Tanker

Tanke ('tɑŋkə) substantiv maskulin 

1. det å tenke; noe en tenker Tanken på eksamen gjorde ham nervøs. 

Å falle i tanker - bli sittende og tenke, være åndsfraværende 

Å ha høye tanker om noe(n) - tenke svært positivt om noe(n) 

med tanke på - når det gjelder 

2. liten mengde ha en tanke fløte i kaffen

Det er jo litt ironisk kanskje, at jeg har skrevet en blogg i over ett år som heter "Tones tanker om..." uten å skrive om temaet tanker! Eller kanskje ikke? Men i det siste har jeg begynt å fundere litt over det her for det som rører seg inni hodene våre, hvorfor andre ikke alltid forstår det man tenker når man forsøker å gjøre de om til ord?

Jeg syns jeg er fryktelig flink til å ordlegge meg jeg! Jeg overveier (for det meste i hvert fall) alt som kommer ut av munnen min slik at det skal lyde forståelig uansett og for absolutt alle. Men det gjør det tydeligvis ikke. Rett som det er står man overfor en person som bare ser ut som et stort spørsmålstegn og ikke forstår bæret av hva du har forsøkt å si. Det er en utrolig merkelig følelse, og man lurer på hvor det gikk galt. Hvordan kunne den andre unngå å forstå dine veloverveide ord? Nei, så feil kan man altså ta. Kommunikasjon, det er noen merkelige greier.

Så, hvorfor deler vi tanker? Noen ganger er det jo for å forklare andre noe, fortelle om en idé man har. Noen ganger er det for å lufte det man går og grubler på, og noen ganger bare detter de ut uten at man får tenkt seg om først. Det finnes mange fine og uheldige opplevelser man får når tankene detter ut av en. Noen ganger er det for å få råd og veiledning, en annen synsvinkel på "problemet".

Jeg må innrømme at jeg faktisk er ydmyk midt oppi det hele når det gjelder det siste. Jeg har faktisk evnen til å legge frem tanker eller problemer jeg har, hvorpå jeg faktisk ønsker at den som hører på meg skal si meg imot eller forklare at, "NEI vettu hva, nå tenker du helt feil!" De som er flinke eller tøffe nok til det får ingenting annet enn respekt og kanskje et løftet øyebryn eller to til belønning for at de sto frem og var ærlig med meg. Jeg vet da ikke svaret på alt, det er jo derfor vi lufter tankene våre, gjerne med flere forskjellige personer for å få et videre perspektiv på ting. Jeg digger alle tilbakemeldinger jeg. Noen er ikke like lette å svelge til tider, men bare jeg får ting litt på avstand og sammenstiller de tilbakemeldingene jeg har fått, så ser jeg at alle har tenkt igjennom det jeg har sagt og de mener det godt, men er ikke alltid enig i min tankegang. Kudos, folkens - you know who you are :)

Og hvorfor er det slik at noen tanker svirrer rundt i hodet mer enn andre og gjør en "helt gal"? Man får jo ikke noe mer svar på å la tankene svirre rundt inni sitt eget hode. NEI! Man må diskutere, gå en tur og forsøke å få tankene på andre baner. Altså gjøre noe fysisk eller tilbringe tid sammen med andre for å oppta hjernen med noe annet. Jeg har forsøkt å høre på podcast eller lest bøker, men da skjer det rett som det er at tankene begynner å svirre igjen, som i en busy bikube og jeg har hørt et kvarter på podcasten eller lest 8 sider uten å ha fått med meg noe som helst. Nedtur. Og det løser jo ikke tankesurret heller, jeg får ingen løsninger før jeg får tilbakemelding fra andre. Det blir skikkelig "hakk i plata" - et uttrykk jeg innser begynner å bli utdødd fordi teknologien har endret seg...sukk! Hvorfor kan man ikke bare slippe å tenke så mye og bare nyte det man ser og sanser rundt seg. Ha fokus på ting som ikke er så forstyrrende og utmattende? Mindfullness er jo så pop nå for tiden.

