare hyggelig og kanskje lurer dere på hvordan dette har noe med komfortsonen å gjøre, men nå skal jeg fortelle litt bakgrunnsinformasjon. 

Jeg skrev i et av mine første innlegg her på bloggen at jeg ble født med hjertefeil. Dette resulterte i at jeg mens jeg vokste opp ikke kunne være ute i kaldt vær og heller ikke oppholde meg i kaldt vann, fordi hjertet mitt ikke klarte å pumpe blodet rundt i kroppen min godt nok. Jeg ble raskt nedkjølt og jeg måtte opp av vannet og inn fra kulda ofte hutrende og med blå lepper. Dette er ikke noe mange tenker på, og selvsagt kunne jeg kanskje lært meg å bli trygg i vann på en varm sommerdag ved stranden, men vi hadde hytte på fjellet hvor vanntemperaturen på en god sommer kanskje var på + 12 grader så jeg gjorde nå aldri det. Jeg vokste opp og var litt redd for vann (og ski) og lærte meg ikke å svømme (eller gå på ski) før jeg var ca.13 år gammel, og det er ikke like kult å være nybegynner på noe når "alle andre" hadde lært dette som 4-5 åringer. 

Jeg har dermed i en alder av 45 1/2 nå endelig lært meg å flyte på ryggen uten å holde meg fast i bassengkanten. Jeg beveger meg faktisk fremover også, eller bakover - alt ettersom, og etter tips fra en kollega på jobben fått til å knekke i hoften slik at jeg kan "komme meg ut av situasjonen" uten å rulle bakover som ofte resulterte i at jeg svelget ca. 1 liter vann hver gang jeg forsøkte. Det er utrolig kult når man føler at man mester noe som har sittet såååå langt inne! Det er vel det som kalles å gå ut i panikksonen og over i læringssonen, men jeg merker nå at grensen har flyttet på seg - vel kanskje ikke helt, men mye nærmere enn den var før i hvert fall. 

Det er også andre ting i livet som gjør at man virkelig må satse. Jeg er merkelig nok ikke redd lenger for å stå foran en gruppe mennesker å undervise i bokbinding eller kalligrafi f.eks., noe jeg gjør med jevne mellomrom faktisk. Jeg har nylig også blitt taekwondoinstruktør - kastet ut i det mer eller mindre - og det går også helt fint har jeg funnet ut. Men jeg husker da jeg var yngre syns jeg det var skikkelig fælt å stå foran folk å si noe, og særlig syns jeg det var skummelt å ringe til fremmede. Om det var for å bestille tannlegetime eller billetter på kino, jeg grudde meg like mye hver gang. 

Jeg skjønner ikke hvordan jeg egentlig "overlevde" når jeg plutselig flyttet til Birmingham, uten jobb, uten noe studieplass, men jeg gjorde nå det og fant ut at det var helt ok. Folkene rundt meg var hjelpsomme og om jeg lurte på noe så var det helt greit å spørre fremmede om hjelp. Det vokste jeg utrolig mye på og jeg tror det var med på gjøre slik at jeg tør mer nå i dag. Det har nok faktisk preget resten av livet mitt mer enn jeg tenker over selv.

Jeg har også reist mye alene, tok buss fra London til Praha uten å vite hvor jeg skulle bo. Bare fant et turistkontor og leide et rom i en leilighet som jeg måtte finne helt på egenhånd litt utenfor sentrum. Jeg oppdaget Praha på en helt annen måte enn om jeg hadde ferdig planlagt turen tror jeg. Det samme gjorde jeg da jeg dro til Tallinn. Der møtte jeg en fremmed dame på flyplassen som via et byrå leide ut et rom i leiligheten sin. Jeg husker hun hadde masse gresskar på kjøkkenet og jeg var overrasket over hvor godt vanntrykk det var i dusjen og at det var faktisk varmt vann der til sammenligning med hvor dårlig det var i baderommet jeg hadde i London hvor jeg bodde på den tiden. Jeg hadde vel forestilt meg at jeg dro til 3. verden eller no' når jeg dro til et østblokkland, og kom fra den hippe og moderne storbyen, London. Men nei da, man skal ikke kimse av vanntrykk i østblokkland. Der er ting på stell. 

Så, nå er det bare det å tørre å date igjen da! Det er skummelt og man er definitivt litt ute av komfortsonen sin når man holder med på det, men jeg har begynt å snuse litt på det igjen. Jeg vil jo ikke være alene resten av livet, og da må man satse litt. Man må tørre å vise seg frem og ta kontakt og så får man se hva som skjer. Det er jo ikke så veldig skummelt, men litt utenfor komfortsonen er man jo når man møtes på en litt kunstig måte som via datingtjenester på nett/mobil. Ja, ja...

En ting jeg ikke kommer til å ville gjøre er å hoppe i fallskjerm, det frister ikke i det hele tatt. Ser ikke at jeg vil oppleve noe magisk ved å tørre å gjøre det. Jeg planter beina på jorden! Jeg har heller ikke lyst til å spise flere østers, eller snegler for den saks skyld, men nå kan jeg i hvert fall si at jeg har spist det. Snegler ble for øvrig fortært på en superfancy restaurant i Frankrike i en alder av 14. Tror jeg kan påstå at jeg likte det bedre enn østers, så om jeg får valget så kanskje spiser jeg snegler igjen (om noen betaler meg 1 million først!), hø hø ;)

Universet

Universet blir vanligvis definert som alt som eksisterer av rom, materie og stråling. Begrepet universet kan i enkelte sammenhenger også refere til for eksempel kosmos, verden eller naturen. Astronomiske observasjoner indikerer at universet er mist 13,72 milliarder år gammelt og med en utbredelse på minst 93 milliarder lysår. Starten på universet blir kalt Big Bang, "det store smellet", og fra da av har universet utvidet seg til sin nåværende form. Det kan virke paradoksalt at to galakser kan ligge 92 milliarder lysår fra hverandre etter 13 milliarder år, men ifølge den generelle relativitetsteorien kan rommet utvide seg raskere enn lyset.

Menneskets syn på universet har endret seg betraktelig gjennom tidene. I antikken og middelalderen mente de fleste astronomer at det var mest sannsynlig at Jorden var sentrum av universet. De fleste begrenset seg til å lage matematiske modeller av bevegelsene til planetene og fiksstjernene, fordi man mente disse var så fjerne og opphøyde over vår ufullkomne verden at sikker kunnskap om den fullkomne del av virkeligheten ikke kunne nås langs vitenskapens vei. Man antok imidlertid at planetene og fiksstjernene satt fast i kuleskall/himmelsfærer, siden man ikke hadde noen forståelse av, eller teoretisk modell for, en tyngdekraft som kunne holde noe i bane i rommet.

Astronomen Kopernikus kom imidlertid med en modell hvor solen var i sentrum av universet, og Tycho Brahe introduserte teorier om at planetene ikke satt fast i kuleskall. Med Galilei og Kepler ble det for alvor satt på dagsordenen at de fysiske lovene under månens bane er de samme som de fysiske lovene over månens bane. Og ved hjelp av teleskopet forsto man at universet kan være enormt stort uten at fiksstjernene blir urimelig store.

Da Edwin Hubble begynte å studere stjernehimmelen, trodde man fortsatt at det bare fantes én galakse i universet. I 1925 publiserte Hubble sine observasjoner og konklusjoner, hvor han mente at vår galakse bare er en av mange. En konsekvens var også at universet er utrolig mye større enn hva man hittil hadde ment.  

Det uendelige og mystiske universet

Phu! Rimelig lang introduksjon her, I know...Jeg måtte bare ha med alt sammen for det var så interessant. Takk Wikipedia for at jeg "fikk" låne det.

