Problemløsning

Problemløsning (1. ledd av gr. problema, eg. 'det fremlagte', av pro- og ballein 'fjerne, kaste’). Den prosessen man setter igang for å nå et mål som man ikke kan komme til ved bruk av en velkjent metode, men som krever tankemessig (kognitiv) aktivitet. Problemløsning kan beskrives som en rekke operasjoner et individ utfører for å endre et gitt utgangspunkt for å nå et ønsket mål. 

Problemløsning som matematisk metode er grundig beskrevet av den ungarske matematikeren George Pôlya.

Heuristikker dvs. "tommelfingerregler", kan vise vei uten å garantere en løsning. En nyttig heuristikk er mål-middel-analyse: sammenlign det du har med det du vil oppnå - finn forskjellen mellom de to og finn et middel for å redusere forskjellen - gjenta forfra til problemet er løst. 

En annen nyttig heuristik er analogi-slutning: Finn et tidligere løst problem som ligner det nye, og anvend samme prosedyre. I mellomtiden dukker en løsning opp ved at problemet betraktes fra en ny vinkel, ofte vil man da oppleve å få en aha-opplevelse. Dette er kjernen i gestaltpsykologiske teorier om problemløsning som legger mer vekt på innsikt i problemet mer enn på selve løsningsprosessen.

Problemer:

Matematikk - Konflikt - Ledelse - Skilsmisse - Nabokrangel - Religiøs, økonomisk eller sosial uenighet

Om man har et problem så forsøker man jo selvsagt å finne en løsning. Hvordan man kommer frem til en løsning er egentlig ganske interessant. Man tenker ikke alltid klart når man står midt oppi situasjonen, for man er ofte både frustrert, irritert og oppgitt etc. Ofte bruker man også tid på å dvele ved problemet, man tviholder på den utrolig frustrerende følelsen, istedenfor å ta tak i problemet og løse det!

Hvordan løser man problemer da? Vel den enkleste fremgangsmåten er ofte den beste. Vend blikket fremover for å finne løsningen ikke se tilbake for å finne ut hvorfor problemet oppsto for da graver du deg ned i et endeløst hull. Vær løsningsorientert, hold fokus og kanskje vær litt kreativ? Finn rett tidspunkt for å få gjennomført det. Det er ikke alltid man er helt klar. Det er greit, syns jeg da, å tenke litt, gjerne høre med andre før man tar tak i problemene.

Det er mandag og uken startet ikke akkurat slik jeg ønsket. Noen mandager er tydeligvis bedre enn andre. Denne mandagen var slett ikke problemfri. Urk!

Det viste seg å være et ganske stort problem å klare komme seg ut av senga i dag. Da er liksom løpet kjørt. Klarer jeg ikke dét en gang så blir alt annet også litt tungt. Buksa jeg tok på ville ikke sitte ordentlig, sokkene krøp nedover og nedover, og stanset sånn ca. midt på foten da jeg gikk bortover (håpløst med sånne halvsokker, vettu). Håret sto til alle kanter og i tillegg (et fenomen som forundrer meg over at en dame i min alder skal få) så hadde et par nye kviser dukket opp i løpet av helgen og ønsket å bryte ut som Vesuv og ønske våren og mandagen "goddag".

Men jeg tok problemet ved roten, dro meg ut av senga, ordnet det som ordnes skulle i min vante, rutinepregede hverdag, og med termokruset med PGtips-te og en dæsj melk i den ene hånda, vesken over armen og øreproppene i ørene - tok jeg imot mandagen med min nye favoritt-podcast Radiolab. Jeg har mange episoder i strømmen som jeg ikke har hørt ennå. Deilig! Dagens episode handlet om noe som hadde skjedd i Tyskland. Jeg ble rett og slett imponert over hvordan en lege valgte å løse et egentlig ganske alvorlig problem.

En lege som arbeidet på et gamlehjem i Tyskland hadde over en periode hatt et problem med at beboere stakk av. Enkelte beboere var desorienterte, hadde kanskje altzheimers eller lignende, de følte ikke at de hørte til på hjemmet, og plutselig gikk de sin vei. Dette er nok ikke et enkeltstående tilfelle. Har også hørt om at det skjer her hjemme også, så forhåpentligvis leser noen kanskje dette og følger eksempelet.