Kan dette være kjønnsbestemt også? Tenker damer mer enn menn, eller lagrer for mange tanker inni skallen samtidig slik at det blir mer kaos oppi hodet til en dame enn en mann? Man sier jo gjerne at mannen klarer bare å ha en tanke i hodet til enhver tid. Og når man spør en mann om hva han tenker på og han svarer "ingenting", så tenker han faktisk ikke på en verdens ting. GUD! Så deilig det hadde vært. Denne videoen forklarer dette, eller? Selv om den er veldig underholdende, så er det nok et snev av sannhet her.

Avrunder her. Det er sikkert mye mer å si om tanker, men jeg har tenkt så mye i dag at jeg må ha en tankepause og gjøre noe hjernedødt som å se på TV. Litt avreagering på en tankefull dag. Ha en fin kveld og tenk gode tanker :)

Kompetanse

Kompetanse refererer i dagligspråk til kvalifikasjon, «dyktighet til noe», «å kunne noe» eller «å være i stand til», men begrepet brukes gjerne i flere ulike betydninger, og særlig i juss og pedagogikk er kompetanse et faguttrykk med en mer presis betydning. (lånt fra Wikipedia)

Øker briller min kompetanse, mon tro?
Jeg ser kanskje litt klokere ut...

Dagens ord var egentlig kompetansemål. Hvorfor dette ordet kom opp i dag var i forbindelse den nærstående skolestarten. Jeg er bittelitt allergisk mot nettopp dette ordet. Fikk både leamus på øyet og litt kløe på høyre albue. Vel, kanskje jeg egentlig ikke fikk fysiske utslag av å høre ordet, men jeg har allikevel en aversjon for det og reagerer voldsomt når jeg hører det.

Skolene er veldig opptatt av at barna skal møte de kompetansemålene som er fastsatt. Det hele er veldig stivt og politisk og man glemmer litt at det handler om vidt forskjellige barn og ikke "sauer". Kunnskapsløfte, læreplan, målsetting, alle ordene er med på å sette folk i boks og klistre på lapper for å definere "ubrukelig", "flink", "hardtarbeidende", "sliter". Jeg har mange tanker rundt dette, men vet faktisk ikke helt hvor jeg skal starte hen.

Ok, i det siste har det vært mye debatt om lærerstudentenes krav til å ha 4 i matte fra videregående for å kunne bli lærer, til tross for at de kanskje ikke en gang skal undervise i faget. Her er det politikk inne i bildet, men det morsomme er jo, som vi har fått med oss, at politikerne som har bestemt dette ikke vil stå frem og fortelle oss hvilken mattekarakter de fikk. De er  jo tross alt ikke lærere, men de styrer hele Norges land. Det er ganske imponerende.

Jeg var ingen kløpper i matte skal sies. Jeg ble heller ikke lærer selv om jeg fra tid til annen faktisk underviser i bokbinding og kalligrafi. Jeg har på tross av min heller pinlige karakter i matte, i voksen alder innsett at en del matte faktisk er ganske interessant. Det skal også sies at jeg elsket å ha regnskap når jeg studerte til å bli advokatsekretær, men så er regnskap og matte litt forskjellige fag. Det ene er mer forståelig enn det andre. Når jeg slet med matte så må jeg dessverre skylde på dårlig undervisning. Elever har forskjellig behov for læring. Utgangspunktet mitt var ikke å forsøke å se om jeg kunne klare å løse problemet (mattestykket) selv, men å få en oppskrift først som jeg kunne bruke til å løse det med. Dette forsto tydeligvis ikke mattelæreren min og jeg strøk nesten i faget. Så kjøpte jeg to privattimer av en annen lærer ved skolen rett før eksamen, og jeg gikk opp to karakterer. Jeg har ofte lurt på hvordan mattekarakteren min hadde sett ut om jeg hadde hatt den læreren gjennom hele året. Kanskje hadde jeg klart å få en 4'er? Det er veldig spesielt hvor stort utslag det ga bare ved å bytte lærer.

Det er nok mange fag jeg skulle kunne ha gjort det bedre i bare jeg hadde "skjønt det" og ikke minst om jeg hadde hatt litt mer fokus på studiene da jeg var så ung. Det kan kanskje flere kjenne seg igjen i i vår generasjon. Ting har forandret seg helt for barn/unge nå til dags. Det er nesten skremmende hvor mye press som legges på de nå for tiden. Det går programmer på TV om å være "perfekt" og unge blir utbrent og suicidale bare for å nå kompetansemålene og det de ønsker her i livet. Er det verdt det?