Så over til meg og innlegget mitt denne gangen - Jeg må innrømme at jeg er litt over gjennomsnittet opptatt av universet og planeter og slikt, og av livets opprinnelse. Jeg sitter ofte og bare rister på hodet over hvor uforståelig det hele egentlig er. Hvordan det hele ble til og hvorfor. Ord som "relativitetsteori" og "milliarder av år" og "lysår", "universet utvider seg", "uendelig", "galakser, "melkeveien"...får meg til å få gysninger nedover ryggen av fryd!

Jeg liker å se opp på stjernehimmelen. Se planetene bevege seg, månen bli ny og ne, kjenne den sugende følelsen når det er fullmåne og når jeg ser et stjerneskudd, og jeg gleder meg som et barn når det skal være solformørkelser og måneformørkelser og slikt.

Kanskje ikke nødvendig å nevne at jeg gleder meg til natt til mandag, 28. september, for da kommer jordens skygge til å dekke månen - måneformørkelse. Det blir spektakulært, bare synd jeg sikkert ligger og sover siden det hele skjer midt på natten. Til og med en såkalt supermåneformørkelse fordi månen er så nærme jorden at den kalles for supermåne - den blir diger og brun, eller umbrafarget.

Jeg vurderer å sette på vekkerklokken, men tror ikke det blir en særlig god dag på jobben dersom jeg skal være våken fra 4-5 på morgenen. Noen av pendlerkollegaene mine kan derimot få det med seg siden de allerede har stått opp! De fortjener å få denne spennende opplevelsen som en bonus for at de står opp når de gjør. Dersom de er like interessert i dette som jeg er da?!

The Origin of Life - jøsses, så mange rare skapninger da gitt!

Uansett, jeg har mange ganger fundert på hvorfor alt startet. Hele greia med Big Bang, planeter som svever rundt, livet som oppsto her på jorden og utviklet seg til alle artene vi har i dag. Og jeg er ikke den eneste. Det er mange som er på en evig søken etter forklaring på det hele, en undring på hvorfor vi er her og om det finnes liv på andre planeter - andre galakser. Bare det at det finnes mange galakser med egen sol og planeter, jeg begriper det faktisk ikke.

Det at livet har utviklet seg som det har gjort også fra en enkelt celle til et komplisert vesen som oss mennesker. Ubegripelig!! Og det stopper ikke heller. Artene utvikler seg fremdeles, og dessverre blir noen også utryddet underveis fordi levevilkårene endrer seg slik at de ikke lenger kan leve. Sukk...

En liten digresjon her - i sommer var jeg på Hvaler og vi dro innom et museum der hvor vi lærte om flora og faunaen som er på Hvaler. Det var et utrolig bra konsept, terningkast 6. Der gikk vi rundt på Spjærøy og plukket blomster, kikket på fisker i et akvarie og fikk en flott poster med bilde av alle humlearter som finnes i Norge - det er fler enn du skulle tro! Jeg fikk en sånn nostalgisk følelse av skolebenken og kunnskapssug så øverst på ønskelisten står florabok, bok om fisker og andre dyr og bok om fuglearter, sopp etc. Dessuten vil jeg ha et flott atlas og plansje over stjernebilder, for jeg er ikke bare interessert i astrologi, neida astronomi også, så som toppen av kransekaken - jeg ønsker meg sånt planetarium i metall (orrery på engelsk) som viser hvordan planetene beveger seg i forhold til hverandre, jeg er så fasinert og jeg vil lære mer og vakker er den også! 

Se som den skinner...the grand orrery! Let it be mine...

Jeg kjøpte forresten en stjernekikkert til eldstemann for et par år siden (for det er jo ikke bare jeg som er opptatt av universet, kanskje han egentlig har overgått sin mor med kunnskaper og nysgjerrighet rundt dette), men dessverre har vi ikke fått brukt den så mye. Det er for mye gatebelysning her vi bor og det viste seg også å være litt mer vanskelig å stille inn og håndtere enn jeg først trodde. Håper vi finner ut av hvordan vi bruker den for han jeg kjøpte den av sa at vi kunne se ringene rundt Saturn med den! Hvor kult hadde ikke det vært, hæ? Sikkert salgstriks tenkte jeg når jeg sto der som den frustrerte fruen jeg var å skrudde spetakkelet sammen. Ingen Saturn, har ikke klart å se månen en gang og den er jo diger. Mulig vi må gå til anskaffelse av en månelinse og etterhvert en sollinse så vi kan se nærmere på solen også. Supert at alt sånt er gratis, NOT! Dersom vi ikke får det til får vi gå til min store helt, astronomen Knut Jørgen Røed Ødegaard. Han må vel kunne hjelpe oss?

Jeg klarte ikke å komme særlig i dybden denne gangen heller, men litt lærerikt har det kanskje vært? Like greit å avslutte med denne videoen da, Monty Pythons The Universe Song

Till next time...

Livet

Livet - i bestemt form brukes gjerne generelt eller symbolsk om den menneskelige tilværelsen og livsforløpet, særlig det som gjelder et enkelt individ, og ofte i motsetning til døden.

Helt fra det første hjerteslaget inni mors mage har livet startet. Ganske utrolig. Vi vokser og utvikler oss, blir født, og så starter kanskje det mange vil kalle det ordentlige livet. Det er et mysterium at det går an å skape liv ut fra to celler - selv om det skjer hele tiden. Vi formerer oss og skaper nye liv, igjen og igjen.

Det er litt symbolsk at jeg velger å skrive om nettopp livet i dag. I dag, den 10. september, er det nemlig verdensdagen for selvmordsforebygging. Noe som betyr veldig mye for meg. Det er et vanskelig tema, men så utrolig viktig å snakke om. 

Hvis vi går litt tilbake igjen til første hjerteslag, når man blir født...vi er alle så like da. Avhengig av mor og far. Vi skriker etter melk, strekker oss etter leker, tar inn inntrykk gjennom alle sanser, smak, lukt, berøring, hørsel, synet. Vi utvikler oss og det er utrolig mye vi må få til, krabbe, gå, lager rare lyder som utvikler seg til ord og setninger. Vi er hungrige på å lære nye ting, strekke oss lenger og lenger, klamrer oss til livet og til de som ga oss liv - mor og far. Barnet kaster seg glupsk over maten (hvis det ikke er fisk og brokkoli da). Ser på andre barn, eldre barn og voksne og ønsker å bli som dem. Det siste man tenker på er det motsatte av å leve...det er utenkelig faktisk. Man klamrer seg til livet uten at man er klar over det en gang. Man har ikke noe begrep om at det går an å gjøre noe annet enn nettopp å leve og vokse og lære nye ting og ferdigheter uten at det er noen agenda for det, det bare skjer sånn helt av seg selv.

Så plutselig er det noe som skjer. Vi begynner å tenke og sammenligne oss med andre og det skjer noe veldig dumt - vi blir usikre, tenker negativt om oss selv, tror at alle andre er perfekte og at deres liv er så enkelt, mens ens eget liv er helt håpløst. Man kjenner press fra skolen, foreldre, vennekretsen, fremmede, media. Det settes i verk anti-mobbetiltak, MOT-organisasjoner som vil at alle skal få lov til å være den de er og at det er ok. Alt i god tro og godt ment og ikke minst utrolig viktig å ta opp, men hvorfor fungerer det ikke så bra? Hvorfor stiller man så store krav til seg selv - krav som gjør at man blir syk og ønsker å skade seg selv? Hvorfor...