Når beboerne på dette gamlehjemmet stakk av ble pleierne ved institusjonen selvsagt bekymret og de lette høyt og lavt etter den savnede personen. De måtte enkelte ganger tilkalle politiet og kjøre rundt selv, m.a.o. de satte mange i sving for å finne vedkommende igjen. Heldigvis fant de dem igjen etter hvert, men hvordan stanse dette? Man kan jo ikke akkurat låse de inne heller? Eller binde de fast?

Så denne legen som jobbet der tenkte litt annerledes, han sa "Hvorfor bygger vi ikke en falsk bussholdeplass rett utenfor hjemmet?" Etter litt diskusjoner så gjorde de det, noen var selvsagt skeptiske til å begynne med, men etter å ha tenkt litt på det så gikk de for den løsningen.

Det var jo nemlig slik at mange beboere forsøkte å komme seg "hjem igjen" for de hører jo ikke til på gamlehjemmet. De hadde ofte reist med offentlig kommunikasjon viste det seg, så hvorfor ikke? Så de satte opp en provisorisk bussholdeplass med busskilt og alt. Når en beboer så ble savnet kunne pleierne kikke ut av vinduet og se beboeren sitte og vente på bussen...som aldri kom! De gikk så ut og satt seg ved siden av beboeren. Etter en liten stund...

"Skal vi gå inn igjen?", sier pleieren. "Ok", sier beboeren.

Jeg ble så glad da jeg hørte denne lille historien. Og imponert. En ser at en har mye å lære når det gjelder å løse problemer. Å være åpen for andres forslag, tørre å prøve og feile, tenke litt utenfor boksen. Vi vet ikke utfallet før man forsøker.

Ellers...vel mange problemer løses ved å spise is. Ja, selv om det er mandag. Husk fem-om-dagen er bra for magen (det er banan et eller annet sted inni her). Ønsker alle en ellers problemfri slutt på april måned. Kom mai du skjønne milde etc.

Valg

Valg (norr. val; av velge)1 det å velge; det å foretrekke noe framfor noe annet - gjøre et klokt v- / stå foran, treffe et v- / v-ets kval(er) / v-et falt på meg - mulighet til å velge, gjøre noe av fritt v-, etter eget v- / ikke ha noe v-2 avstemning for å peke ut personer til verv, stillinger eller lignendekommunev-, stortingsv- / v- av nytt styre / stille (seg) til v- / vinne, tape v-et / ta imot v- la seg velge / gjøre et godt v- få mange stemmer / være på v- måtte gjenvelges for å kunne fortsette i et verv el.

Gutt 12 år

Sånn ca. for en uke siden måtte arvingen ta et viktig valg. Fremtiden skulle avgjøres her og nå. Det har seg slik at noen valg er viktige og da blir man blir usikker på om man tar det rette valget eller ei, og det verste er at man ikke vet det om det var lurt før mange år senere. Det er litt skummelt. 

Det det dreier seg om her er valg av annet fremmedspråk som man skal velge å ha på ungdomsskolen. Utrolig nok har det nemlig seg slik at jeg snart har en ungdomsskoleelev i huset, og da må man faktisk sette seg ned og tenke laaaaangt fremover. 

Jeg tenkte praktisk, og som jeg gjerne gjør, prøver en munter fremgangsmetode i kjent Tone-stil og spurte rett og slett om han vil si "Ich heiße Sebastian" (uttales best om man bjeffer), "Je m'appelle Sebastian" (uttales best med trutmunn og gjennom nesen), eller hva-man-nå-enn-sier på Spansk? (jeg kan ikke spansk bortsett fra de viktige ordene...cerveza og playa). 

