Tradisjoner

Tradisjon (fra latin tradere, «overføre») er en sosial praksis, en forestilling, en institusjon eller et produkt som overføres over flere ledd (for eksempel fra generasjon til generasjon), i et samfunn eller i en gruppe. Tradisjonens oppgave er å binde sammen det gamle og det nye for å skape en historisk kontinuitet for en gruppe eller samfunnsmedlemmene. Innholdet i tradisjonen er ofte knyttet til kulturelle elementer som en mener er spesielt verdifulle fordi de utgjør en vesentlig del av et samfunns eller en gruppes sosiale arv.

Jeg vet ikke helt hvorfor, men det har blitt en slags tradisjon for meg å gå til tannlegen sånn "midt i julestria". Svi av en tusenlapp på å bekjempe tannstein og fluorpuss, istedenfor å bruke pengene på julegaver! Men noen må vel gå til tannlegen i desember også. Tannlegen min, Marius (verdens beste tannlege), trenger jo inntekter han også på denne tiden av året, så jeg slepte beina etter meg på vei dit, og hinkehoppet tilbake til jobb etterpå i kjent null-hull-stil. Vel, man kan vel ikke egentlig kalle det tradisjon om man ser på Wikipedias forklaring av begrepet over, men om man ser på det i et videre perspektiv, så kanskje?

Gløgg og nisselue - check!

Og så skriver jeg julebrev, da. Jepp, jeg liker å skrive og dele årets begivenheter med familie og venner. Det har blitt en tradisjon det også. Jeg startet faktisk i god tid med å skrive brevene i år, men til de som ikke skjønner norsk må jeg jo også lage en engelsk versjon, så jeg tastet i vei og forsøkte å få mine  muntre betraktninger av årets hendelser oversatt med lik undertone og humor også i den engelske versjonen av brevet. Om jeg lykkes er diskuterbart, men ingen får jo begge versjonene så "who knows?". Uansett, det har blitt en hyggelig tradisjon, ikke bare for mottakerne av brevet (håper jeg), men også for meg. Det er utrolig gøy å se tilbake på hva jeg egentlig har bedrevet med i året som har gått. I år toppet jeg nye høyder bokstavelig talt, med tur til Prekestolen og ikke minst som Superwoman i vindtunnel i Voss. Blir vanskelig å toppe dette innholdsrike året tror jeg, eller...? Jeg har allerede lagt planer for mye spennende i 2017 også. Åååååh som jeg gleder meg!

For å komme tilbake til disse julebrevene. Det slår aldri feil, på en måte har det blitt en tradisjon at jeg kommer heseblesende inn på postkontoret så tett opptil julaften som mulig, og like før posten stenger, med å få kjøpt frimerker og få brevene postlagt så de kanskje når frem innen julaften, eller i hvert fall før nyttår. Så om jeg har litt flaks, kommer kanskje brevene frem på selve julaften. Postbudet jobbet i hvertfall på julaften det året jeg etter en bedre julemiddag hos meg selv (da ribba ble perfekt og alle var glade). Da gjestene hadde gått og julefreden skulle senke seg over Bogstad (hvor jeg bodde den gangen), gikk jeg for å sjekke postkassen og der lå det et brev med avslag på en jobb jeg hadde søkt på. Den gode stemingen ble helt snudd i løpet av få sekunder. Ikke noen hit å sende ut avslagsbrev som man måtte vite at kunne dukke opp hos mottakeren på selveste julaften! Egentlig er jeg jo nå glad for at jeg ikke endte opp med å jobbe i det advokatfirmaet allikevel, jeg har det ganske bra der jeg endte opp med å jobbe - det må jo snart 10 år der være bevis for, så det var nok en mening med det tross alt, men få avslag på selveste julaften da gitt! Uansett, brev er på vei folkens (om dere julebrevmottakere leser dette...)

Vinkorknissen kommer frem hvert år!

Men, jeg har brutt alle tradisjoner ellers i år. Tenke seg til, ikke har jeg kjøpt juletre og jeg har pyntet minimalt. Tror det er tre nisser fremme og et par julestjerner. Jeg så ikke på Tre nøtter til Askepott en gang, men zappet innom Ribbe - minutt for minutt...Hva er det egentlig med nordmenn som "liker" dette fenomenet sakteTV??

