Tårer

Tåre ('toːɾə) substantiv maskulin- dråpe som skilles ut fra tårekjertelen ved sinnsbevegelse el. irritasjon ha tårer i øynene av glede/sinne felle tårer over noe(n) le så tårene triller

ta til tårene - begynne å gråte

tørke tårene - overført ikke sørge lenger

Jeg må innrømme at jeg blir litt nostalgisk på slutten av året og jeg får så lyst til å fortelle alle jeg har i livet mitt om hvor glade jeg er i de og hva de har betydd for meg i året som har gått, og da kjenner jeg det begynner å demme seg opp. Jeg klarer ikke kontrollere dette. Det er som en kran inni meg bare skrus på, jeg klarer ikke la være..tårene veller opp i øynene mine enten jeg vil det eller ei. Jeg syns derfor det ville være passende å skrive litt om tankene mine rundt dette med tårer. 

Helt siden jeg kan huske har jeg vært litt følsom av meg. Jeg er som man kanskje vil si, i ett med det jeg føler, og burde egentlig kanskje blitt sponset av Kleenex så mye som jeg har grått i mitt liv! Jeg gråter ikke bare når jeg er lei meg. Faktisk har jeg ikke mange minner om når jeg har vært så fryktelig lei meg. Jeg gråter når jeg er glad, når jeg hører vakker musikk eller en vakker tekst, når jeg har skadet meg, når ting er romantisk, når jeg ser andre i nød, når jeg er sint...Tårene er der uansett sinnsstemning og tidspunkt.

Jeg har innimellom irritert meg litt over dette,for det kan ses på som et svakhetstegn, men så har jeg lest litt om hva andre syns om det og visstnok er det slik at forskning sier at det ikke er et tegn på svakhet, det er et tegn på at man er sterk. At man til tross for "utbruddet" føler noe med hele seg og lar seg rive med såpass mye at man tar til tårene. Jeg syns allikevel det er vanskelig å sitte foran sjefen f.eks. og gråte når jeg er frustrert eller sint for noe, men i grunnen er det ok. Det betyr at jeg er engasjert og at det er noe viktig jeg ønsker å ta opp, noe som betyr noe ekstra for meg.

Og handler det for eksempel om ting relatert til barna mine eller en eller annen urettferdighet i verden overfor svakerestilte, så blir jeg også lett følelsesmessig engasjert og tårene veller opp i øynene mine. Jeg har måttet øve meg på å holde igjen slik at jeg faktisk får til å formulere setninger som har fornuft i seg, så det ikke bare renner over og ut i havet, bokstavelig talt.

Og ser jeg en romantisk film...vel, du kan vel tenke deg hva som skjer da? Jeppsi pepsi, tårene triller og jeg hulket til og med høyt da jeg så "P.S. I love you". Takker ennå for at jeg så den hjemme i stua mi, og ikke på kino. Det er så pinlig når lyset skrur seg på i kinosalen og øynene er oppsvulmet og røde. Om vinteren er det bedre for da kan jeg gjemme meg litt bort i lue & skjerf-tilbehøret. Men egentlig vil jeg bare få lov til å være meg selv og la andre se at jeg ble rørt. Hva er galt i det?

Takk for året som har gått, og takk for gode ord og tilbakemeldinger på disse blogginnleggene mine. Det varmer. My cup runneth over... 

Stress

Stress  kan defineres som en tilstand av økt psykologisk, fysiologisk og atferdsmessig beredskap. En stressreaksjon er en normal reaksjon og betraktes ikke som farlig, men snarere nødvendig. Fysisk aktivitet aktiverer stressfysiologiske systemer på liknende måte som psykologisk stresseksponering. (fra Helsedirektoratet)

Lunch (hater egentlig at stripa heter det,
for korrekt stavemåte er jo Lunsj,
men jeg må slutte å stresse med det!)

Å møte veggen, gå i kjeller'n, bli utbrent, gå ned for telling...alle uttrykk for når man har "gjort det lille ekstra" over laaaang tid og man ikke lenger klarer å fungere, eller man har fått en eller annen utfordring man ikke klarer å kontrollere uten at man blir påvirket av det både mentalt og fysisk. Da får man en reaksjon - man blir stressa!

Det er dessverre mange som har det sånn i våre dager. Det er ikke så rart, man har den berømte tidsklemma, man blir bombardert med oppgaver og blir loset inn i en kontinuerlig "steam" hele tiden. Man må opprettholde trykket, man må oppfylle alle mål som blir dyttet på deg eller som du dytter på deg selv ubevisst. Man klarer rett og slett ikke stanse strømmen på egenhånd, men må lære seg passe på å stanse dette presset litt selv. Minne seg selv om at livet er mer enn å stresse med å få ferdig alt, å please andre, å serve, pushe seg selv,  gi jernet, yte så man til slutt blir som en oppbrukt vaskeklut. Er det verdt det?

JA! Neida, selvsagt er det ikke det! Man kan ikke gjøre noe godt for andre om man ikke har det godt selv. Det sier seg selv.

Er det ikke ironisk at man står på og må gå på kurs eller få reklamer opp på google om kurs i mindfulness, avslapningsøvelser, yoga. Vi burde klare å leve et roligere liv uten å måtte ta ennå flere kurs. Man burde, ja, men får man det til?

Jeg må ta meg selv i å tvinge meg selv til å stanse tiden. Ta fem minutters pause litt innimellom. Strekke litt på kroppen, gå trappa, eller gå en liten runde etter å ha sittet for lenge stille. Noen har sånne pulsklokker som vibrerer for å minne deg på å ta disse pausene. Noen setter kanskje på en alarm på mobilen som sier fra. Jeg så en app hvor man kunne se et vakkert bilde i 15 sekunder som viste grønne trær i regnvær og se hvor deilig vanndråpene traff dammen og lagde fine sirkler som beveget seg utover. Utrolig hva man finner på av avslapningsmetoder for å bedre Mennesket2017s livssituasjon.

Men når man rett og slett ikke har tid til å ta hensyn til seg selv og hva kroppen forteller deg, hva da? Jeg har en stund vært veldig klar over hvordan stress fungerer på min kropp. Jeg har slitt med senebetennelse i armen en stund, og det kommer av at jeg belaster en kroppsdel mer enn den tåler. I tillegg sprer stresset seg i rygg og nakke. Nakken føles som om den er over ørene på meg, men hva gjør man? Det kreves diverse av deg av omgivelsene, jobb, familie, annet...Man kan jo ikke akkurat si nei heller, selv om man burde for å ta hensyn til seg selv og hva kroppen forteller deg!