Det er skremmende at så mange som 500 personer tar sitt eget liv hvert år her i landet. Det er 500 for mange, de fleste er unge. Tenk om vi kunne hjulpet de! Jeg klarer ikke å la være å tenke på at om vi kunne fått de til å forstå at det nytter. At livet faktisk er verdt så utrolig mye, at den endeløse, mørke gropen de er nede i, bare er midlertidig. Man kan få hjelp til å sette fokus på løsninger som kan hjelpe for å komme seg ut av det vonde. Er man først nede i den bunnløse gropen så ser det selvsagt umulig ut. Vi har alle hatt mørke og tunge dager, og ikke på langt nær kjent håpløsheten som de som velger å ta sitt eget liv kjenner, så jeg skal ikke bagatellisere det. Dersom man ikke selv har vært "der", så er det utrolig vanskelig å sette seg inn i personens situasjon. Men som medmenneske, så velger jeg å tro at det må nytte ved å være der for hverandre, å lytte, ta grep, ta vedkommende på alvor når de forteller deg hvor langt nede de er. Tenk så vanskelig det må være å fortelle om sånt. Om jeg hadde muligheten så ville jeg forsøke å sette fokus på hvordan man kommer seg ut av håpløsheten, vise at det nytter å snakke om ting og at klisjéfrasen - tiden leger alle sår, faktisk ikke er så dum.

Årets fire prisvinnere som var så tøffe og delte sin historie. 

Hvert år gis det bort en pris - Olafs Minnepris - til minne om unge Olaf som helt uventet tok sitt eget liv i 2011. Moren og faren til Olaf spurte den gangen om jeg ville lage et diplom som som skulle gå til noen som har jobbet med viktige tiltak som forebygger selvmord blant unge. Jeg er så utrolig glad for at jeg fikk henvendelse fra dem.  Siden har jeg lagd diplom hvert år og i år var det hele fire prisvinnere som var med på i en film som ble vist på NRK i fjor som het "Leve". Les mer på: http://www.olafsminne.org og Olaf-prisen 2015

Tror jeg avslutter her for i dag. Det er så mye, mye mer jeg kunne tatt tak i og jeg skulle ønske jeg kunne vært med og bidratt mer for å hjelpe folk som har det vanskelig. Håper at det å skrive om det hjelper. Å minne alle rundt meg om å være mer tilstede for hverandre. Tørre å strekke ut en hånd, gi av sin tid for å ta vare på de rundt seg. Alle behøves - livet er så fullt av opplevelser og gleder rundt hvert hjørne. Å se en soloppgang. Å se forandringen når man blir eldre. Å mestre nye ting. Å kjenne at man betyr noe for andre. Små gleder i hverdagen som å se den lille kattepusen som vi har tatt til oss hoppe rundt og storkose seg med lekemusen sin. Å si "godnatt" til eldstegutten min som faktisk blir tenåring i morgen. Små gleder - store gleder. Livet har så utrolig mye å by på. Selv når det er grått og trist, så kommer det en ny soloppgang i morgen.

A4

A4 er et standard papirformat definert av den internasjonale standarden ISO 216 som 210 mm × 297 mm.

Vi forholder oss alle til begrepet A4, om det dreier seg om et papirark eller om Ola eller Kari Normann som lever et A4-liv, altså er så kjedelige og som ikke akkurat skiller seg ut i mengden.

Jeg er egentlig ganske A4 selv, men mange vil nok allikevel ikke helt si seg enige i det. Det vanlige med meg er at jeg følger statistikken på ganske mange områder. Jeg er passe høy og passe tung, med helt vanlig utseende. Jeg har født 1,8 barn, er 45 år og min sivilstand sier skilt, hvilket også følger statistikken. Jeg bor i et hus som (snart) er rødmalt med hvite vinduskarmer, mangler derimot det hvite stakittgjerdet. Ikke har jeg volvo heller, men en helt brukbar Toyota Auris. Den tar oss fra A til B og innimellom på en og annen langtur til Sverige. Men når det er sagt, så er det vel heller minimalistiske leiligheter å foretrekke og El-bil, som jo er så pop nå for tiden. Jeg jobber med saken.

Lånt fra Wikipedia

Jeg jobber på kontor i hovedstaden fra 8.30-16. Spiser lunsj kl. 11.30-12. Trener sånn jevnlig 3 ganger i uken. Maser på at ungene skal gjøre lekser, rydde, pusse tenner. Denslags. Dette gjør at jeg er ganske vanlig. Det som kanskje ikke gjør meg så vanlig kommer først frem om man kjenner meg litt bedre. Det kan man finne ut ved å se på følgende utsagn. Har jeg gjort noe av dette mon tro?

- Hoppet i fallskjerm
- Regissert en film
- Slått av en spøk med kronprinsen
- Vært med på Lady Dianas begravelse
- Kjørt slalom
- Vært vitne i en rettssak i England
- Reist alene på ferie i utlandet
- Bodd i Tyskland
- Spist østers
- Gått Besseggen

Bare et lite knippe av ting som er vanlig og ting som ikke er så vanlig. Jeg har IKKE hoppet i fallskjerm. Kunne ikke falle meg inn faktisk! Det er altfor skummelt og høyt oppe. Jeg har derimot regissert en film. En kortfilm må vite. "Tickly Toes" het den og ble filmet i 1995 med Tigergutterfilm AS. Den handlet om et steppende postbud (selvsagt!) som forelsket seg, noe som fikk han til å danse i gaten. Den hadde dessverre ikke happy ending, men det gjør den jo meeeget realistisk. Den ble vist både på Oslokinoer og på Kortfilmfestivalen i Grimstad, og i Bergen. Utrolig rart at jeg fiksa det! Det kommer nok av en hel del tilfeldigheter og en dæsj flaks, men det ble da en film av det.

Mye av tilfeldighetene besto nok i at jeg jobbet i Oslo kinematografer hvor jeg traff en hel del filminteresserte folk som ville være med på å lage film OG at han jeg delte leilighet med på den tiden pushet meg helt ubevisst til å "gjøre noe med alle planene mine". Jeg hadde nemlig for vane å bare la ting bli med praten. Ikke få gjort noe som helst. Du kjenner deg kanskje igjen? Uansett, Anders som han het, sa det rett ut - hvilket gjorde meg litt fornærmet først, men etter å ha tygd litt på det han sa, så ble jeg litt forbannet på meg selv og tenkte at "jeg skulle søren meg vise han at det ikke alltid bare ble med praten". Noen år senere (etter at jeg hadde bodd både i England, hvor jeg både var med i Dianas begravelse og var vitne i en rettssak forresten) og Tyskland (ja, jeg bodde der i litt over ett år også), så var jeg på plass bak luken på Saga kino hvor han kom for å kjøpe billetter av meg. Det ble et gledelig gjensyn, om enn kort, hvor jeg var nødt til å fortelle ham at den kommentaren hadde gitt resultater. Vi flyttet hvert til vårt like etter kommentaren, så jeg hadde aldri kunnet takke han før. Han husket faktisk ikke at han hadde sagt det, men var selvsagt glad for å ha bidratt til noe.

På min tid som kinoansatt slo jeg også en spøk med kronprinsen. Det var kanskje ikke en høydare, men det er ganske herlig å se hvor menneskelig de kongelige faktisk er. At jeg turde å spøke med ham er en helt annen sak. Vet ikke hva som kom over meg, men det var ingen sure miner bare latter, så det er sagt.

Noe sier kanskje at dette kunne vært en sport for meg...

Jeg har ALDRI kjørt slalom, ei heller blitt særlig god på langrenn. Jeg skylder på det med hjertefeilen jeg ble født med (se mitt tidligere blogginnlegg Arr, så forstår du litt mer), for det resulterte i at jeg ikke kunne være mye ute om vinteren når det var kaldt. Det er vel også en grunn at når ikke foreldrene gjør det, så gjør heller ikke barna det - ingen regel, men ganske typisk vil jeg tro. Jeg så et joggende par på søndagstur forbi huset mitt for en stund siden hvor de pushet barnevognen. Jeg tror nesten med sikkerhet at barnet vil jogge søndagstur med de, bare det lærer seg å gå først.

