19 mai 2015

Smarttelefoner

Smarttelefon er mobiltelefoner som drives av et operativsystem som lar brukeren installere og kjøre avansert programvare. I tillegg til å kunne ringe og motta samtaler har de en kombinasjon av en eller flere funksjoner som avspilling av musikk, foto, video, internettleser, kart og GPS

Jeg syns jeg følger med i tiden og livet mitt har blitt veldig effektivt rett og slett fordi jeg måtte bytte telefon. Når jeg først måtte det, så gikk jeg for en såkalt smarttelefon. Og jeg fant fort ut at jeg simpelthen ELSKER den. Jeg kan nesten si det uten å føle meg flau også. Eller? Nei litt flau er jeg kanskje når jeg tenker meg om. Det er jo bare en dings.

Triste greier...
I gamle dager, for sånn ca. halvannet år siden, så hadde jeg en mobiltelefon som jeg kunne både snakke i og sende meldinger med, og til og med ta et og annet bilde med. Jeg flippet den opp tastet på tastaturet og var rimelig fornøyd med livet. Så kjøpte jeg smarttelefon, og smilte ennå litt bredere og var rimelig fornøyd med kjøpet. Lite visste jeg hvor hekta man faktisk kunne bli av den. Men det har ikke gått for langt ennå, for jeg har sett enkelte oppleve så og si ALT gjennom telefonen sin.

Noen må simpelthen ta bilder av absolutt alt, eller filme alt, chatte, shoppe, digge musikk, sjekke nettbanken, facebook, tvitre, legge bilder på pinterest, google, spille spill, lese e-bok, sjekke e-post...Og til nød kan man også finne på å ringe en man kjenner.

Skrekkeksempelet på overdreven filming var på juleavslutningen for minsten i fjor. Der satt jeg sammen med de "kule" foreldrene på bakerste rad og forsøkte å se barna våre opptre langt der fremme. Foran oss var et "hav" av foreldre som hadde hånden i været og filmet barna sine. Noen sto også oppreist og hadde ikke noe føling med at det satt noen bak dem - og alt de så var deres lille håpefulle via en skjerm! Jeg får sånt ekstremt anti&trass-følelse jeg da, og trykker mobilen langt, LANGT ned i min egen veske slik at den ikke på noen måte skal klare å komme opp av vesken. Jeg forsøkte heller å finne en glippe mellom foreldrene foran meg for å brenne minnet av barnet mitt i hukommelsen, og ingen skal noen gang få ta fra meg det minnet. Jeg får ikke delt det med noen på facebook eller instagram - og det er helt greit! Nemlig.

Når det er sagt så trodde jeg det ikke før jeg gikk til anskaffelse av dingsen min, at den også ville gi meg så mye som den gjør, og det er ikke overbruk av smattelefonen jeg egentlig ønsker å drøfte her, men heller de tingene som har åpnet seg for meg da jeg tok denne kjekke dingsen i min hånd - som et lite barn som skulle utforske noe de aldri hadde sett før, med undring i blikket og famlende fingre, usikker på hva som kom til å skje når skjermen lyste opp foran øynene mine.

Jeg lastet etterhvert ned både den ene og den andre appen, da jeg hadde blitt litt varm i trøya. Syns jeg har vært flink jeg! Det første og kanskje beste som skjedde meg var Spotify. Jeg har til og med funnet mine gode, gamle CD-ene, norske Velvet Belly og albumet Little Lies, og Tom Waits som jeg liker så godt. Jeg får helt dilla noen ganger på en spesiell artist eller ett album og så "anbefaler" jommenmei Spotify andre artister som ligner. Utrolig! Jeg er supertakknemmelig og føler meg beriket av mangfoldet som er der. Takk Spotify <3

Så må jeg trekke frem podcast-appen min. Sukk! Hva skulle jeg gjort på toget til og fra jobb hvis jeg ikke hadde deg? Glant ut i luften og hørt på småpratingen til de bak meg eller snorkingen til han ved siden av meg...? Vel, jeg kunne hørt på Spotify, men av og til så er det deilig å variere. Jeg har fått anbefalt en del podcaster og når jeg først satt igang og blir hekta, så kan jeg høre den ene episoden etter den andre. Jeg gleder meg til mandag når This American Life og 60-Minutes har lagt til en ny episode. Mandagen er reddet. Jeg ni-hørte på Serial og Invisibilia. Nå har jeg også, som nevnt i tidligere blogginnlegg, fått ørene opp for Radiolab, og har også hørt litt på en nordisk podcast som heter Frekvens, noen bra innslag der noen ikke fullt så bra.