Jeg husker da jeg var i hans sko, så fikk jeg ikke følelsen av at det var noe å velge i. Foreldrene mine mente jeg skulle lære meg tysk, så da valgte jeg tysk. Da jeg skulle begynne på videregående mente de at jeg burde velge språklinja, så da valgte jeg språklinja. De tenkte tydeligvis ikke på hva det innebar. Tentamen/eksamen i: Norsk, nynorsk, engelsk, tysk og fransk!!! Gudbevaremegvel, jeg som ikke var noe glad i å skrive stil, endte opp med å skrive stil i fem fag! Det må her sies at jeg aldri valgte drøftingsoppgavene i norsk, nei jeg tolket dikt og noveller. Det var min greie, men på de andre språkene utenom norsk, så måtte jeg jo jobbe mer med å faktisk skrive slike drøftingsoppgaver med introduksjon - hoveddel med argumenter og motargumenter - konklusjon. Gørr. Men så ble det enten flom eller sensorstreik, eller begge deler, jeg husker ikke, hvilket gjored at jeg kom meg helskinnet gjennom videregående - og språklinja - med eksamen kun i norsk og engelsk og gjorde det tålelig bra. Og etterpå - lenge etterpå, så var det ikke et så aller verst valg jeg hadde tatt allikevel. Jeg er visstnok glad i språk og ord (Jeg skriver jo blogg og har utdannet meg til å bli kalligraf for svingende!). Jeg endte jo opp med å bo i flere år både i England og Tyskland. Hvem skulle trodd det den gangen? Tilfeldigheter...? Or was it my destiny perhaps? Ich erinnere mich nicht daran...Tres bien!

Min stil, mitt liv...har valgt det sjæl :)

De valgene man tar er med på å definere den man er tror jeg. Om man tenker litt mer rundt det å ta valg, så kan man lære veldig mye om en person (det er ikke bare avhengig av hvilket stjernetegn man er født i, jf. tidligere innlegg her på bloggen). Hva man har på seg, hva man spiser, hva man driver med. Alle valg kommer et eller annet sted fra. Man velger vel de klærne eller skoene man går i fordi man føler seg vel i de, klærne er med på å vise den typen du ønsker at andre skal oppfatte deg som, man spiser den maten man gjør fordi den er sunn, smaker godt, passer til det budsjettet man har, man utdanner seg i en retning fordi man ønsker å jobbe innen et bestemt felt, man velger det fordi det faller lett for deg, du liker å drive med det, man har talent for det, man ønsker å føle at man er ett helt menneske. Man tar et personlig valg ut fra en hel drøss med kriterier og muligheter som man har fremfor seg. Det er ganske fascinerende igrunn. 

Også huset/leiligheten man har setter man sitt preg på. Jeg er jo nå midt oppi i prosjekt makeover av Tones soverom og det er så utrolig moro å kunne velge farger, møbler og gjenstander til det. Ting som kan gjenspeile meg og som jeg føler meg vel med å ha rundt meg. Jeg har allerede valgt fargen på veggen og hvilken seng og hva slags garderobeskapsløsning jeg skal ha. 

Jeg valgte retroblått til veggene. Hvorfor akkurat retroblått? Vel, jeg falt for den duse, gråaktige blåfargen og faktisk ordet retro. "Det var kult", tenkte jeg, for jeg er jo litt retro. Så valgte jeg en praktisk seng for et lite soverom med mye lagringsplass under, og en god madrass passende for en middelaldrende dame som helt sikkert får ryggproblemer jo eldre jeg blir. Jeg fortjente også en madrass som ikke var av den billigste, fordi jeg alltid, ALLTID har tenkt på prislappen og ikke komfort frem til nå. Jeg fortjener å gå inn i andre del av livet med en god madrass. Søvn er superviktig, har jeg hørt. Jeg klikket inn på Ikea.no og valgte garderobeløsning også, litt fordi det ble reklamert med 20-50 % i påsken. Jeg følge jeg måtte slå til raskt. Så nå gjenstår det bare å finne "den perfekte" stolen jeg kan sitte og lese bøker i når jeg vil trekke meg litt tilbake, en leselampe og et lite avlastningsbord til tekoppen min. Pyntelampen har jeg jo allerede valgt ut. Når jeg summerer opp alt dette så har jeg valgt hele seks ting - og det gjenstår da bilder på veggen, gardinvalg, teppevalg...Det tar aldri slutt. 

Så, konklusjonen i det hele er at vi alle tar tusenvis av valg. Hver eneste dag, nesten hele tiden. Det er moro noen ganger, men noen ganger er det skikkelig vanskelig og man skulle ønske at man kunne hatt en krystallkule og sett fremtiden slik at man så hva slags betydning valgene man tok har. Hadde vi ikke hatt muligheten til å velge ville vi nok vært temmelig misfornøyde med livet. Sier vi til sidemannen "Bestem du", så er det også et valg, og dersom man blir misfornøyd med resultatet av sidemannens valg så er det lettere å unnskylde og si at, "Vel det var jo akkurat det jeg ville ha valgt da, bare så det er sagt", men om man tenker seg om så var det jo ditt valg å la andre velge for deg. Jeg lar av og til guttungens Magic 8-ball komme med svarene, så jeg slipper å velge selv. Vet ikke om det er lurt, men det er moro og litt befriende å slippe og ta alle avgjørelser selv.