Jeg går til akupunkturbehandling for å løse opp spenningene og det fungerer faktisk. Det er utrolig hvordan disse triggerpunktene har noe å si for å få løsnet opp. Jeg er i utgangspuntket en skeptiker, men har altså blitt overbevist om at det har noe for seg. I tillegg er det å ha en sunn samtale om hva som er problemet, hva som gjør deg stresset er en positiv en viktig del av behandlingen. Det er viktig å snakke sammen, å se på løsninger på det som gjør deg stresset. Å tørre å si fra om ting er det første steget.

Akupunktøren min snakket om at man spenner seg ubevisst for situasjoner eller personer som gjør en stresset. Det blir en sånn "icky" situasjon...man ser en person eller et problem for seg, og helt uten at man har kontroll på det selv så knyter kroppen seg. Utrolig fascinerende å tenke på. Jeg ante ikke at en "vegg" med permer på jobben som skulle vært arkivert faktisk hadde "full kontroll" på hvordan psyken min har det. Denne veggen (selv om det ikke er superviktig at ting blir arkivert med det første) har faktisk en veldig negativ virkning på meg. Det er det første jeg ser når jeg kommer på jobb. Jeg går forbi den hele tiden i løpet av hver arbeidsdag og den minner meg om hvor mye nedprioritert arbeid jeg har å gjøre etter at alt som må gjøres NÅ er gjort. Det er en syk tanke, for det gjør ingenting om de permene står deg til evig tid...men det kan de allikevel ikke gjøre.

I've got you!

SÅ utfordringen er å lukke det vekk, ikke tenke på det og tenke på alt man faktisk får til.

Hvorfor skrive om dette nå i dag, dagen før dagen, og greier, vel...man kan bli stresset av alt som forventes av en i disse tider uansett. Jeg er faktisk litt glad for å ikke ha sånne plikt-rutiner rundt jul med selskaper her og der som jeg hører andre har og ikke har glede av. Jeg tenker at julen skal være en tid for glede og ro og avslapning med de du ønsker å tilbringe julen med.

For min del er det små ting som gjør julen fin. Grøt med mandel og "premie" lille julaften. Være sammen med de nære og kjære på selve julaften. Ikke for mye stress...og med det ønsker jeg alle en fredfull julefeiring og alt godt for det nye året. Bruk tiden godt og vær sammen med de folkene som gjør deg lykkelig.

Ting

Ting subsanstiv gjenstand, sak, greie, opplegg, vanlig fyllord

Når man har brukt hele helgen på å pakke bort ting så blir man utmattet. Det slår meg at vi mennesker omgir oss med en hel haug med ting. Noen har litt mere ting enn andre. Noen ting er helt nødvendige, men veldig mye er ting vi ikke har bruk for i det hele tatt. Ting vi syns var veldig fine for en 10-15 år tilbake, men som vi kanskje ikke verken trenger eller en gang liker lenger tviholder man allikevel på fordi den vekker nostalgiske minner eller man sier til seg selv at "denne tingen kan komme til nytte igjen".

"Nei, den gjør ikke det!", hører jeg meg selv rope inni meg. "Kast den!" Helgen ble altså brukt til å pakke ned mors ting. Hun skal nemlig flytte og da har søsterene sisters trådt til og "årna opp". Det var en særdeles sær og utmattende opplevelse. Sjefsavgjørelser ble tatt, noen nostalgiske valg ble tatt, men vi var begge enige om at det var mange ting som nok må ryddes opp i videre, men det ble vanskelig å få gjort alt på kort tid. Noen ting må bli med på lasset videre.

Denne opplevelsen fikk meg også til å tenke på alle tingene jeg selv har samlet ihop opp igjennom årene. Jeg er nostalgisk. Lider av middels utpreget kaste-angst. Jeg tror liksom jeg kan få bruk for alle små papirbiter jeg ikke bruker i bokbinding, og jeg kan også få bruk for de, men MÅ jeg ta vare på absolutt alle bitene? De kan sikkert brukes til en eller annen collage som jeg skal lage en vakker dag, men de kan også resirkuleres. Jeg tar også vare på de fleste av kladdebøkene fra skolen som tilhører barna, for de vil sikkert ha dette til å se tilbake på når de blir store, så kan de vise disse til sine barn etc. etc. Men hvor går grensen? Jeg elsker alle kunstprosjektene de har lagd til meg og det river i hjertet om jeg må kvitte meg med disse, så hver jul blir juletreet lesset over av engler og dompaper som barna har lagd fra barnehagetid og frem til i dag. Jeg elsker disse! Og gutta syns det er stas å se på tingene de har lagd "da de var små"...for nå er de jo store, må vite!

Grensen går altså når man selv må stå for å rydde opp i sin gamle mors ting. Ting hun har samlet opp igjennom et 90 år langt liv. Når man ser at en søt, gammel dame har kanskje 58 krus, 58 skjorter, 58 plastposer, 58 ting hun har spart på som hennes barn (min søster og jeg) har lagd på skolen...Det er jo utrolig koselig og nostalgisk at hun har satt pris på disse tingene vi har lagd og tatt vare på de i 40-50 år. Det er vanskelig å kaste sånt. Barndomskunst som er lagd med slik kvalitet at de har vart så lenge er i seg selv ganske utrolig.

Hva skal man med alle disse tingene egentlig? Man gir bort en vase til en person fordi den er fin, men vet kanskje ikke at mottakeren allerede har 10 vaser fra før av. Man kjøper seg et nytt skjerf fordi man ser et som har så fine farger, men vet kanskje ikke at man allerede har tre-fire fra før av som gjør nytten.

Nei, jeg fikk en oppvekker denne helgen. Jeg må kvitte meg med ting selv. Jeg må være nådeløs. Jeg må sette en strek og kvitte meg med minner, minner jeg har i de tingene jeg har beholdt så lenge som jeg har gjort. Jeg må ta vare på de tingene jeg kan se at fremtidige generasjoner kan få glede og nytte av, og jeg må få lagd disse collagene så alle papirrestene blir brukt opp på bokprosjekter jeg kanskje kan få lagd noe nyttig ut av.