Ganske flott ventilasjonsannlegg det der!
Utsikt fra kontoret tatt med Instagram
Det som fascinerer meg mest er alle menneskeskjebnene som historiene handler om, og om fascinerende vitenskaplige temaer og spennende forskning og psykologi. Jeg lærer noe nytt hver dag. Det er et hav av folk og opplevelser, triste og glade. Jeg sitter i podcast-boblen min og det jeg hører får meg til å le høyt og til å bli så trist at jeg må kjempe for ikke å gråte på toget... Det er så mange sterke historier, og jeg kan høre om alt bare fordi jeg kjøpte denne lille dingsen som man også kan ringe folk med, sende sms'er med og ta bilder med.

Bilder ja, jeg lastet ned Hipstamatic-appen også og jeg som alltid har elsket å fotografere har fått et nytt liv - eller åpnet en ny dør. Unødvendig å si kanskje, så har også som nevnt tidligere kun et kamera som bruker filmruller - I know, helt forrige årtusen lizm. Jeg har oppdaget at kameraet er bra, men at å fremkalle bilder ikke gir samme kvalitet lenger som tidligere. Nå tar jeg tålelig bra bilder med telefonen og med slike apper som Instagram og Hipstamatic blir det også litt gøy ut av det, men jeg må innrømme at jeg ønsker meg et ordentlig digitalt speilreflekskamera også - når jeg blir stor, eller til bursdag eller jul. Instagram var jeg litt skeptisk til til å begynne med, men det å forfine øyeblikkene ved å justere lys og utsnitt og kontraster er faktisk ganske moro.
Kastanjetre i Gamle Fredrikstad
Tatt med Hipstamatics SalvadorDali linse og Kodot grizzled film

Selv om jeg føler at jeg følger med i tiden, så er det allikevel slik at jeg lever litt i min egen dinosaurtid. Som mor til to unge gutter som vokser opp i denne tiden med tilgang til all mulige tekniske fremskritt så må vi "oldingene" følge med. Vi er bare pinadø nødt. Jeg gir litt opp innimellom, og faker at jeg forstår "akkurat hva de snakker om", men jeg blir nok avslørt snart. Jeg tviholder ennå litt på "gode, gamle dager". Jeg er ikke akkurat stolt av kassettsamlingen min, cd-samlingen min og filmrullkameraet mitt, mer nostalgisk vil jeg nå si, men det er moro å ha disse tingene - også Super8-fremviseren og filmene. Har hatt en drøm om å ha en ekte Super8 filmfremvisning her - kino på laken hvor man ser filmen forlengs OG baklengs. Det må jeg få til - og der kommer til å bli skikkelig bra! Kommer sikkert til å ta et bilde av forestillingen og legge det ut på Instagram. Vær sikker :)





11 mai 2015

Tid

Tid er et abstrakt begrep hovedsakelig benyttet som en betegnelse for hendelsers konstante bevegelse fra fremtid til nåtid til fortid. Hvis tid menes som tidspunkt måles den i år, måneder, uker, dager, timer, minutter og sekunder, og kan angis ved klokkeslett, avhengig av hvilken tidsberegning som blir brukt. Tid kan også bety intervallet mellom to hendelser.

"Åååå jeg skulle ønske tiden gikk fortere",
sa minstemann. 
"Å nei!! Jeg skulle ønske den gikk saktere",
svarte jeg.