Jeg har reist masse alene i utlandet. Både busset meg fra London til Praha hvor jeg leide meg en leilighet og vandret gatelangs helt av meg selv i et par uker. Har også vært på tur til en øy i Hellas og føler at jeg kjenner London som min egen lomme etter å ha bodd der i mange år. Noen syns dette er veldig skummelt og kanskje litt "einstøingaktig", og de har rett på mange måter, men jeg har sett at jeg klarer meg bra også på egenhånd. Jeg har blitt mindre redd for å ta kontakt med fremmede, noe som har vært en fin øvelse for en relativt sjenert jente som jeg var i sin tid.

Blæh!

Jeg har aldri spist østers. Blåskjell derimot glir ned på høykant, men da er jo skjellene ofte hvitvinsdampet og ikke skjelvende på skallet hvor man kan høre et svakt "Hjelp ikke spis meg, jeg lever!". Jeg har aldri helt latt meg rive med at det er et afrodisiakum. Jeg lar meg heller bli hisset opp av rosa champagne og sjokolade-fondue.

Jeg har gått Besseggen, selv med min høydeskrekk klarte jeg det. Jeg har ikke vært på Prekestolen derimot. Jeg blir svimmel bare jeg ser bilder av folk som står eller sitter på kanten. Det tror jeg aldri jeg tør å gjøre. Vel, det var lista...

Prototypen på sunn norsk barsking (legg merke til skistaven!)

Føler vel egentlig at jeg har kommet langt ut på viddene med dette blogginnlegget her. Hmmm, det handlet om A4. Det jeg egentlig mener med dette blogginnlegget her var å skrive noe om å være A4 eller ikke være A4. At det er ok å stikke seg ut. Ikke gjøre som alle andre. Det kjennes ofte som et press når man ikke gjør ting "alle andre" gjør. Det tar på innvendig liksom. Av en eller annen grunn så blir det et slags ubevisst press å gjøre som alle andre. Hvor blir det av individualiteten. Hvorfor MÅ alle sparke fotball om man er gutt og går på skolen. Hvorfor må alle nordmenn kunne gå på ski. Vi er faktisk ikke født med ski på beina! Det utsagnet der har jeg alltid mislikt. Hvorfor skal man sammenligne seg med andre hele tiden og få følelsen av at de er så perfekte, mens en selv har masse feil og mangler. Embrace the diversity...som det så godt heter på engelsk. Ikke "go with the flow", for å fortsette på fremmedspråket.

Vi er alle forskjellige og har forskjellige interesser og lærdom hjemmefra. Min mor har alltid bakt brød og lagd mat fra grunnen. Hun sydde og strikket også en hel del. Min far likte å male, særlig rosemaling, og han filmet og klippet egne Super8-filmer (mon tro hvor jeg har fått den interessen fra!). Disse tingene har nok jeg tatt med meg videre. Jeg har alltid likt å lage ting og tegne og har strikket og sydd både det ene og det andre. Ble allergisk mot Selbuvotter en gang på slutten av 80-tallet, når jeg strikket 7 par til et julemarked i løpet av et par uker. Nå derimot har jeg tatt opp strikking igjen og ett av målene mine er å strikke Mariusgensere til begge gutta mine. Kjenner jeg bør ta opp strikketøyet igjen før de vokser ut av genserene før jeg blir ferdig.

Kulisser fra Mio, min Mio - Det Norske Teatret

Poenget mitt er vel, for å gjøre en forholdsvis lang historie forholdsvis kort. Det hører til en liten historie her: Jeg underviste i kalligrafi på Steinerskolen i Bærum for en tid tilbake. Det er jo en del stereotype ideer som dukker opp når man nevner Steiner-elev og slikt, det rare var at elevene poengterte det selv. De sa: "Jeg er jo steiner-elev jeg, så hva kan du forvente?". Det var snakk om å ha med det utstyret de trengte til timen som blyant og papir. Jeg trodde det var normalt. De fortalte meg også hvor spesielle de var som var så heldige å gå på Steinerskolen. De fikk helt andre muligheter enn andre som gikk på vanlig skole. Jeg forsto ikke helt hva de mente med en gang, men fikk senere vite at de lærte jo fag som kalligrafi og bokbinding må vite, hvorpå jeg svarte at jeg hadde gått på "vanlig" skole, det er jo ofte de valgene man tar senere i livet som kan gjøre en til det man ønsker. Alle har lik mulighet til å velge noe litt utenfor A4 komfortsonen.

Godt brukt!

Jeg lærte meg steppedans, jobbet som kulissemaler på Det Norske Teatret, satte nesen mot London for å studere å gjøre meg fet...(dessverre et resultat av Engelsk cuisine), jeg mener, for å studere noe så sært som kalligrafi og bokbinding. "Alle" trodde i det minste jeg skulle studere film etter den store "suksessen" kortfilmen min hadde gjort, hø hø. Gjør det du vil, bli det du vil. Ski og snø er ikke alt, kampsport derimot ruler!

Jeg ønsker meg forresten boksesekk og sånne gulvmatter jeg kan øve taekwondo på her hjemme. Mitt lille Mini-Mudo, det hadde vært tingen. Steppeskoene er dessverre lagt på hylla litt til. Det gjelder å holde fokus og være litt sær - og være stolt av det. Tror jeg...

Til neste gang!

Her hadde det forresten passet med en liten video om hvordan man kan brette en konvolutt ut av et A4-ark. Jeg putter den inn når jeg finner den igjen :)

Været

Været er det vi opplever på et tidspunkt på et bestemt sted, lufttrykk, vind, skydekke, temperatur, luftfuktighet og nedbør.

Det er utrolig hvor opptatt man kan bli av været. Det mest usikre man har å forholde seg til her i vårt langstrakte land. Det er allikevel veldig spennende å oppleve, diskutere, spå, føle, og vi som bor her vi bor kan av og til oppleve fire årstider i løpet av en dag. Hva mer kan man ønske seg?!

Jeg spør meg av og til hva de egentlig gjør de som jobber i yr.no og storm.no? Sjekker de hva som foregår eller bare "leker" de med oss? Alle tenker det samme, at storm forsøker å være snille og spår litt bedre vær enn de gjør på yr, men gjør de egentlig det eller beregner de bare været på en annen måte enn sin konkurrent? Uansett, det er nesten verre å gamble på været enn på hester. SÅ heldige er vi! Og det er utrolig deilig å sette snuten mot sydligere, og kanskje litt mer forutsigbare strøk for å komme vekk fra det når jeg tenker meg litt om også.

I skrivende stund bøtter det ned. Jeg hører den dempede lyden av lav buldring av millioner av regndråper som lander på taket, bakken, putene på verandamøblene (Å NEIIIII!). Det er nesten litt søvndyssende å høre på. Hjelper ikke å høre den tunge pusten til Milos (katten vår) som ligger ved siden av meg og tar seg en blund samtidig som han holder meg med selskap heller. Øyelokkene blir tyngre og tyngre...på tide å legge seg og la seg dysse ned i søvnen, men før jeg gjør det kommer en liten historie jeg ønsker å dele med dere.

Jeg husker jeg dro på klassetur til Roma, i forrige årtusen en gang! Gjett hvem vi så på flyplassen? Jommen var ikke han Vidar Theisen der! Vi tenkte alle i vårt stille sinn at vi hadde valgt rett sted å reise til. Det var nok garantert at været ville være på vår side når statsmeteorologen hadde bestilt seg tur dit.