Jeg håper guttungen har valgt riktig og at han faktisk også får det han satt opp som førstevalg. For det er jo slik at selv om man velger, så er det ikke sikkert at man får det man velger. Og ja, det ble tysk som sin mor, men det var faktisk han som valgte. Tror jeg...jeg får prøve å innbille meg det i hvert fall. An - auf - hinter - in - neben - über - unter - vor - zwischen. Husker det ennå gitt!

Mål

Mål (moːl) substantiv nøytrum

1. sted eller tilstand man vil komme til reisemål, sette seg høye mål

2. sport skiven man skyter på/området man skal føre ballen til i ballspill treffe mål

3. sport linje som markerer avslutning Førstemann i mål har vunnet.

4. størrelse, dimensjon eller mengde mål og vekt

5. måleenhet som er lik 1000 m² Eiendommen er på 5 mål. 

6. måleredskap litermål

Jeg startet på nytt jeg. Med å nå dette målet mitt som altså virker heeeelt uoppnåelig. Særlig med tanke på at jeg sliter med det f*baskede, vonde håndleddet mitt.

Jeg skal klare å ta 100 pushups på 4 uker!

I Form - takk for kjempebra artikkel!

Jeg sier "starte på nytt" for jeg har faktisk forsøkt dette tidligere, men det ble for mye trening i tillegg til alle pushupsene jeg skulle gjøre ved siden av på de vanlige treningstimene. Jeg fikk nesten "overdose" liksom...men bare liksom. Jeg har vært så heldig å "arvet" vondt håndledd av min mor. Kanskje litt urettferdig å skylde på henne, men jeg husker at hun alltid gikk med et slikt lærarmbånd som støtte på høyre håndledd i årevis. Jeg er usikker på om hun hadde senebetennelse eller om hun hadde falt og skadet hånden sin. Jeg burde vel egentlig høre med henne hva som var grunnen, men det er en god stund siden hun gikk med denne lærstøtten, så jeg har liksom glemt det.

Jeg startet i dag - mandag - en god dag å starte på. Tok de 12-17-13-13-17 pushupsene som sto der, vel og merke oppå en stol, for jeg syns det er helt ok å skåne håndleddet mitt og faktisk klare å gjennomføre alle på den måten som gjør at jeg får det til. Når disse fire ukene er over kan jeg gå ned på gulvet og gjøre samme greia, og får jeg ikke det til, vel, så får jeg sikkert til 35 som er mitt mål å nå når jeg skal gradere meg til 1. dan. Så desså!

Hvorfor tar jeg opp tråden igjen akkurat nå da - å nå dette målet mitt? Vel, jeg var på assistent/instruktørkurs i helgen med en av Mudo-gründerne. Han sa at vi skulle forsøke å sette oss et mål, eller spurte vel egentlig om vi hadde et mål. Jeg rakte opp hånda og fortalte om mitt mål, som i tillegg til å klare en hel haug med pushups - var å ta sort belte i taekwondo.

Jeg fortalte Per Christian en liten historie på kurset, om at jeg hadde vunnet en Mudo t-skjorte fordi jeg hadde skrevet om målet mitt på facebook. Så der satt jeg på kurset iført t-skjorten han hadde sendt meg, for jeg var en av de heldige som faktisk fikk en etter å ha skrevet om målet mitt. Jeg syns det var utrolig motiverende å vinne og også føle at jeg ble sett av "sjefen sjøl". Jeg trengte nok et lite dytt på veien, for det er tøft innimellom når veien er så lang, og man må gi så utrolig mye underveis for å nå det. Men så lenge det er gøy, så går det jo på et vis. Et godt tips underveis er å gi seg selv delmål som er mer oppnåelige fordi de ligger litt nærmere i tid enn det STORE (farlige) målet langt der borte i enden av tunnelen.