Men jeg har stekt kalkun og lagd sweet potatoe casserole og rosenkål med bacon. Og multekremen som vi hadde til dessert var helt himmelsk om jeg får lov til å skryte av en så lettvint, men dog selvlagd dessert. Manglet bare krumkakene. Det ble ikke syv slag heller i år, bare tre og alle kjøpekaker. Litt skuffet over at det ikke ble solgt en eneste liten fattigmann i år. Mulig de hadde blitt for dyre å selge om man skulle lagd kjøpeversjoner av kakene, men det er faktisk en av mine favoritter. Neste år (og i nytt kjøkken) skal det bli både fattigmann og berlinerkranser OG krumkaker!

Men det ble jul i år også selv uten juletre og syv slag, om det bare var meg og min mor tilstede. Vi koste oss sammen med god mat, Sølvguttene på TV i bakgrunnen som sang julen inn, og hyggelige historier. Min mor fortalte om julefeiringer som hun hadde hatt som barn. Julefeiring under krigen er selvsagt et tema som gjerne kommer opp, ikke uten grunn. Min mor er 89 og har opplevd mange julaftener må vite, og det var litt mer spesielt å feire jul under krigen selvsagt. Uansett, det ble en riktig så koselig kveld. Det viktigste er jo at man er sammen med de man er glad i.

Apropos å være sammen med de man er glad i. En av årsakene til at det bare var oss to er selvsagt at  mine to gullgutter skulle tilbringe julen med sin far i år. Skilsmisser er litt brutale sånn. Jul uten barn er - meh, i mangel på et bedre ord. Det er mange av oss i vårt langstrakte land, faktisk verden over, som har det sånn. Når barna drar til den andre forelderen, blir man litt tung i brystet. Men jeg sørger ikke egentlig for det. Jeg syns det er helt rett og rimelig at de får være sammen med sin far og hans familie også. De er også en del av den de er, men når det er sagt, å venne meg til det gjør jeg vel ikke akkurat.

Min venn, Christer Kihlman (som også faktisk er en av mine taekwondoinstruktører), skriver i sin blogg TeamCrisa nettopp om det å savne sine barn, og han ble til og med headhunted til TV2 for å snakke om dette. Jeg syns han var meget reflektert og flink til å sette ord på nettopp dette temaet, selv om det opprinnelige innlegget handlet om det å savne barna når man leverer barna fra seg om man har de annenhver uke og i ferier og slikt, ikke nødvendigvis kun i jula selv om man kjenner litt ekstra på det da. I løpet av et år er det mye tid hvor man ikke ser barna sine i det hele tatt når man er skilt. I ferier og som et resultat av diverse samværsprosenter, men det å ikke ha barna rundt seg på selveste julaften, det er litt ekstra kjipt av en eller annen grunn. Men som Christer sa, det er lurt å planlegge hva du skal gjøre de gangene du ikke har barna, feire julen med noen andre og tenke på at de har det bra der de er. Det er sånn jeg tenker også og det er derfor det kjennes ok på et vis.

Julestjerna er i det minste hengt opp!

Avslutningsvis, jeg ønsker å dele en sang som betyr mye for meg. Hver gang jeg hører den får jeg en sånn følelsesmessig diger klumpt i brystet og blir helt blank i øynene. Jeg er ikke engang troende men Pie Jesu er noe av det vakreste jeg hører, så nyt: Pie Jesu av Andrew Lloyd Webber fra Requiem

Og sånn heeeelt på tampen, Tones vri på Nå har vi vaska gølvet...

Nå har jeg sjekket Facebook, sett alle andres juletrær og jeg har smakt på vin og kalkun og tranebær. Nå setter jeg meg og kviler og puster på ei stund. Jeg ser nok på litt The Good Wife før jeg går og tar en liten blund...

Jeg håper at du liker å lese bloggen min. I 2017 har jeg lyst til å forsøke å være litt mer aktiv enn jeg har vært i år. Det er flere årsaker til at det ikke ble skrevet så mye i år, jeg kan skylde på tidsklemma, at kroppen skranter og slikt, men jeg har så mye tanker i hodet som burde komme på "trykk" så det er bare og følge med og dele, like, kommentere og slikt - det vil gjøre meg veldig glad i så fall.

Ha en riktig fredelig og fin julaften og romjul, alle sammen.

Until next time, eller rettere sagt: Until next year!