Out with the old, og ikke nødvendigvis inn med noe mer. Ting har jeg virkelig nok av. Jeg tror jeg ønsker meg opplevelser i gave fremover. Opplevelser og varme fra de jeg er glad i. Det betyr mest i lengden.

Politikk

Politikk (av gr. politikos, som angår byen eller staten) handler om fordeling av goder og byrder i et samfunn ved bruk av makt. Politikk er den virksomhet innen et sosialt system som innebærer at mål blir satt, prioriteringer ordnet, verdier fordelt og virkemidler valgt og anvendt. (fra Wikipedia) 

Valgets kval!

Det er den tiden av året igjen. Når det nærmer seg valg og borgerplikten (for jeg er jo en pliktoppfyllende person må vite) kommer krypende på og jeg bare MÅ engasjere meg litt, men dette med politikk er vanskelig syns jeg. Det er så mange meninger i partiene som ikke faller innenfor det jeg selv ønsker å fokusere på, og det gjelder alle partier og da blir valget meeeeget vanskelig. Men det er jo noen saker jeg klart er  for eller imot og da vet jeg jo hvilke partier jeg burde styre unna. Jeg burde kanskje engasjert meg ennå mer, og faktisk meldt meg inn i et parti og endret det fra innsiden. Det er ofte slik ting fungerer. Om man ikke er enig så må man brette opp ermene og gjøre noe med det. Ikke sitte på sidelinjen og klage over resultatet i ettertid! 

Men, jeg er ikke helt der. Ikke akkurat nå i hvert fall. Jeg sitter heller ikke på sidelinjen og klager, jeg kanskje himler litt med øynene, rykker litt på skuldrene, forsøker å gjøre det så lite synlig som jeg kan få til...neida. Jeg sier nok det jeg mener også. Man må jo få lov til å være skuffet og/eller glad for resultatet.

Så for tiden forsøker jeg å lese meg opp og på hva de forskjellige partiene har som hovedsaker i denne runden. Jeg tar den ene valgomat-testen etter den andre og haker av for de tingene som faktisk stemmer og sukker når jeg ser at joda, det ser bra ut, dette ser bra ut, men NEI dette er jeg heeeelt uenig i og forkaster det ene partiet etter det andre. Jeg må jo lande på et parti til slutt, selv om de kanskje ikke er enige med alt jeg står for, så får man heller krysser fingrene for at valget jeg tar vil kunne gjøre en forskjell, selv om ikke samarbeidspartiene står for det du gjør. 

Sånn fungerer altså demokratiet. Jeg må stemme med en kombinasjon som består av både magen, hjertet, hodet kryssede fingre og håpe på det beste. Det går vel uansett ikke helt på dunken. Det kan det jo ikke...vel bortsett fra om man kikker litt østover og ser hvordan stormakten har det nå etter "brakvalget" over there. Og jeg skal IKKE gå nærmere inn på den saken. Det er utdebattert og sjokkerer hver dag ennå, selv lenge etter overtakelsen i det hvite hus. 

Å engasjere seg politisk er faktisk veldig viktig. Alle har rett til å bestemme. Det er kult! Man tar på ego-briller og ser på sin situasjon og hva som vil gjøre den bedre. Er man lur tenker man kanskje også litt på fremtiden og ser hvilke tiltak som vil være bra for samfunnet, naturen, sin egen situasjon, være seg helse, skole, jobb, pensjonisttilværelsen, miljøet rundt seg. Man må gi seg selv de beste mulighetene for et godt liv. 

Ikke alle skal bli akademikere

Jeg er opptatt av skole, siden mine barn fremdeles er i skolen. Jeg har ikke vært veldig engasjert og fått med meg alt som har skjedd med alle disse "reformene" oppigjennom, men har forstått at det med hver reform har resultert i en del rapportering og måling av skoleresultater som jeg føler har tatt litt av. Jeg hadde håpet at skolen kunne hatt mer fokus på læring og inspirasjon, enn til tester og målinger. Enkelte barn syns kanskje det er gøy å konkurrere, mens andre lærer over tid og gjør det dårlig i testsituasjoner. Det er dermed ikke en god måte å teste barna på, eller få samlet inn korrekte målinger som jo er hensikten med alle disse testene. Det gis ikke mulighet til å teste over tid for de som har en annen måte å vise hva de kan på. Alt må bevises på eksamen, eller nasjonal prøve e.l. Jeg føler i tillegg at klassene har blitt for store som gjør at læreren kanskje ikke har nok tid med hvert barn i løpet av en dag. Jeg håper at fokuset i skolen kan endres litt og at den skal gi rom for at alle lærer forskjellig og har forskjellige interesser. På ungdomsskolen hvor min eldste sønn går, er det overhodet ikke rom for i faget de kaller utdanningsvalg å informere om yrkesrettede fag. Det har de ikke kunnskap til, sier de. Da synes jeg de må skaffe folk med den kompetansen, for det er da mange som kunne tenke seg å jobbe med noe praktisk også. Ikke bare gå på høgskoler og universiteter for å få utdannelse og en jobb? 

O vakre natur!

Jeg er opptatt av natur og miljø, fordi den er rundt oss og vi er aldeles avhengig av den. Og hva gjør vi? Jo vi driver rovdrift på alle naturressursene våre og tenker kanskje litt mye på hva som er enklest og billigst? Vi sprøyter og forer maten vi spiser med antibiotika og annen dritt. Vi kaster mat fordi den ser rar ut eller har gått over tiden for "best før". Vi forurenser og hugger ned regnskogen for beitemark til kvegdrift etc. etc.

Dette kan jo bare gå en vei?! Vi har ikke godt av det, det er helt sikkert. Jeg har sett en del skrekkscenario-dokumentarer og vet at alt er lagd for å påvirke deg i en eller annen retning både når det gjelder å spise vegetarisk og "ren mat" eller generelt være miljøvennlig og ta vare på naturen og ikke ødelegge ozon-laget. Jeg har en porsjon skepsis i bakhodet når jeg ser disse, men er nok også ganske sikker på at ikke alt er løgn. Det er en snev av sannhet i det, men disse filmene er selvsagt lagd for å kunne påvirke deg såpass at du kanskje vurderer å endre livsstil helt. Bli veganer. Dyrke selv. Gå i protesttog mot pelsdyrhold. Hvilket jeg også støtter, jeg må bare innrømme at jeg ikke helt klarer å bidra like mye her. Jeg er for glad i bacon, jeg dyrker diverse ting selv og spiser det, men det er så små kvanta at jeg også må kjøpe sprayet frukt og grønt, men pels klarer jeg å unngå å bruke, men jeg har ikke klart å gjøre noe for å få en slutt på det. (sorry!)