En annen ting han nevnte på kurset var at man bør oppsøke en som er god på det en ønsker å bli god på for å få tips til hvordan de hadde klart det de kunne. Han lurte på om vi hadde hatt guts til å spørre en "helt" om råd. Jeg kom ikke på det med en gang, men faktisk har jeg gjort det selv. Det gjaldt kalligrafi, når jeg hadde som mål å bli kalligraf!

Johannes Vermeer - The Milkmaid (1658)

Det startet litt tilfeldig med at jeg studerte grunnfag i kunsthistorie. Jeg ble kjent med en artig dame, som jeg dessverre ikke husker navnet på lenger. Vi to dannet en kollokvie og da blir man jo kjent med hverandre mens man lider seg gjennom det samme GEDIGNE pensumet for å nå målet - bestå kunsthistorieeksamen. Denne herlige damen hadde tidligere jobbet på en bar i Hegdehaugsveien, Etta's Place tror jeg det het. Jeg fant vel ut underveis i studiet at jeg ikke egnet meg særlig med å drive med kunst i teorien, jeg ønsket å drive med det i praksis og nevnte at jeg var interessert i bokstaver. Sært, men sant. Hun nevnte at hun hadde truffet en fyr som av og til hang i baren der hun hadde jobbet som drev med det. Hun husket ikke navnet, for det var en stund tilbake.

Det gikk et par, tre måneder og eksamen ble bestått og det skulle feires som seg hør og bør...og vi havnet nettopp på Etta's Place. Tok et par øl og plutselig sa hun "Der er'n". "Hvem da?", spurte jeg. "Han derre skriftfyren jeg nevnte for et par måneder siden". "Er det sant?", sa jeg og siden jeg hadde fått litt selvtillit (les: fått i meg to halvlitere), så gikk jeg bort og presenterte meg og sa jeg var interessert i kalligrafi og skrift og ville vite mer om hva han drev med og hvor han hadde tatt utdannelsen. Han var veldig hyggelig og inviterte meg til atelieet sitt, hvilket jeg tok ham opp på og troppet opp med noen begredelige arbeider for å "vise frem". Han var høflig og ga noen kalligrafitips til meg og fortalte meg også om skolen han hadde gått på i London for å bli kalligraf. Så tusen takk Christopher.

Graduation Day

Dette endret livet mitt - FAKTISK! Jeg tok et halvår fri - flyttet til Birmingham (av alle steder) og jobbet med tegning og kalligrafi i et halvt år før jeg etter et intervju på Roehampton Institute ble tatt opp som student ved kalligrafistudiet der.

Tre år senere nådde jeg målet mitt og fikk en BA i Calligraphy & Bookbinding. Etter det var det jo et mål å forsøke å leve av dette da. Det var ikke like lett, men jeg har da fått til utrolig mye selv om det ikke er hovedbeskjeftigelsen min.

Hva jeg har fått til kan dere lese i den andre bloggen jeg skriver og har skrevet på i en stund http://bokstavenbokbindingogkalligrafi.blogspot.no  - Enjoy!

Det er mange andre små mål jeg stadig setter meg. Jeg ligger ikke på latsiden kan man si. Selv om jeg ligger litt etter i #tonemakes52soups så skal jeg få til det også. I dag ble det en nydelig blomkålsuppe med crispy blomkål og sprøstekt bacon. NAM!

Sett deg noen (u)oppnåelige mål du også da vel. Det er moro - ikke alltid gjennomførbart, men  man lærer mye av å feile også. Man feiler jo strengt tatt ikke, men bommer litt på målet. Det er helt innafor :)

Selvtillit og selvfølelse

Selvtillit er individets tiltro til sin evne til å prestere. Det kan handle om arbeid, skole eller sosiale sammenhenger. Selvtillit kan variere fra dag til dag og kan endres gjennom bekreftelse utenfra, eller også endres under for eksempel alkoholpåvirkning. Selvtilliten kan trenes opp. Mange forveksler begrepet med selvfølelse...Selvfølelse eller selvaktelse, selvbevissthet, er å akseptere seg selv som den en er, og være bevisst sin egen verdi. Begrepet selvfølelse brukes i psykoterapi, men også i dagligtale. Lav selvfølelse gjenkjennes med usikkerhet, selvkritikk og skyldfølelse.