Vi kunne ikke ha tatt mer feil! Tror du ikke det bøttet ned da vi var på sightseeing i Vatikanet?! Vi klarte til slutt å praie en taxi som fløt bortover elva - den trodde den var båt, for veien hadde blitt til en elv. Skulle nesten trodd vi hadde kommet til feil by og var i Venezia i en gondol eller no'. Etter nærmere ettertanke hadde nok den godeste statsmeteorologen vår valgt et reisemål som hadde MYE vær i sikte, eller så var det helt tilfeldig og ganske ironisk at han dro dit. En god historie ble det i hvert fall og vi har ledd mye av det i ettertid.

Tilbake til nåtiden og Norge igjen. Det er snart høst. Tid for boller og kakao, vind som vrenger paraplyer, håret som blir blåst til alle kanter, digre regndråper som deiser rett i øynene og får mascaraen til å renne nedover kinnene, blader som skifter farge, høstjakker med dype lommer, pledd, strikketøy, stearinlys, brettspillkvelder og ikke minst skolestart med blanke ark og fargestifter til. Høsten er den beste tiden i året. Vel, jeg liker sommeren, våren og vinteren også jeg - det er faktisk vanskelig å bare velge en årstid, men det er noe ekstra med høsten som jeg setter veldig pris på. Høstens vær er jo egentlig ikke noe å skryte av. Det er for det meste vått og kaldt. Den eneste grunnen til at det er en fantastisk årstid er egentlig at det er deilig å komme inn. Hvordan har det seg? Etter denne sommeren har vi ikke en gang hatt det så varmt at vi har fått tid til å glede seg til å slippe sommerheten. Den kom aldri!

Det er litt skummelt å tenke på det med klimaendringer og hvilken påvirkning det har på været ikke bare her nord, men fordi vi bor her så blir det selvsagt veldig aktuelt å tenke på seg selv. Vi har ikke hatt mye snø de siste årene akkurat. Det har selvsagt vært helt ok for meg, for jeg er ikke spesielt glad i å måke oppkjørselen foran huset. Det har også vært fantastisk å ha hatt to utrolig varme og flotte somre før den vi har opplevd i år, til tross for at jeg ikke akkurat elsker å gå rundt å føle at jeg har hetetokter som en dame i overgangsalderen. Jeg er altfor ung til å være i overgangsalderen! Trenger ikke å kjenne hvordan det føles ut før jeg faktisk er i overgangsalderen.

Uansett, været er et godt tema å kunne ta opp dersom praten går litt i stå. Det funker hver j**@ gang, litt pinlig taushet mellom to fremmede - og vips, det renner ut den ene påstanden og opplevelsen etter den andre som om man fikk betalt for å ha en mening om været.

Uansett hvordan vi snur og vender på det så forsøker meteorologene i hvertfall å gjøre oss til lags.
Jeg bare nevner det... Så Mark Twains uttalelse "Alle snakker om været, men ingen gjør noe med det", kan vi med sikkerhet si at ikke stemmer. Utrolig morsom den videoen og man blir litt nostalgisk også av å se de bitene og igjenslåtte paraplyene på værkartet.

Så come rain or shine, forhåpentligvis litt mer "shine" i hvertfall i siste ferieuken min. Ønsker med dette en fantastisk dag! Hva med å sette på en god film mens det regner som bare det ute? Hva med  "Singing in the Rain", "Tatt av vinden" eller "Hard Rain" med surround system? Det er bare å slå opp paraplyen inne (Nei forresten, det betyr jo ulykke å gjøre det...best å ta på sydvest).

Rynker

Rynker er små fordypninger i huden. De er en helt naturlig del av aldringsprosessen. Med årene blir huden tynnere, skjørere og mindre elastisk. Sollys kan skade proteinene kollagen og elastin i huden. Disse proteinene holder huden glatt, fast og elastisk. Rynker er mer vanlig hos røykere enn ikke-røykere. Giftstoffer i røyken forhindrer huden i å lage kollagen.​​​ De er ofte mest synlige i ansiktet, spesielt i pannen, mellom øynene og rundt munnen. De er også vanlige på halsen og hendene.​​

Et tegn på aldring, et resultat av et liv fylt av litt for mye latter og smil, eller kanskje man går rundt og undrer seg for mye over ting?! Uansett årsak, rynkene kommer enten man vil det eller ikke. Som det står over så kan man redusere det dersom man lever et sunt liv uten røyk og for mye soling, men å stanse at man blir eldre, det blir litt vanskeligere.

Selv om vi gjerne vil ha livsvisdommen som kommer med å bli eldre, så vil vi helst ikke ha disse rynkene. Allikevel syns jeg det er noe vakkert med de. Jeg kommer i hvertfall ikke til å strekke de ut eller fylle de inn med botox eller andre fillers. Jeg synes "anti-aging" høres veldig skummelt ut og det er sikkert veldig dyrt og gjør sikkert kjempevondt! Ikke vet man om resultatet blir bra heller, eller om det kommer til å se kunstig eller unaturlig ut på noe vis, og det er vel i grunn også noe som varer midlertidig?! Nei, takke meg til mine smilerynker og panneundringsrynker. Jeg digger dere!

Det å eldes fysisk...Vel, jeg husker at jeg på min 40-års dag fikk mange fine gaver, men det jeg husker best var å få en rynkekrem. Det slo meg at "Oj, jeg er ikke ung lenger!" Det minnet meg på historien om mannen som skulle til politiet for å fornye passet sitt. Han leverte inn skjemaet som man må fylle ut sine vitale mål og beskrive utseende sitt på, hvorpå politidamen sa "Du har vel ikke akkurat brunt hår lenger, har du vel?"

Det sitter litt langt inne å innse at man har fått grått hår, eller har mistet det (!), at man ikke lenger er den 20-åringen man er i hodet sitt lenger. Man ser seg jo i speilet minst to ganger om dagen når man pusser tenner og også antakeligvis grer den grå manken også, men man ser seg selv som man ønsker å se seg selv og da er man kanskje 20 og brunhåret? Ikke vet jeg.

Når jeg skulle kjøpe kosmetikk eller kremer etter å ha rundet 40, så tok det litt tid får jeg forsto at jeg måtte finne en annen krem en den jeg brukte da jeg var 20 og 30 år. Jeg befant meg i en annen kategori. Tror det ikke gikk opp for meg før jeg fikk den "berømte" rynkekremen på bursdagen min. Den kjentes deilig å ta på. Og når jeg en gang i blant har en kveld med "hjemme-spa" (noe jeg sikkert burde gjøre oftere), vel, da føler jeg meg som en ny person dagen etter. Ansiktshuden kjennes glatt som en barnerumpe!

Stalltips: Drikk masse vann, spis omega 3, bruk solfaktor. I et nøtteskall rens, fukt, plei og beskytt - og fortsett med å smile til verden og undre deg over alt livet bringer.

Optimisme

Optimisme (ɔptɪ'mismə) substantiv maskulin entall/singular

Det å se lyst på fremtiden, motsatt av pessimisme En tid preget av optimisme

Sånn er det i hvertfall når jeg forsøker å rydde...

Hvorfor har det seg slik at noen tenker "Dette kommer aldri til å gå bra!", mens andre ikke skjenker det en tanke at ting kan gå galt? Det har jeg lurt på lenge.

Det kan kanskje være fornuftig å ikke ha for høye forventninger i utgangspunktet, for da vil fallet være så utrolig langt dersom resultatet ikke blir bra. Allikevel tror jeg at det å ha en positiv innstilling gjør at man klarer å strekke seg lenger, man klarer å holde motet oppe på en helt annen måte enn om man på forhånd er usikker og tvilende til hva utfallet vil bli.