Ikke alle kan klare teoretiske fag og ikke alle kan lære seg praktiske fag. Jeg har jo alltid vært glad i og hatt teft for de mer kreative/praktiske fagene jeg da. Det er ganske gjennomgående i livet mitt, med S i kunst og håndverk på ungdomsskolen og greier. Jeg fant ut at å lese teori kanskje ikke var "min greie" etter å ha studert kunsthistorie grunnfag, og kastet meg over min BA i Calligraphy & Bookbinding i London istedet og ble håndverker. Jeg føler ikke selv at noen kompetansemål ble tredd nedover hodet på meg, men så var kanskje ikke det et sånt fremtredende fenomen den gang jeg gikk på skolen. Jeg har det kreative og praktiske i meg, men jeg bevist at jeg faktisk klarer å tilegne meg mye teori og "vanskelige" ting også i senere tid. Jeg liker å lære nye ting og har også innsett at dersom jeg ønsker å nå målene mine, og det krever av meg at jeg må gjøre ting som ikke akkurat er noe jeg liker, så må jeg bare si til meg selv: "Deal with it!"

Det er bare litt trist at alt blir målt av karakterer på vitnemål og CV'er. Jeg er tilhenger av at det er mer ved en person enn det som står svart på hvitt på et ark. Det er her jeg på en måte får sluttet sirkelen ved at jeg er allergisk mot kompetansemål som jeg startet med i innlegget mitt. Alle har noe å gi. Alle er forskjellige. Det er greit med målsettinger og å pushe folk/barn til å yte mer enn de selv tror de kan. Allikevel føler jeg at man ikke må glemme individet og forskjellene. En person sliter kanskje mer enn en annen for å nå et eller annet kompetansemål. Det burde ikke være så firkantet. Lærere burde kunne være frie nok til å se nyansene og merke seg andre målstreker for hver enkelt.

Jeg må nesten fortelle hvorfor jeg nettopp irriterer meg noe sånn inni hampen over ordet kompetansemål. Hele saken dreier seg om bruk av svømmebriller i svømmeundervisningen eller ikke. For at min sønn skal kunne nå kompetansemålet i svømmeundervisningen får han ikke lov til å bruke svømmebriller. Hva er viktigst? Å lære seg å svømme, eller å lære å få vann i øynene og takle det??? For meg er det en soleklar sak.

Ok, sånn avslutningsvis. Jeg pusher meg selv hele tiden. Jeg har allikevel sett begrensningene mine, men gir meg ikke for det. Jeg har nå i voksen alder innsett at f.eks. det å ta svart belte i taekwondo ikke er like lett å gjennomføre når kroppen ikke er 20 år lenger. Det stanser meg ikke. Jeg skal jobbe videre mot det, det tar bare litt lenger tid. Har funnet ut at jeg bør starte med yoga. Kroppen trenger å bli mer smidig. Det knirker i leddene når jeg gjør "spenstige" spark og bevegelser. Jeg innser det, men gjør noe med det. Og sånn helt til slutt...


Jeg har vært med på et prosjekt hvor Cappelen Damm ønsket å bruke en kalligraf til å skrive løkke- og stavskrifteksemplene i to nye lærebøker som kommer ut om kun kort tid. Du finner nettsiden ved å klikke her så kan du bestille bøkene. Forhåpentligvis er det mange skoler også som vil bestille disse for å heve kompetansemålene i skrift for barna, få de til å lære seg å skrive en vakker håndskrift i denne dataalderen vi nå er i. Hvorfor jeg syns det er viktig, vel det er det mange som har skrevet mye nyttig informasjon om så jeg skal ikke gjenta all forskning og forklaring her. Jeg håper bare folk vil ha glede av det. Og igjen, her skal barna ikke gjøre noe annet enn å kose seg med å tegne bokstavene. Håper i grunn ikke de klarer å nå noen som helst kompetansemål. Ender de opp med forferdelig håndskrift kan de jo bli leger eller advokater!