Noen ganger har man dårlig selvtillit, andre ganger god selvtillit, kanskje man til og med strutter av selvtillit innimellom! Og noen ganger føles det som om man slett ikke har et fnugg av selvtillit og sniker det seg inn inn en dæsj med dårlig selvfølelse oppi det hele, så ligger man tynt an. Det er litt flytende det hele og det avhenger helt av situasjon og dagsform, og en hel haug med andre ting visstnok.

For det meste tror jeg at jeg har en ganske god posjon selvtillit. Det hjelper kanskje at man har kommet i en alder hvor man har fått litt livserfaring og forstår at ikke alt betyr så "himla mye" lenger. Jeg har trua på meg sjæl og det jeg kan få til. Syns for øvrig Pippis motto "Det har jag aldrig provat förut, så det klarar jag helt sãkert!" er sinnsykt bra sagt, som om jeg skulle ha sagt det selv.

Når jeg kaster meg ut i alle mine prosjekter, så føler jeg det litt sånn som Pippi, som for eksempel der jeg sto i kjole, tresko, vernebriller og motorsag og sagde ned et tre som sto helt inntil grensen til naboen. Han hadde lenge ønsket at jeg fjernet dette treet, og en vakker dag så gjorde jeg altså det, vel og merke etter å først ha sett en youtube-video om hvordan man fester kjedet på motorsagen og én om hvordan man sager ned trær, du vet, skjære sånn derre hengsel i trestammen for å bestemme fallretningen på treet etc. Jeg syns jeg gjorde en formidabel jobb, jeg hadde aldri gjort det før, og 15 trær senere gjorde at jeg fikk virkelig rensket opp på tomta, eller temmet jungelen, som jeg liker å si. Da var det bare å gå til innkjøp av kløyvemaskin, hvilket jeg også syns var utrolig moro å jobbe med. Det var altså ingenting å si på selvtilliten jeg hadde her.

Jeg klarer sikkert å lære meg de nye poomsene jeg må til taekwondograderingen også - jeg må jo i hvert fall tro på det, og å brekke den platen med knyttneven som jeg må. Joda, det går sikkert bra, og når jeg får til ting jeg har som målsetting å få til, så bobler det liksom inni meg, jeg blir rakere i ryggen og vokser ca. 1,5 cm. Det er gevinsten man får - man får et selvtillits-vitamintilskudd, og smiler fra øre til øre der man lusker hjemover støl i hver eneste muskel og med blodige knoker.

Men hvor kommer denne selvtilliten fra? Den har ikke alltid vært der, som da jeg kjørte opp og strøk på førerprøven første gang jeg forsøkte. Da var nok ikke selvtilliten helt på topp, den var i hvert fall ikke tilstede når jeg forsøkte for andre gang, og den var søkk borte når jeg for tredje gang forsøkte å få denne etterlengtede, og etterhvert utrolig kostbare, lappen. "Hva skal vi gjøre med deg, da?", sa oppkjøringssensoren til meg idet han gikk ut av bilen. Så der satt jeg da, og forsto ikke helt hva som hadde skjedd. Jeg gikk ut av den nesten perfekte, lukeparkerte bilen på Risløkka trafikktilsyn og fikk en blitz i trynet og et laminert og rykende ferskt førerkort i hånden, og DA kjentes alt litt bedre. Jeg fikset det altså allikevel, selv om selvtilliten måtte skrapes fra bakken jeg sto på.

Helt fra jeg var barn tror jeg at jeg har hatt ganske god selvtillit. Mobbing for eksempel har egentlig alltid prellet av meg, fungerte like bra som om man kaster vann på gåsa. Jeg tok det ikke inn, selv om jeg var klar over at det stygge som ble sagt var forsøk på å rakke ned på meg og knuse selvtilliten min, men jeg hevet meg over det. Jeg husker særlig en episode på barneskolen hvor jeg gikk med en litt annerledes (men ikke for rar) strikket lue i hvitt og blått. Noen sa "Så rar lue du har!", hvorpå jeg svarte "Jeg syns den er fin jeg!". Ikke akkurat det svaret mobberen hadde forestilt seg, så det ble temmelig taust etterpå.