Om man for eksempel har fått en diagnose på en fryktelig alvorlig sykdom, vil det være lettere om man starter å tenke realistisk (les: pessimistisk) enn om man biter tenna sammen og tenker at "Dette skal jeg komme meg gjennom! Denne sykdommen skal ikke knekke meg, nei!". Hva er verst? Å være litt pessimistisk til å begynne med - og få konstatert at man hadde rett, ev. få det motsatte bevist? ELLER å tenke positivt - og få konstatert at man tok feil, eller få konstatert at man visste at det kom til å gå bra?...ga det mening?! Uansett, ikke lett å svare på det der. Vi er vel bare konstruert forskjellig, gjennom oppvekst, arv og miljø og alt det der...og vi lærer oss å takle oppturer og nederlag i henhold til forutsetningene vi har. Vi må jo nesten det.

Unødvendig å si, men jeg er født optimist. For det meste i hvert fall. Jeg tror jeg kan si med hånden på hjertet at det ikke finnes en celle i kroppen min som tenker negative tanker som første reaksjon på noe. Jeg tror først og fremst på at ting kommer til å gå bra, inntil det motsatte er bevist. Og ting går ikke alltid bra. Jeg har snublet meg gjennom mye i mitt 45 år lange liv. Jeg har opplevd nederlag, flauser og fadeser, men selvsagt også mange positive ting. Det at jeg i utgangspunktet tror at ting vil gå bra, selv om de ikke alltid gjør det har fått meg til å innse at ok, jeg trodde det ville gå greit, jeg tok feil. Så slår jeg meg til ro med det og sitter heller igjen med ny lærdom. Jeg kan kjenne litt på den kjipe følelsen, men allikevel lar jeg meg ikke knekke av den.

Når jeg har "livet imot meg" så har jeg faktisk lært meg til å bruke det på en positiv måte. Jeg blir litt småforbannet og tenker at dette skal jeg bruke til noe positivt. Det er en god øvelse å jobbe med. Litt motgang skader ingen. What doesn't kill you makes you stronger, sies det.

Det meste av det som står over skrev jeg for noen uker siden, fikk bare ikke ut finger'n og postet det sånn med en gang, noe manglet...og i dag sånn helt ut av det blå så dukket det to ting opp med litt mer faglig dybde som innlegget til nå var helt blottet for, altså noe mer enn kun sånne kvasi-synse-teorier som jeg hadde tastet ned.

Jeg og eldstemann spilte brettspill i dag. Det er jo ferietid og det regnet, så hva bedre å gjøre enn å dra frem noen brettspill? (For de av dere som ikke vet det, så er jeg en meget ivrig brettspill-spiller (les: nerd - joda, det er helt greit å kalle det det). Det blir nok utdypet mer i et annet blogginnlegg kanskje...

Uansett, vi spilte "Alle tiders spill" - et morsomt og lærerikt spill hvor vi skal plassere hendelser, oppfinnelser etc. på rett tid/årstall. Et av kortene skulle vi finne ut når The Mayo Clinic i Minesota, USA, avsluttet en 30 år langt undersøkelse som viste at optimistiske personer lever lenger enn pessimistiske - og jeg tenkte "Jeg visste det!" Dette skjedde i 1995, så dere får plassert dette i tid også.

Nå var det ikke lenger bare jeg som trodde det, man har nå altså harde fakta å slå i bordet med - bevis m.a.o. Det andre hendelsen i dag var da jeg var på Mudo og trente, så jeg på et oppslag et sitat av Sigmund Freud om optimisme. Jeg husker ikke helt hva det sto akkurat nå, men jeg måtte nikke og smile litt da jeg leste det. Og når man googler optimisme og sitater på internett, så dukker det ene positive og inspirerende sitatet opp etter det andre. Enkelte lever jo for å inspirere andre med brainy-quotes virker det som. Jeg er veldig glad i ord og særlig når meningen kommer frem uten for mange ord (perfekt for kalligrafer å skrive om det er: korte, konsise og meningsfylte sitater - got to love them! Så ta med dere denne på veien...and stay optimistic!

Takk for oppmerksomheten også denne gang. Les gjerne tidligere innlegg jeg har skrevet også. Det er litt av hvert å tenke på som kanskje du også kjenner deg igjen i, og velkommen tilbake neste gang! Jeg er optimistisk nok til å tro at du titter innom bloggen min igjen, så vi ses... :)

Balanse

Balanse En god balanse og koordinasjonsevne er viktig i hverdagen, og er dessuten helt avgjørende for teknikken i mange idretter. God balanse hindrer fall og er skadeforebyggende. Dessuten er balansetrening en viktig del av skaderehabilitering. Koordinasjonstrening kan omfatte mange delelementer: Balanse, rytmefølelse, reaksjonsevne, romorientering, øye-hånd eller øye-fot koordinasjon for å nevne noen av faktorene innen koordinasjonsevne.

Ja så har man kommet i den alderen at man må begynne å trene nettopp på balanse. Jo tidligere jo bedre. Forebygging av lårhalsbrudd er igang. Egentlig burde man holde det vedlike hele livet igjennom og ikke ta en slik sjau som jeg må gjøre nå, når skaden alt er et faktum.

Når man er så klønete som meg, og i tillegg har slarkete ankler, slimposer rundt akillesen etc., så er man pinadø nødt til å holde dette ved like og styrke muskulaturen rundt. Jeg har fått opplegget klart nå, for nå er jeg lei av å ha vondt i ankelen min. Mens jeg ble undersøkt i dag dukket det opp et bilde fra veldig lenge siden...

Jeg var på vei til min første arbeidsdag ved Oslo kinematografer, høsten nittenhundredeogåttini. Jeg skulle på opplæring på Gimle Kino og løp avgårde for å rekke bussen. Langsmed Nationaltheatret var asfalten ujevn og "bæng" der lå jeg og tygde asfalt, fikk skrubbsår på håndflaten og kneet noe jeg ikke hadde opplevd siden jeg var barn, mens bussen gled videre unødvendig å nevne, men selvsagt uten meg på. Jeg fikk stavret meg opp og humpet meg på neste buss mens foten min banket og hovnet opp, litt for sent ute på min første dag på jobb, men jeg 

kom meg på jobb, hilste tappert på hun som skulle lære meg opp, fikk plaster på hånda og våt klut på foten, og satt meg bak gitteret (som det var den gang) og lærte med å selge billetter. Det var heldigvis ikke så stor pågang av kinobesøkende den dagen, så mellom forestillingene satt jeg med benet høyt for å dempe hevingen. Det hjalp ikke stort, jeg led meg igjennom dagen og dro på legevakten neste dag og fikk en sånn stiv bandasje som ikke kunne bli våt, husker jeg...som gjorde at jeg måtte stå med beinet i plastpose på utsiden av dusjforhenget i 6 UKER!

Nå sliter jeg med skade etter taekwondotrening...selvsagt. Skikkelig klønete, det var som om jeg tro over i sakte film, uten sjans til å stanse det som kom til å skje. Dette skjedde i august i fjor, så jeg begynner (mildt sagt) å bli litt lei. Nå ser jeg derimot litt håp i sikte. Fikk god hjelp av fysioterapeut som ga meg noen øvelser som jeg har tro på - og jeg må gi det tid.

Og når jeg først nevner det med tid - vil gjerne strekke begrepet over til noe annet som også har med balanse å gjøre. Jeg liker jo å trekke tråder til andre deler av definisjonen av de ordene eller temaene jeg tar opp her i bloggen min, så her kommer det. 

Alt må være i balanse. Naturen, livene våre, tidsbruken vår. Man må ha balanse mellom jobb og fritid, må ikke overdrive ting, verken latskap eller overarbeide, kostholdet må også være i balanse, ikke for mye fet mat, ikke for ensidig mat, ikke for mye trening, ikke for lite trening, ikke for mye tv-titting eller bruk av duppeditter, men litt er ok.  