Elbil vs. andre drivstoffer?

Jeg er usikker på dette med elbil. Kan noen forklare meg fordelene med elbil? Og kan noen ærlig fortelle meg om hvilke ulemper det er med elbil på miljøet? Nå i disse FAKE NEWS-tider er jeg meget skeptisk til hva jeg leser på nettet, så jeg trenger å høre det fra noen jeg stoler på. 

Og hvorfor kan ikke biler gå på hydrogen? Jeg har kjørt en del hydrogenbusser og de både lukter friskt og tar meg fra A til B helt uproblematisk. Elbiler har jeg hørt er tunge kjøretøyer som sliter ned veibanen og virvler opp drivstøv (som astmatikere og andre blir plaget med) og blir drevet med digre batterier som jo ikke akkurat kan sies å inneholde giftfrie stoffer. Hva gjør man egentlig med disse batteriene etter at de er oppbrukt. Blir de oppbrukt?

Jeg er opptatt av jobb og helse. Man må ha helse for å jobbe og man må ha jobb for å leve. Det er viktig å fortsatt ha slikt godt helsevesen som vi har nå, muligens kan det gjøres bedre også for å forebygge helseplager så man kan være i jobb og generelt ha et godt liv. Det at vi kan slappe av og bare vite at vi blir tatt hånd om her i landet er en sånn forebyggende helsemessig og fantastisk ting, i motsetning til slik de har det bl.a. i USA. Der vil de virkelig ikke forstå hvilken lettelse det er å kunne slappe helt av med at man får hjelp dersom man har behov for helsehjelp uten at det er en diger prislapp på det. De ser bare de høye skattene vi betaler og mener vi alle er kommunister. 

Om de bare kunne se på saken med andre briller, se det faktum at alle er innom helsevesenet flere ganger i løpet av sitt liv, og se at alles liv er like verdifullt. Se at det ikke gjør noe om naboen "bevisst" røyker 40 om dagen og ender opp med lungekreft og tenke: "Hvorfor skal jeg betale for at han har en livsstil som var skadende for ham? Nei jeg betaler kun for meg selv og mine plager!" 

Noen er uheldige og blir født med feil og/eller plager, som jeg med mitt lille hull i hjertet, men som ble operert og etter det har vært frisk og fin og har kunnet bidra med mye (håper jeg!) både som venn, arbeidstaker/kollega, søster, mor, datter, kusine, tante etc. Jeg tenker ikke på andre som trenger hjelp til selvpåførte helseplager. Hadde jeg giddet det, så hadde jeg fått magesår. Men da hadde jeg i det minste fått behandlet det også. 

Nei, hva skal man stemme da? Jeg tror jeg vet hva jeg har landet på og det blir spennende å se resultatet som vil tikke inn sent den 11. september. Jeg ønsker alle et godt valg, og lykke til de neste fire årene. Det får gå som det går, og det går vanligvis ganske bra uansett.

Pappa

Pappa

('pɑpɑ) substantiv maskulin, mann som har barn, far ha samme etternavn som sin pappa
I år er det 10 år siden pappa døde. Det kjennes rart. Det er mange tanker som går i hodet når man tenker på alt man har gjort og opplevd siden den gang.

Tiden bare flyr avgårde. Yngste sønnen min er 10 år i år også, snart 11 faktisk. Pappa fikk så vidt truffet ham og selv på det siste så svarte han da jeg spurte "Vet du hvem dette er, pappa?", "Ja, det er barnebarnet mitt."

På "barnebarnet" ser man jo tydelig hvor tiden har blitt av. Fra å ligge og gurgle og sikle og krabbe rundt, sykler han, løper rundt og viser meg hvordan man gjør ting på WiiU-controlleren fordi mor ikke er helt med der. Han leser og regner og tegner og snakker om alt og ingenting. Jeg begynte i den jobben jeg har for 10 år siden også. 2007 var med andre ord et år med mange viktige hendelser i livet mitt.

Men tilbake til min far. Hva husker jeg best med ham? Det rare er at det første jeg tenker på er to ting. Han spilte den samme melodien på pianoet hver gang han satt seg ned, noe som jeg ble litt gal av for å si det mildt. Det andre var at vi spilte "tennis" innendørs med tennisball og pingpong racketer når mor tok søsteren min på speidermøte. Vi håpet at hun ikke ville legge merke til at glassvasen som hadde stått på pianoet plutselig ble borte, fordi ballen hadde truffet den så den knuste. Men min mors skarpe blikk la nok merke til det, men hun var snill nok til å la oss ha denne lille "hemmeligheten" for oss selv, og sa aldri noe.

Noe annet han gjorde var å ommøblere. Når resten av familien var på hytta f.eks. og han måtte jobbe, så kom vi hjem til ommøblert hus. Det var ganske interessant egentlig. Vi visste aldri hvor sofaen ville være plassert neste gang når vi kom hjem.

Ett år kjøpte far ny bil. Vi skulle kjøre til hytta, men ble påkjørt i et veikryss og bilen var ikke å redde, så bare i løpet av et par uker hadde vi hatt tre forskjellige biler i oppkjørselen. Naboen påpekte dette, og pappa sa "Jeg orket ikke vaske bilen, så jeg kjøpte en ny!" Det er helt sant. Sånn humor hadde han. En lun humor som ikke alle skjønte bestandig.

Han var en liten luring med mange talenter. Han likte å drive med kunstneriske ting. Filmet med super 8 filmkameraet sitt, malte rosemaling, spilte amatørteater og skrev til og med en bok om pikespeiderene i Oppegård.

Han sto på og beiset hytta, tømte torvdoen og tok meg med på utallige fisketurer uten at vi fikk en eneste fisk i løpet av alle årene vi prøvde. Han kjørte Europa rundt med oss i feriene, for mor var redd for å fly, så da måtte vi ta bil og ferje. Mor hadde heller ikke lappen, så far måtte kjøre hele veien.