Og når vi først er inne på temaet barndom og minner fra skoletiden. Min mor sydde klær. Hun sydde i sin tid en skotskrutet, slengbukse til søsteren min en gang på begynnelsen av 70-tallet, når det var moderne, og jeg var så "heldig" at jeg fikk arve denne buksen 8 år etterpå! Ikke nok med at søsteren min er 8 år eldre enn meg, så var hun også minst 10 cm høyere enn jeg var når klærne endelig "passet". Så jeg endte da opp med å gå i umoderne, altfor store slengbukser med oppbrett. Najs.

Jeg kan allikevel ikke huske at det knakk selvtilliten min det heller, husker egentlig ingen negative ting der annet enn at buksen var usedvanlig plagsom å gå med. Men en dag fikk jeg en 501-bukse, og jeg kan huske at nabogutten løp inn til sin mor og sa: "Mamma, jeg vil også ha 501-bukse, alle har det. Selv Tone har fått 501-bukse!" Med det resultat at nabogutten også fikk det, for jeg var jo den siste som fikk nye og trendy klær. Da kan du tro at selvtilliten min struttet - litt i hvert fall. Jeg var blant de kule - endelig. Som om det betydde noe?! Selvtilliten oste altså av meg der jeg gikk med min nye, stive 501-bukse og de knallkule (og veldig behagelige faktisk) Isba-støvlene mine. Det har litt å si på selvtilliten hvordan man kler seg, men når det er sagt...

Det er kanskje slik innimellom, men sannheten kommer for en dag. Det har ingenting å si egentlig, hvordan det ytre er, det er jo faktisk det indre som teller, da som nå. Man må finne seg selv (Gud! Så klisjéaktig av meg å si det, men det er faktisk sant) og man må tørre å stå for den man er. Man må være ekte og ærlig og andre vil se at du har både selvtillit og god selvfølelse. Vær anderledes, lik deg selv - ikke minst tro at DU er noe. Faen ta den derre janteloven!

Tør det om du kan!

Prosjekter

Prosjekt  betegner innsats som gjøres for å oppnå et definert mål, som oftest innenfor en planlagt tids- og ressursramme. Det kan være alt fra et enkelt skoleprosjekt til å pusse opp hele huset sitt. Ingen prosjekter er for små, ingen for store.

 Sparkling på høyt nivå...jeg glemte en flekk, sier du?!

Jeg tok over barndomshjemmet i 2008, rett før eldstemann skulle begynne på skolen. Synes det var viktig å slå røtter og la barna vokse opp i et trivelig og trygt miljø når man kommer i den fasen i livet, og Kolbotn er jo et veldig fint sted å vokse opp på. Jeg ble da passelig normal av å vokse opp her, ble jeg ikke?

Kolbotn er en blanding av sovende forstad og "følelse av by", som Kolbotn-torg har som parole. Ligger fint plassert på toglinja midt mellom Oslo og Ski hvor det skjer litt mer. Ville ikke byttet bosted for alt i verden!

Så, når man tar over barndomshjemmet sitt, så ber man om å "værsåsnill - gi meg en hel haug med prosjekter for jeg har ikke noe annet å fylle livet mitt med lizm". Nemlig! Det er det dette blogginnlegget her dreier seg om. PROSJEKTER!

Skapene fra helvete!

Jeg alltid likt å ha prosjekter. Da jeg var liten satt jeg og tegnet hvordan rommet mitt skulle se ut, tror jeg på tidspunkt drømte om å bli interiørarkitekt eller no'. Jeg kan nesten ikke huske at jeg har sittet ned og ikke gjort eller tenkt på et eller annet prosjekt. Det er en kontinuerlig greie - på godt og vondt.

Jeg er derimot veldig flink til å tenke og planlegge altfor mye på en gang, så jeg til slutt blir sittende uten å få gjort en eneste ting. Men til slutt så blir jeg så frustrert og nesten litt forbannet! Og vips, så skjer både det ene og det andre. Problemet da er at jeg gjerne jobber på flere prosjekter samtidig, slik at det ikke ser ut til å være noen fremgang på noen av prosjektene og det er lite-ikke-frustrerende-da!!

MEN jeg har faktisk fått gjort en hel haug av ting altså - i tillegg til å ha full jobb, barn å ta seg av, hage, trening, jobbing i foretaket mitt, og treffe venner etc. Noen kaller meg SuperWoman, vet ikke helt jeg...jeg har ikke cape eller skjold eller superkrefter. Man får til det man har lyst til å få til, tenker jeg.