Jeg har tenkt å benytte sommeren (som vanlig med de beste intensjoner) å komme mentalt ajour - eller med andre ord i balanse. Det har vært en hektisk vår og jeg har følt noen ganger at det har vippet litt i feil retning. Jeg har vært helt ute av balanse nesten både fysisk og mentalt. Det har vært litt slitsomt, men jeg er alltid positivt innstilt og tror med fasthet på at et par uker fri er nettopp det jeg trenger for å komme i balanse igjen. Det er godt å ha slike avbrekk, det vil nok de fleste si seg enig i. 

De kommer når du trenger det mest. Jeg har alltid likt høsten, minnene etter en "ny start" - skolestart, sitter ennå friskt i minne. Kanskje fordi det nettopp følger den avslappende sommerferien hvor man nesten hadde tatt det så med ro at man kribler etter å sette igang med noe igjen. Det samme med nyttår. I januar har man liksom alle DE forsettene etter å ha ligget og fråtset i julemat og julekaker i to uker. Det er da man setter inn alle kluter og melder seg inn i treningsentre, vektklubb.no eller noe liknende. Men det er godt det da, selv om statistikken sier at det kanskje ikke varer lenger enn noen uker eller høyst et par måneder. Noen klarer å holde ut lenger. All innsats er bra, men hvorfor kan men ikke heller porsjonere ut dette å heller holde seg i balanse hele året igjennom? Vel, det har vel noe å gjøre med at vi tross alt er mennesker og ikke supermann/kvinne. Vi klarer det rett og slett ikke, men vi kan forsøke.

Så altså, jeg skal forsøke å komme i balanse både fysisk og mentalt fremover. Så ønsk meg lykke til, samtidig oppfordrer jeg DEG til å gjøre det samme. Nyt sommeren, men tenk også på pensjonisttilværelsen, eventuelt litt nærmere fremtid. Uansett, begynn og tren på balanse allerede i dag. Det skader ikke :)

Jeg skal snart gå og pusse tenner, på ett ben. Et sted må man begynne. Venstre ankel - du har bare å bli bra igjen! 

Sensur

Sensur er undertrykkelse av tale eller annen offentlig kommunikasjon som kan anses som upassende, skadelig, følsom eller ubeleilig som bestemt av en regjering, mediene eller andre kontrollorgan. Det kan gjøres av myndigheter og private organisasjoner eller av personer som driver selvsensur. Det forekommer i en rekke forskjellige sammenhenger, inkludert tale, bøker, musikk, film og andre kunstarter, presse, radio, fjernsyn og Internett på bakgrunn av mange forskjellige årsaker, inkludert nasjonal sikkerhet, for å kontrollere uanstendighet, barnepornografi, hatmeldinger, å beskytte barn, for å fremme eller begrense politiske eller religiøse syn, for å forebygge sladder og ærekrenkelser og for å beskytte intellektuell eiendom. Det kan eller kan ikke være lovlig. Mange land gir sterk beskyttelse mot sensur ved lov, men ingen av disse beskyttelsene er absolutt, og det er ofte nødvendig å balansere motstridende rettigheter for å kunne fastslå hva som kan og ikke kan bli sensurert.

Jeg våknet opp en morgen i forrige uke og for en gangs skyld leste jeg Oppegård Avis (gratisavisen vi er så heldige å få i postkassen hver uke), og jeg leste noe som fikk meg til å le høyt. ER DET MULIG!

Det jeg leste gjorde så jeg ble vippet av pinnen, bokstavelig talt. Det som hadde skapt debatt var at elever i 5. klasse på Kolbotn skole skulle opptre med Postgirobyggets sang "En solskinnsdag", men det ble for sterk kost for enkelte foreldre. De hadde ytret ønsket å sensurere sangteksten. Å synge "den peneste av jentene tar av seg sin BH" var visst ikke ok ordbruk for barnas opptreden på skolens sommershow. Rektor bestemte etter henvendelsene at ordet "BH" skulle byttes ut med "solhatt". Hvaaa??!

Å lese dette ble for sterk kost for meg, særlig med tanke på klokken knapt var 07.00, jeg hadde så vidt klart å karre meg ut av senga, sto og gned meg i øynene, klar med brødskiver og smørkniv og skulle lage matpakker til arvingene, mens jeg fikk den briljante ideen med å få med meg "siste nytt" fra kommunen før dagen startet. Jeg hadde aldri trodd at det skulle starte med debatt om undertøy-sensur. Sensur av en kjent og kjær sang i vårt lille land Norge - frihetens og fredens land!

Hvorfor reagerer folk (les: enkelte foreldre) egentlig på dette? Det er da mye verre ting man kunne sunget om. "En solskinnsdag" er en hyggelig sang som oser av sommer og forventninger, litt kribling og nysgjerrighet - og alle kjenner jo teksten så det blir bare rart å endre på den. Å synge om at de drikker alkohol var derimot helt ok. Er det rart det blir krig i verden, sier nå jeg.

Jeg bladde over til neste side og leste alle kommentarene til dette innlegget og jeg forsto at det var overvekt av folk som følte det samme som meg. Man kunne praktisk talt se både hoderisting og himling med øynene i de fleste av kommentarene. Noen kommenterte bare med å si "Ha, ha, ha." At det å si BH skal være sånt tabu-ord er helt ufattelig. Det har seg nå slik at ting som blir sensurert og tabubelagt bare blir ennå mer interessant, gjør det ikke? Å bruke BH er da noe av det mest normale som finnes. Gutter vil alltid være superinteressert i hva som gjemmer seg bak BH-en, faktisk særlig når man har den på. Om alle går rundt med bar overkropp så er det nesten ikke noe spennende mer...eller? Boys will be boys, liksom.

Jeg fikk ikke med meg forestillingen med den sensurerte sangen, men jeg fikk derimot med meg Ylvis-showet på søndagen som var, og da var det INGEN SENSUR WHATSOEVER! Ord som tissemann og  penis og forhud og sex ble sunget av alle lungers kraft og vist frem på skjermen (til glede?) for både store og små. De fleste Kolbotnianere, meg selv inkludert, måtte vel si seg enige i at det var litt av en kontrast.

Mulig at foreldrene til disse uskyldige barna som ikke fikk lov til å synge BH ikke tenkte at det var så stor greie å be rektor om å endre på teksten. Det har blitt en trend å beskytte sine små mot alle slags "farer". Det har til det kjedsommelige blitt nevnt at vi (generasjonen som vokste opp på 70-tallet) ikke hadde verken bilbelter i baksetet, eller syklet med hjelm, og hadde mødre som både røyket og drakk mens de var gravide, men at det ble da folk av oss allikevel.

Jeg husker at det var vanskelig å snakke om BH og pubertet og sex både hjemme og på skolen da jeg vokste opp, og det har jeg tenkt i ettertid at var litt dumt i grunn. Jeg skulle gjerne hatt en mer naturlig åpenhet rundt dette, enn å bli "skånet" for det, selv om det ikke var hensikten. Det var bare ikke naturlig.

Man får beskytte seg selv mot alt...Bruk hjelm!

I våre dager er jeg enig i at enkelte ting burde tones ned og at barn burde skjermes for f.eks. Paradise Hotel eller andre typer show av det kaliberet (og kanskje mot Ylvis-show? Det passer kanskje heller ikke for sarte sjeler, he he). Kropp og sex og slikt er dessverre altfor, ALTFOR tilgjengelig på nett i våre dager. Vi trenger å oppleve litt mer uskyld, en motvekt mot alt vi utsettes for, men allikevel lære våre etterfølgere hva som er normalt og ikke skape tabuer. Vi bør oppleve litt mer av det som skjer i sangen til Postgirobygget...bare se, drømme, men ikke røre. Det er forskjell på å sensurere ting som barn virkelig ikke bør høre, ting de ikke vil forstå pga. alder og modenhet. "Veuve Cliquot" vet barna sikkerhet ikke hva er, så det var innafor å synge det, men BH ble for "skummelt". I rest my case. Livet består av så mye annet man burde være bekymret for.