Han gledet seg til noe spennende som skulle skje om fire timer, mens jeg hadde mange ting å gjøre før huset skulle fylles av glade mennesker ennå litt senere den kvelden. Total vårrengjøring...deadlines...! Rydde, vaske, brette klær, jobbe litt i verkstedet for å få ferdig noen bøker bl.a. Så mye skulle gjøres så jeg nesten blir tiltaksløs bare ved tanken! Sukk.

Tid er en rar greie. Den flyr avgårde, den snegler seg avgårde, tiden er i konstant bevegelse og det er ingenting vi kan gjøre for å stanse eller bremse den. Nei, den bare går og går slik som klokka som aldri kommer frem til døra.

Minsten jobber med å lære seg klokka for tiden. Jeg fatter ikke hvordan jeg skal få han til å forstå at 18.30 er det samme som halv syv og at 06.30 også er halv syv, bare at det er om morgenen. At vi teller fem minutter for hver timestrek, at når klokka er fem på halv fire på ettermiddagen, så kan man også si 15.25. Vi lagde til slutt en søt liten klokke med splittbinders og fargerike visere for lettere å øve på tid. Det gikk greit helt til vi kom til at klokka var 10.30. Da vet jo jeg at den ikke er halv ti...den er jo mer enn 10, altså halv elleve! Gud hjelpe meg! Hvordan skal jeg få forklart hva klokka er?

Her måtte vi gå "drastisk" til verks. Jeg dro med meg poden til urmakeren min, jeg har faktisk en fast urmaker jeg går til. Han kjenner meg, min mor og min avdøde far og nå også mine to små troll som har fått klokker som vi må få skiftet batterier i med jevne mellomrom. Jeg har reparert en bok for ham i sin tid (om urmakerfaget) og vi har alltid noe å håndverksrelatert å prate om.

Uansett, ett stykk stolt gutt sparkesyklet hjemover med ny klokke som både hadde tall og dato på. Han syns det var stas, men da jeg traff noen kjente på butikken like etterpå og fortalte at jeg akkurat kom fra urmakeren og at minsten hadde fått ny klokke, så svarte de "Vi bruker ikke klokker vi. Trenger man det?". Og igjen følte jeg at jeg hang igjen i fossil-tilværelsen min, med kalligrafipenner og blekk, håndbokbinding, kamera med filmruller, you name it - helt normalt vil nå jeg si. Jeg henger tydeligvis ikke helt med i tiden? Men jeg vet hva klokka er!
Fotoboksen er ypperlig til å oppbevare blekk i!

Vi har blitt mer effektiv med årene. Ting tar ikke like lang tid lenger, men i grunn blir resultatet bare at man presser inn ennå mer arbeid på kort tid og man forventer at ting skal gå superfort. Gjør det ikke det, blir man frustrert og begynner å himle med øynene, blir klam i håndflatene og knurrer irritert...jeg snakker selvsagt av erfaring. "Henger" pc-en på jobben mer enn tre-fire sekunder blir jeg kjempefrustrert! Jeg har jo ting som må sendes ut og bunken i hylla blir ikke mindre der jeg sitter og glaner på det turkise hjulet som snurrer rundt og rundt og rundt...

Men, selv om det kanskje var en mindre stressfulltid i "gamle dager", da man skrev på skrivemaskin med gjennomslagspapir mellom arkene for å lage et kopisett, eller da man la ett og ett ark på glassplaten på kopimaskinen... Hvordan skulle dagen min sett ut på kontoret dersom jeg måtte jobbe på den måten? Nå legger jeg en hel bunke i innmatingsbrettet, trykker på stifting, hulling, autofarge og dobbeltsidig kopi + 15 eksemplarer og VIPS! Bob's your uncle...mens jeg kan slurpe i meg kaffe latte'n min.

Også så mye tid vi sparer på å lære ting, og formidle ting til andre om de er på denne siden av kloden eller over dammen. En stor takk gis til: google, wikipedia, nettaviser etc. etc. Men sjarmen med å brette ut en avis og høre lyden av avissidene knitre i rommet, eller å slå opp i et ordentlig leksikon og la fingeren lete seg frem til søkeordet og lese, lukte, kjenne vekten av den tykke boken som har "et svar på alt", vel sånn er det ikke lenger. Men det var tider det!