I 1979 ble både han og jeg hjerteoperert så vi fikk matchende arr. Vi hadde mye annet til felles også, både interesse for film og foto og maling, interesse for språk og reiser. Jeg skulle ønske jeg hadde hatt ham hos meg lenger, men jeg er glad jeg husker mye fra oppveksten. Jeg glemmer aldri talen han holdt for meg da jeg ble konfirmert. Han hadde alltid vært opptatt av astrologi og skrev en tale hvor han trakk frem mine karakteristikker som skytte at jeg alltid vil skyte piler opp mot stjernene og håpet at noen ville treffe.

Når man ønsker seg noe retter man jo ofte blikket opp mot stjernene og ønsker seg noe. Om jeg kunne ønsket meg noe nå så hadde det vært å få en dag til med pappa, få lære mer om ham, høre historiene hans, og ikke minst spille innendørs "tennis" én gang til.

Hvil i fred, kjære pappa!

Meninger

Mening substantiv maskulin-feminin 
1. oppfatning, syn endre mening 
2. hensikt; dypere betydning Det var ikke meningen å komme borti deg. Lete etter mening i livet

Jeg har egentlig aldri vært noe flink til å si akkurat det jeg mener. Jeg tror jeg faktisk er litt redd for hvordan folk ville ta det og jeg er livredd for å tråkke noen på tærne. Jeg lurer på hvorfor det er sånn?

Når det er sagt, så er jeg ærlig når jeg først sier noe. Jeg bare holder meningene mine inni meg kanskje. Det kan kanskje virke feigt, men egentlig er det jo høflig også da. Det er ikke det samme som å lyve, men det kan jo kanskje bli til at jeg brenner inne med ting som blir hengende i lufta og det vil kanskje ikke gi helt glipp, men ligge og gnage inni meg. Man kan bli uvel av sånt. Men samtidig blir jeg uvel bare ved tanken på å si ting rett ut. Det er skikkelig skummelt altså! Et skikkelig catch 22 det der.

Nå i den senere tiden har jeg lært meg å si ting mer rett ut. Det er faktisk viktig og det som gjør deg til den du er. Det å tørre å stå for de tingene man mener. Jeg forsøker uansett å være saklig og ikke si ting for å såre, det blir jo bare dumt. Det er et mål for meg å kunne si hva jeg mener og vite at jeg faktisk kan holde ved det standpunktet og gå med hevet hode etterpå. 

For en stund tilbake ble jeg overrasket og glad da jeg logget meg inn på Altinn. Der til min store forfjamselse oppdaget jeg at til og med Altinn turte å si ting rett ut! Der fikk vi brått opp et valgalternativ for mottak av meldinger på sms hvor alternativene for om man ønsket det var enten å klikke på "Ja takk" eller "Slutt og mas". Jeg holdt nesten på å dette av stolen der jeg satt. Kan staten virkelig si sånt?? Dette var dagens lyspunkt. Skikkelig kult. Jeg forsøkte å ta bilde av dette fra skjermen for å ha som dokumentasjon på et eventuelt fremtidig blogginnlegg som det her. Jeg har lett etter det, men fant det ikke, så dere får bare ta meg på ordet. Det er helt sant!

Jeg sier ikke slikt høyt, men tenker på det innimellom...

Å si det man mener er en øvelse man gjerne må kaste seg ut i. Politikere må jo hele tiden gjøre det. De blir kastet ut i debatter og intervjuer rett som det er og må hele tiden si meningene sine, eller partiets meninger.

Jeg er en mester til å si hva jeg mener til telefonselgere og taxisjåfører (særlig i utlandet). Jeg lar meg nemlig ikke pelle på nesen av sleipe selgertriks eller noen gråtende og kranglete lurendreiere av noen taxisjåfører i Kairo eller Praha...selvopplevd. Jeg holder litt tilbake når det gjelder andre situasjoner hvor folk sier noe jeg er uenig i. I slike situasjoner velger jeg å heve meg over det og er saklig, selv om jeg er uenig i de meningene eller påstandene som blir kastet i min retning. Man må se an de man har å gjøre med. Tror det er essensen her.

Ja ja, dette ble kanskje et litt kort og rart innlegg. Jeg bare følte at jeg måtte si at det er viktig å ha meninger, ytre de, stå for de. That's that! Om man ikke kommer frem med budskapet på den verbale måten, kan man jo bare gjøre som dette...Det vil kanskje få folk til å høre, eller?!

Magen

Mage, mave ('mɑːgə) , ('mɑːʋə) substantiv maskulin

kroppsdel mellom underliv og bryst ha smerter i magen

Glemte å holde inn magen på dette bildet...

Magen er kroppens hovedsentral. Hvis man har forspist seg blir man blir helt slått ut. Har man vondt i magen, må man holde seg i ro, og nær et toalett. Magen styrer mye og er også min akilleshæl, eller i hvert fall magefettet. For mange kvinner, og kanskje særlig når man kommer opp i en viss alder, syns det er utrolig vanskelig å bli kvitt magefettet. Det hjelper heller ikke å ha vært igjennom en barnefødsel eller to, men det er mange som har vært det og faktisk blitt kvitt synlige tegn på at de noen sinne har vært gravide. Mystisk, spør du meg.

I tillegg så reklameres med å "Bli kvitt magefettet på 1-2-3". Det er sørenmeg ikke så lett altså! Nesten litt provoserende at det innimellom kommer opp reklamer som sier nettopp det på nettet, selv ved siden av akkurat dette blogginnlegget til og med? Det er jo fristende å kikke på lenken for å se hva "løsningen" er, for gjett om jeg lurer på svaret! Det kan da ikke være så enkelt?

Jeg har forsøkt flere runder med en kombinasjon av kaloritelling og trening, men det går så utrolig tregt og er utrolig vanskelig å opprettholde over lang tid hvis man ønsker å leve noenlunde normalt liv over tid. Trodde jo egentlig at ved å trene så mye taekwondo som jeg har gjort, så ville magefettet bare smelte bort og bli strammet opp. Det har vist seg at det ikke gjør det, vel da jeg kunne holde på med trening 3-4 ganger i uka så klarte jeg å gå ned, men det hjalp ikke i lengden. Ikke sånn uten videre i hvert fall, når man f.eks. skader seg så man ikke får trent på en stund, eller om man drister seg til å spise junk innimellom. Jeg er ikke så flink at jeg klarer å holde meg vekk fra søtt, fett og alkohol heller. Man må jo kunne leve litt, slappe av og spise en pizza og ta seg en øl til og kanskje en brownie til dessert? Uten å overdrive selvsagt. Og maten i kantina på jobben er altfor god! Jeg kunne valgt knekkebrød med skinke og tomat, men gjør altså ikke det.