Jeg har kastet BH-en for i kveld og trer på meg pysjen, eller kanskje jeg skal sove naken?! Det begynner å bli varmt i juninatten...

Smarttelefoner

Smarttelefon er mobiltelefoner som drives av et operativsystem som lar brukeren installere og kjøre avansert programvare. I tillegg til å kunne ringe og motta samtaler har de en kombinasjon av en eller flere funksjoner som avspilling av musikk, foto, video, internettleser, kart og GPS. 

Jeg syns jeg følger med i tiden og livet mitt har blitt veldig effektivt rett og slett fordi jeg måtte bytte telefon. Når jeg først måtte det, så gikk jeg for en såkalt smarttelefon. Og jeg fant fort ut at jeg simpelthen ELSKER den. Jeg kan nesten si det uten å føle meg flau også. Eller? Nei litt flau er jeg kanskje når jeg tenker meg om. Det er jo bare en dings.

Triste greier...

I gamle dager, for sånn ca. halvannet år siden, så hadde jeg en mobiltelefon som jeg kunne både snakke i og sende meldinger med, og til og med ta et og annet bilde med. Jeg flippet den opp tastet på tastaturet og var rimelig fornøyd med livet. Så kjøpte jeg smarttelefon, og smilte ennå litt bredere og var rimelig fornøyd med kjøpet. Lite visste jeg hvor hekta man faktisk kunne bli av den. Men det har ikke gått for langt ennå, for jeg har sett enkelte oppleve så og si ALT gjennom telefonen sin.

Noen må simpelthen ta bilder av absolutt alt, eller filme alt, chatte, shoppe, digge musikk, sjekke nettbanken, facebook, tvitre, legge bilder på pinterest, google, spille spill, lese e-bok, sjekke e-post...Og til nød kan man også finne på å ringe en man kjenner.

Skrekkeksempelet på overdreven filming var på juleavslutningen for minsten i fjor. Der satt jeg sammen med de "kule" foreldrene på bakerste rad og forsøkte å se barna våre opptre langt der fremme. Foran oss var et "hav" av foreldre som hadde hånden i været og filmet barna sine. Noen sto også oppreist og hadde ikke noe føling med at det satt noen bak dem - og alt de så var deres lille håpefulle via en skjerm! Jeg får sånt ekstremt anti&trass-følelse jeg da, og trykker mobilen langt, LANGT ned i min egen veske slik at den ikke på noen måte skal klare å komme opp av vesken. Jeg forsøkte heller å finne en glippe mellom foreldrene foran meg for å brenne minnet av barnet mitt i hukommelsen, og ingen skal noen gang få ta fra meg det minnet. Jeg får ikke delt det med noen på facebook eller instagram - og det er helt greit! Nemlig.

Når det er sagt så trodde jeg det ikke før jeg gikk til anskaffelse av dingsen min, at den også ville gi meg så mye som den gjør, og det er ikke overbruk av smattelefonen jeg egentlig ønsker å drøfte her, men heller de tingene som har åpnet seg for meg da jeg tok denne kjekke dingsen i min hånd - som et lite barn som skulle utforske noe de aldri hadde sett før, med undring i blikket og famlende fingre, usikker på hva som kom til å skje når skjermen lyste opp foran øynene mine.

Jeg lastet etterhvert ned både den ene og den andre appen, da jeg hadde blitt litt varm i trøya. Syns jeg har vært flink jeg! Det første og kanskje beste som skjedde meg var Spotify. Jeg har til og med funnet mine gode, gamle CD-ene, norske Velvet Belly og albumet Little Lies, og Tom Waits som jeg liker så godt. Jeg får helt dilla noen ganger på en spesiell artist eller ett album og så "anbefaler" jommenmei Spotify andre artister som ligner. Utrolig! Jeg er supertakknemmelig og føler meg beriket av mangfoldet som er der. Takk Spotify <3

Så må jeg trekke frem podcast-appen min. Sukk! Hva skulle jeg gjort på toget til og fra jobb hvis jeg ikke hadde deg? Glant ut i luften og hørt på småpratingen til de bak meg eller snorkingen til han ved siden av meg...? Vel, jeg kunne hørt på Spotify, men av og til så er det deilig å variere. Jeg har fått anbefalt en del podcaster og når jeg først satt igang og blir hekta, så kan jeg høre den ene episoden etter den andre. Jeg gleder meg til mandag når This American Life og 60-Minutes har lagt til en ny episode. Mandagen er reddet. Jeg ni-hørte på Serial og Invisibilia. Nå har jeg også, som nevnt i tidligere blogginnlegg, fått ørene opp for Radiolab, og har også hørt litt på en nordisk podcast som heter Frekvens, noen bra innslag der noen ikke fullt så bra.

Ganske flott ventilasjonsannlegg det der!
Utsikt fra kontoret tatt med Instagram

Det som fascinerer meg mest er alle menneskeskjebnene som historiene handler om, og om fascinerende vitenskaplige temaer og spennende forskning og psykologi. Jeg lærer noe nytt hver dag. Det er et hav av folk og opplevelser, triste og glade. Jeg sitter i podcast-boblen min og det jeg hører får meg til å le høyt og til å bli så trist at jeg må kjempe for ikke å gråte på toget... Det er så mange sterke historier, og jeg kan høre om alt bare fordi jeg kjøpte denne lille dingsen som man også kan ringe folk med, sende sms'er med og ta bilder med.

Bilder ja, jeg lastet ned Hipstamatic-appen også og jeg som alltid har elsket å fotografere har fått et nytt liv - eller åpnet en ny dør. Unødvendig å si kanskje, så har også som nevnt tidligere kun et kamera som bruker filmruller - I know, helt forrige årtusen lizm. Jeg har oppdaget at kameraet er bra, men at å fremkalle bilder ikke gir samme kvalitet lenger som tidligere. Nå tar jeg tålelig bra bilder med telefonen og med slike apper som Instagram og Hipstamatic blir det også litt gøy ut av det, men jeg må innrømme at jeg ønsker meg et ordentlig digitalt speilreflekskamera også - når jeg blir stor, eller til bursdag eller jul. Instagram var jeg litt skeptisk til til å begynne med, men det å forfine øyeblikkene ved å justere lys og utsnitt og kontraster er faktisk ganske moro.

Kastanjetre i Gamle Fredrikstad
Tatt med Hipstamatics SalvadorDali linse og Kodot grizzled film

Selv om jeg føler at jeg følger med i tiden, så er det allikevel slik at jeg lever litt i min egen dinosaurtid. Som mor til to unge gutter som vokser opp i denne tiden med tilgang til all mulige tekniske fremskritt så må vi "oldingene" følge med. Vi er bare pinadø nødt. Jeg gir litt opp innimellom, og faker at jeg forstår "akkurat hva de snakker om", men jeg blir nok avslørt snart. Jeg tviholder ennå litt på "gode, gamle dager". Jeg er ikke akkurat stolt av kassettsamlingen min, cd-samlingen min og filmrullkameraet mitt, mer nostalgisk vil jeg nå si, men det er moro å ha disse tingene - også Super8-fremviseren og filmene. Har hatt en drøm om å ha en ekte Super8 filmfremvisning her - kino på laken hvor man ser filmen forlengs OG baklengs. Det må jeg få til - og der kommer til å bli skikkelig bra! Kommer sikkert til å ta et bilde av forestillingen og legge det ut på Instagram. Vær sikker :)