Noen ganger starter jeg kanskje i litt gal rekkefølge, som med oppussingsprosjektet av soverommet mitt - Påskeprosjekt 2015.

Kjære porch swingen min. Jeg ELSKER deg!

Jeg tok som nevnt over barndomshjemmet i 2008 og har siden den gang ikke kunnet bruke garderobeskapene på soverommet mitt. Det har luktet så rart i det, og alt som har vært inni måtte vaskes før jeg kunne bruke det, m.a.o. veeeldig upraktisk. Så la meg tenke...2008-2009-2010, du skjønner tegninga? Jeg har altså bodd med en heller upraktisk løsning som heter: "dytte klærne i en Expedit-hylle" jeg lånte av poden i syv - 7 - år!! Gjett om jeg er lei.

Jeg har tatt på meg mange andre prosjekter i disse årene, pusset opp gangen, lillebrors rom, en vegg her og en vegg der. Flyttet bokhyller og fjernet halvparten av en turkis trekkspill-dør som skiller verksted fra spisestue, pusset (eller rettere sagt forsøkt å legge murpuss på en vegg - det endte med at man liksom gikk for den litt rustikke utseende "med vilje" - ALL respekt for murpussere, dere har en vanskelig jobb!).

Jeg har kastet meg på å male huset utvendig, snekret porch swing. Du vet, en slik man sitter og drikker iste i på verandaen i amerikanske filmer. Når det ble for varmt å stå ute å male, så startet jeg på stuen, rive tapet, sparkle og male. Selv verkstedet mitt fikk et strøk maling og en hel haug med oppbevaringsplass i fjor sommer. Så nå tenkte jeg det var på tide å sette meg selv og min lille rekreasjonshule i fokus. Meg selv OG storebror.

Håpløst - pinlig å vise frem!

Jeg så nemlig en så utrolig fin lampe i en interiørbutikk her på Kolbotn. Skjønner du nå hvorfor jeg innrømmer at jeg begynte i feil ende på dette prosjektet? Den lampen bare mååå jeg ha. Dessverre har jeg ikke fått kjøpt den inn ennå, men den vil passe perfekt i min nye hule. Den ser ut som en blomst med kronblader som åpner seg. Jeg kjøper'n på lørdag, jeg.

"Ikea-seng, bygg deg selv!"
 Nei, den hører ikke på meg...

Jeg har ikke så stort soverom, så den gamle senga som er 160 cm bred tok opp mesteparten av rommet. Jeg har heller ikke så mye oppbevaringsplass, selv om skapene kommer i orden en vakker dag så er ikke det nok, så jeg dro på Ikea og kjøpte en ny 140 cm bred seng med praktiske oppbevaringsskuffer under. Fantastisk! Nå mangler jeg bare å bli kvitt den gamle senga. Den står bare og venter på å få et nytt hjem. Igjen, litt feil rekkefølge for det hadde jo vært mye enklere om sengen var borte før jeg skrudde sammen en ny en, men går det ikke så går det ikke. Jeg løp avgårde for å kjøpe maling i går etter jobb. Kanskje får jeg startet med tapetriving og sparkling i løpet av påsken. Akkurat som om jeg ikke har nok av andre prosjekter på gang?! Vel, jeg er en utålmodig sjel, og med barna ute av heimen får jeg litt mer tid til å jobbe med alle prosjektene mine, for når de er hjemme er jo de førsteprioritet.

Milos vil alltid ha en pote med i prosjektene

Tone, with a license to drill! Oh yeah...

Storebror blir nok veldig fornøyd nå. Jeg hadde verdens flinkeste snekker her i dag som bygde platting på gutterommet og rev ut skapinnredningen på soverommet mitt. Guttungen får nytt, kult tenåringsrom og jeg får et nytt ro-i-sjelen-soverom som seg hør og bør for en dame i min alder.

Mangler bare en gyllen Bhudda-figur og en kurvgyngestol og den fine lampen min og jeg får et sted å trekke meg tilbake i, sette meg ned med en god bok, strikke, drikke chai-te og nyte mine retroblå vegger. Det blir fint assa!

Ønsk meg lykke til og god påske til alle - Hilsen Tone, with a license to drill!