Tror jeg holder inn magen på dette bildet faktisk...

Jeg vet ikke om andre har opplevd det samme som meg, men jeg har flere ganger blitt spurt om jeg er gravid, altså når jeg ikke er i nærheten av å ha vært det i flere stadier i livet mitt. Det er en utrolig sårende opplevelse, at når man har litt mer magefett blir oppfattet så tykk og rund at man ser gravid ut! Jeg bare er sånn, med forholdsvis tynne bein og tykk på midten. That's it! "Er du gravid eller bare feit?", ble jeg spurt om en gang. Tror du jeg fikk hakeslepp? Man spør ikke om sånt, gjør man vel?! Snakket ikke mer med vedkommende etter den episoden akkurat. Det var en jeg jobbet med så vi hadde omgått hverandre mye og var godt kjent. Å spørre om sånt er ganske utrolig fra en som kjenner deg, men når det kommer fra vilt fremmede mennesker blir jeg nesten mer provosert.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger folk har reist seg på toget for å spørre om jeg vil sitte, "i din tilstand?". "Når har du termin?" ble spurt meg etter at jeg hadde fått barnet alt, da jeg var i en fin dameklesbutikk på Røa for å endelig få noen klær som ikke var mammaklær. Sist hendelse var når jeg var i banken og ventet i kø på min tur, så sier bankdamen "Dere trenger ikke å stå i kø, det er bare å sette seg ned" (og rettet så blikket mot meg) "Og særlig du vil vel sitte...?". Jeg visste akkurat hva hun tenkte. Jeg fortsatte å stå! Var egentlig nesten på vei ut av banken og vurderte faktisk å bytte bank!

Greit med løse bukser som skjuler magen

Når folk spør, så har jeg ikke vært forberedt på hva jeg skal svare. Noen ganger svarer jeg fornærmet. Noen ganger ler jeg det bort. Noen ganger forsøker jeg å være belærende og svarer at "Sånt spør man vel egentlig ikke om?" Uansett, så har "skaden skjedd", jeg blir såret, så jeg skulle ønske folk sluttet og spørre. Men det enkleste hadde selvsagt vært å slutte å ta meg nær av det. Lettere sagt enn gjort. Vil bare at folk tenker seg litt om før de spør om noe så personlig. Jeg er kanskje ikke så sterk person som jeg ønsker å gi inntrykk av - i hvert fall ikke når det gjelder magen min! Sorry. Ser man det litt fra et annet perspektiv også, om man hadde spurt noen som desperat forsøker å bli gravide, blir spurt om de er det, men nei, hun spontanaborterte, prøverørbehandlingen feilet igjen...Det er ikke hyggelig å bli spurt om noe så personlig. Er du gravid eller bare feit...? Makan!

Selv om jeg antar at noen rundt meg er gravide, eller ser om de har lagt på seg, så spør jeg jo aldri om noe sånn direkte. Er de gravide, så forteller de meg det når de er klare for det. Har man lagt på seg - vel sånn er livet. Man går litt opp, man går litt ned. Og når man kommer over 45 år blir det bare vanskeligere og vanskeligere å komme "in shape". Tro meg, jeg har forsøkt. Bikinisesong har fått en helt annen dimensjon for meg. Jeg må finne en bikini som ikke ruller ned under magefettet, ev. kjøpe badedrakt selvsagt - eller gå naken! ;)

Jeg vet ikke om det bare er jeg som har opplevd å få så mange kommentarer fra folk, eller om det finnes flere der ute. Har aldri hørt noen andre som har opplevd det samme, kanskje de bare holder det inni seg? Uansett, jeg håper jeg ikke kommer til å oppleve det igjen. Jeg er 47 år gammel nå så forhåpentligvis vil slike kommentarer gå over pga. at jeg ser for gammel ut til å få barn, og fordi folk har vett nok til ikke å spørre om jeg er feit.

Det er mye mer man sikkert kunne ha skrevet om magen. Om strømpebukser som ruller ned under bilringen (en av to onder med strømpebukser, enten ruller den oventil, eller så glir den ned så du går sidrumpa bortover. Jeg vet ikke hva som er verst?), om klær som plutselig har "krympet i vask", om bunader som brått ikke passer lengre (både fordi du fikk den som 14-15 åring i konfirmasjon og har sydd den ut så langt det går), om Trinni&Susannas hold-in sak (som gir deg den midjen du lengter etter, eller hvert fall holder den ting litt mer inn enn om du ikke brukte den), om jojo-dietter, strekkmerker...you name it, men jeg stopper her.

Om jeg får meg en mann  en gang i fremtiden, så håper jeg han vil like meg og være glad i meg for den jeg er med (eller uten) rund mage. Jeg får la magefølelsen styre slik at jeg finner en mann som er hakket dypere enn de som ønsker seg slanke, smekre babes, som ønsker å ha en pyntegjenstand ved sin side og ikke et menneske med hjerne og følelser, men heller går for den jeg er inni hodet og hjertet mitt. I drømmene mine er jeg slankere enn i virkeligheten, skal sies. Snakk om å lure seg selv?

Uforutsigbarhet

Uforutsigbar u + forutsigbar

Jeg blir helt uvel bare ved å tenke på ordet. Forstå det den som kan! Vet ikke helt hvorfor det er sånn, men det kan kanskje ha noe med at jeg er en smule kontrollfreak. Ikke et veldig flatterende ord, det lyder kanskje bedre når jeg sier at jeg liker å ha kontroll. Ja, det hørtes mye bedre ut med en gang. Jeg liker å vite hva som skjer, planlegge, skjønne hvorfor, vite når, hvor, med hvem etc. Uten dette blir man jo bare stressa!

Uvisst hvilket terningkast man får...