I og med at alt annet i livet mer eller mindre forventes å bli gjort i en fei, så er kontrasten så stor at det er vanskelig å senke tempoet og la ting skje og gi ting tid - gi seg selv tid til å nyte den tiden man har. Leve i nuet - mindfulness er jo blitt så pop har jeg hørt, men det er noe interessant i det. Å være tilstede, kjenne at vi lever når tiden er så knapp at vi ikke rekker å legge merke til ting. Vi må ikke glemme å sette av tid til det midt oppi alt som skjer. 

Noen ganger, nei ofte faktisk, føler jeg at jeg gjerne skulle hatt flere timer i døgnet. Det hadde hjulpet, for da kunne jeg kanskje fått tid til å gjøre alle de tingene jeg trengte å gjøre OG få tid til å sove nok for å lade opp batteriene og få ro i sinnet. Det at jeg ikke rekker ting pleier å gå ut over søvnen dessverre. Men heldigvis får jeg tatt det igjen sånn innimellom slagene da. 

Ta vare på tiden, du får den aldri tilbake.


05 mai 2015

Six degrees of separation

Six degrees of separation is the theory that everyone and everything is six or fewer steps away, by way of introduction, from any other person in the world, so that a chain of "a friend of a friend" statements can be made to connect any two people in a maximum of six steps. It was originally set out by Frigyes Karinthy in 1929 and popularized by a 1990 play written by John Guare.

Ganske pussig faktisk, men etter at facebook fikk fotfeste finner man stadig ut at man "kjenner" både den ene og den andre. Fenomenet 'six degrees of separation' blir et høyaktuelt tema, dersom man syns sånt er interessant da.

Jeg syns det er interessant, ikke overraskende kanskje, siden jeg faktisk skriver et lite blogginnlegg om det. Som sagt, når man har fb og får nye bekjentskaper der så kikker man (i hvert fall gjør jeg det) på alle vennene deres og rett som det er får man en aha-opplevelse og finner ut at de kjenner både den ene og den andre av ens egne venner. Det synes jeg er ganske morsomt. Jeg går ikke veldig i dybden av slikt, men det er litt fascinerende å grunne over hvordan det kan ha seg at vedkommende kjenner personer jeg har kjennskap til fra helt forskjellige kretser. Nuvel. Det er kanskje ikke såååå spennende, men...

Det er en ting som er sikkert og det er at VERDEN HAR KRYMPET. Den ble lagt inn i vaskemaskinen og vasket på 90°! Jeg begynte å tenke på dette da jeg smugkikket på telefonen til sidemannen på toget her en morgen, mens passasjerene på Hauketo kom på (det er tydeligvis der ting skjer).

Uansett, sidemannen scrollet nedover på fb på telefonen sin og klikket på noen sin bursdag - hvilket viste seg å være en jeg nettopp hadde skrevet bursdagshilsen til! Lite visste sidemannen at han kjente noen som kjente...osv. Så begynte tankene og svirre. Hvordan kjenner denne mannen han jeg kjenner, hva er deres forbindelse? Jobber de sammen, har de møttes på ferie, gått på skole sammen? HVA knytter disse to sammen?

Så svirrer tankene ennå videre, han må jo være ok siden han kjenner samme person som meg...etc. etc. Så lurer jeg på om han merker at jeg, som sendte bursdagshilsenen for noen timer tilbake, sitter klin inntil ham på toget...? Lurer han kanskje på det samme som meg om hvem jeg er og hvordan jeg kjenner bursdagsbarnet etc. Neppe! Vel, ikke den dagen i hvert fall, for ikke mange minutter etterpå satt han og sov, og innimellom våknet ham med et rykk, halvveis lent over på meg, halvveis på vei ut i midtgangen. Dupping på tog, tatt til nye høyder, noe vi pendlere kan kjenne oss godt igjen i.

Det finnes nok mange historier om nettopp dette fenomenet. Del gjerne noen med meg om du tør! Moro å se om det er noe liv der ute blant leserne mine. Og kanskje vi har noen felles kjente eller rett og slett er i slekt sånn ca. seks ledd utover.