Så hvorfor liker jeg ikke når ting er uforutsigbare, vel du kjenner deg kanskje også igjen? Alle liker vel ting som kjennes trygt og forutsigbarhet er trygt. Det lærer man jo når man får barn. At "barn liker forutsigbarhet og rammer". At man ikke skal gå i fella og gi de for mye slækk på ting, la de være oppe om kvelden til de stuper utmattet i seng, eller på gulvet på vei dit. At de lærer at de ikke kan få godteri annet enn på lørdag. Derav ordet "lørdagsgodt". Det er greit det altså. Man lærer seg å akseptere at sånn er det uten å stille for mange spørsmål til det. Det er jo til barnets eget beste, både for helsas skyld og for å få inn gode vaner og rutiner på ting for å kunne fungere i et samfunn. Når man blir større vil jo disse godt innarbeidede tingene bare bli en vane og vaner er bra og trygge, og livet blir enklere og mer forutsigbart for deg og de rundt deg. Dette kalles vel harmoni.

Alle folk rundt deg er uforutsigbare. Noen mer enn andre. Folk som gjør uforutsigbare ting og ikke som "alle andre". Det er en påkjenning - for meg i alle fall. Jeg klarer ikke å få hodet helt rundt for å forstå hvorfor noen er sånn og andre ikke. Finner ikke noe svar, men må forsøke å finne en måte å komme gjennom det på uten å føle at livet mitt rakner av den grunn.

Når man lærer de man har rundt seg å kjenne så lærer man seg jo til mønstre de har og kan legge til rette for at det går slik du hadde ønsket uansett. For eksempel så kjente jeg en som alltid møtte opp for sent til avtaler. Til slutt ba vi henne komme en halvtime til en time før vi andre hadde tenkt å møtes. Da kom hun tidsnok! Vi som alltid kom tidsnok til avtaler lo godt da det faktisk ble sånn at vi alle kom samtidig. Trodde hun at vi alle var for sent ute? Eller ble hun overrasket over å komme samtidig som alle andre når hun visste at hun alltid pleide å være for sen?

La humla suse, my ass!
Foto: NRK

Jeg tror jeg alltid har vært sånn. Forutsigbarhetselsker. Kanskje la mine foreldre opp til en usedvanlig forutsigbar dag/uke/måned/liv for meg fra jeg var liten? De visste i hvert fall hvilken fagretning jeg burde gå på videregående lenge før jeg gjorde det. Etterpå er jeg usikker på om jeg var helt enig i valget, men så forutsigbar som jeg er, så gjorde jeg det de sa og da ble det som det ble. Jeg var nok ganske forutsigbar jeg også når jeg etter videregående valgte å studere tegning grunnkurs. Det burde de ha forutsett, og takket være eller fordi jeg gikk språklinja først, fikk jeg nok studiepoeng til å gå tegning grunnkurs etterpå. Det hadde ikke foreldrene mine forutsett, tror jeg.

Det å bare "la humla suse" får meg også til å få lettere panikk og pustebresvær. Tenk deg at man har en hel dag foran seg uten noen som helst planer. Jeg burde jo elske det som hele tiden har så sinnsykt mange ting som skulle være gjort, men jeg klarer ikke det. Å slappe av og ta ting som de kommer. Jeg må ha en struktur for dagen, en plan, jeg kan slappe av først når et par klokkeslett er plottet inn når noe skal skje og stedet man skal være på og med hvem. Er dette på plass og jeg har timet inn reisevei, så jeg vet når jeg må dra, så kan jeg koke en kopp med te og kule'n til vi må dra. Aner IKKE hvordan jeg ble sånn. Jeg er ikke stolt av det heller, men har akseptert at det er sånn jeg er.

Jeg var ganske sjenert da jeg var barn. Nå i voksen alder bryr jeg meg ikke like mye om hva andre syns om det jeg gjør. Det å ha sperringer for hva man gjør og hva andre forventer av deg har blitt en side som jeg har utfordret meg litt på. De skal ikke tro at jeg kun er den forutsigbare personen som gjør sånn og slik, men faktisk kan jeg bryte ut og forhåpentligvis være litt uforutsigbar også. Jeg har godt av det. Komme ut av skallet og bare si YOLO! Det gjorde godt. Jeg er ikke heeeelt kontrollfreak når det gjelder meg selv eller det som kommer ut av munnen min noen ganger.

Når man ser en tv-serie eller leser en bok så føler jeg det litt annerledes. Jeg synes det er utrolig kjedelig om jeg klarer å forutse hvordan handlingen kommer til å ende lenge før slutten. Det som pirrer er jo nettopp at man ikke vet, at man ikke kan se neste bråvending i historien.

Her kan jeg nevne den siste Alien-filmen, at jeg som har vokst opp med de første filmene overhodet gikk og så denne filmen er jo på en måte forutsigbart, men at jeg forventet å se noe uforutsigbart var kanskje urealistisk. Det hele var utrolig forutsigbart og ikke spennende i det hele tatt, men om man er ung og ikke så de første filmene er nok denne ganske spennende og ekkel. Og ikke misforstå meg, jeg syns det var  mange ekle og skremmende scener som jeg hoppet i setet av, men ikke nok til å la meg føle at jeg så en bra film. Noe som jeg har sett i det siste og som er utrolig bra er serien Breaking Bad. Hvem skulle trodd at jeg skulle bli hekta på å se en serie som handler om en kjedelig kjemiprofessor som starter med å koke metamfetamin? Det var vel det at det var så uforutsigbart at HAN ville finne på noe sånt, som gjorde at ingen mistenkte ham. SE DEN!

For å oppsummere så er det ganske utrolig hvordan en liten bokstav kan få meg et lite ord bety noe stikk motsatt. Digger sånt, ord og bokstaver og sånt. Jeg klipper bort U-en og beholder forutsigbar. Det er best slik! Eller...?

Jeg kom over denne linken. Den var ganske interessant: Unpredictability is in our nature

Avstand

Avstand er den numeriske beskrivelsen av hvor langt to punkter er fra hverandre på et gitt tidspunkt. I fysikk eller daglig tale, refereres det til den fysiske distansen, ved et gitt tidspunkt, eller et estimat for en distanse. I matematikk, må distanse tilfredsstille strenge kriterium.

Good Morning Vietnam!

Jeg har vært laaaangt borte. Dro helt til Vietnam en tur, og på den måten fikk jeg litt avstand både til Norge, hjemmekjære ting, jobben, og til meg selv...hele 8389km faktisk (og ennå lenger når jeg var i Mekongdeltaet i sør mot slutten av reisen). Det må kanskje til innimellom. Avstand. Man går gjennom livet som definitivt består mest av såkalt "kjedelige" hverdager. Jeg kaller det såkalt, fordi jeg stiller spørsmål ved om de egentlig er så kjedelige? Det er vel hva man gjør det til, tenker jeg.

A v s t a n d, ja! Jeg tenkte på dette ordet og om at det var et passende ord å skrive blogg om faktisk før jeg dro til Vietnam. Det er jo en god avstand mellom Norge og Vietnam. Det tok nesten et døgn å reise. Man stiller klokka hele fem timer fremover. Man har avstand på andre plan også når man er borte. En ting er jo den fysiske avstanden pga. selve reiselengden, men man har avstand til sine søte små (og litt større) barn, man får en en etterlengtet pause fra jobben, bretting av klær og andre huslige ting, og man kan søke litt inn i seg selv igjen ved å få denne avstanden. Man får tid til seg selv.

Mopeder (gjerne med hele familien eller hvorfor ikke flyttelasset på én moped), munnbind, vårruller, dårlig engelsk, dong-millioner, rishatter, nudler, kommunistiske propagandaplakater, røkelse, pagoder, billig øl, dyr vin, lanterner, innpåslitne selgere, slangevin, minner fra krigen, nydelige barn, varme...

Det å få oppleve litt av dette i løpet av to uker var noe helt for seg selv. Jeg følte virkelig at jeg var laaaangt borte fra Norge. Det tok litt tid før jeg begynte å la være å bli oppglødd når jeg så en dame i rishatt bærende på et åk fylt med frukt og grønt. Det var så mange av dem at til slutt ble rishatter et normalt skue, men det var så fantastisk spennende og en påminnelse om at jeg var langt hjemmefra.

Da jeg forsøkte meg på tai chi i parken en søndags morgen, følte jeg en sånn glede over å kunne gå litt inn i meg selv. Hver morgen kunne man delta på forskjellige fysiske aktiviteter i parken. Dette kunne jeg godt ha deltatt på hver morgen her hjemme også om det bare hadde latt seg gjøre i min hektiske morgenrutine der hjemme. Min turkamerat og jeg var litt flinke og gjennomførte yoga et par morgener senere. Det er en god start på dagen altså! Måtte jeg helt til Vietnam for å finne ut det?

Å spise varm nuddelsuppe til frokost var godt, men ikke noe jeg tror jeg vil ha til vanlig. Jeg holder meg til havreknekkebrød med skinkeost, gitt. Og når vi først snakker om mat, må jeg si jeg ikke var særlig betatt av den vietnamesiske maten (med noen unntak). Det smakte ikke så mye, noe jeg hadde trodd før jeg dro. Jeg så for meg retter med deilig kokosmelk, smaksfullesauser og deilig krydder - neida, det var vel og merke mange rene ingredienser, men nesten uten så mye som et lite saltkorn en gang. Mye lime og chili, som er vel og bra dersom man liker/tåler det, men det blir jo litt ensformig det også. Jeg tror jeg dånte når jeg halvveis i turen fikk i meg en pizza. Det var nesten litt flaut, men jeg liker gode kryddersammensetninger og mat med smaker som pirrer smaksløkene samtidig som man også smaker ingrediensene i retten. Kravstor?

Shopping i Vietnam
lanterner, rispuffgodteri, te, lakkfat etc.

Nå høres jeg veldig klagende ut og det liker jeg jo ikke å være, men jeg savnet variasjon. Som jeg har sagt til mange etter at jeg kom hjem, så blir det jeg opplevde der som om turister her i Norge skulle blitt servert rømmegrøt og spekemat hver dag i to uker. Jeg har aldri spist så mye vårruller, bananplantesalat og blekksprut i hele mitt liv (uten saus) som jeg gjorde de to ukene jeg var i Vietnam.

Når det er sagt, så var det en absolutt fantastisk tur altså. Mange inntrykk man sitter igjen med. Det tar tid å fordøye alt, skal vite. Nå som jeg har fått turen litt på avstand så dukker det opp mange bilder og følelser inni meg som gjør at jeg føler meg takknemlig og fornøyd. Med litt mer avstand vil jeg nok også driste meg til å spise vårruller igjen også. Xin Ciao!

Endelig hjemme...

Årstider

Vårsol = solbriller på

Årstider en tradisjon (fra latin tradere, «overføre») er en sosial praksis, en forestilling, en institusjon eller et produkt som overføres over flere ledd (for eksempel fra generasjon til generasjon), i et samfunn eller i en gruppe. Tradisjonens oppgave er å binde sammen det gamle og det nye for å skape en historisk kontinuitet for en gruppe eller samfunnsmedlemmene. Innholdet i tradisjonen er ofte knyttet til kulturelle elementer som en mener er spesielt verdifulle fordi de utgjør en vesentlig del av et samfunns eller en gruppes sosiale arv. 

En årstid er én av de fire delene som et år er inndelt i, basert på årvisse skiftinger i været og sollysets innvirkning på naturen og lufttemperature. (Kilde: Wikipedia)

Jepp. Jeg har tenkt mye på årstider i det siste, og da i den betydningen som har med vær og natur å gjøre. Kan hende det har noe med at jeg er lei av å gå i slaps og grus og frykte snømåking og den slags? For jeg liker ingen av delene.

April Rain - fra min fotoserie "I min hage" 2014

Når det er sagt, så liker jeg at sola titter frem litt mer. Det våres. Jeg liker våren. Da klukker det så fint i de små bekkene som danner seg når snøen smelter. Fuglekvitringen gjør at jeg trekker på smilebåndet og jeg kjenner at jeg kribler i fingrene etter å plante et eller annet. Jeg bare MÅ ut og forsøker dermed å pakke meg inn slik at jeg kan sitte i hammocken min  uten å fryse meg halvt ihjel, så jeg kan begynne å samle fregner på nesa.

Den friske luften og klukkende bekkene er med på å rense både sjelen og sinnet. Man føler at man våkner opp igjen etter en dvale, som egentlig ikke var noen dvale, bare en lang mørketid hvor man dro beina etter seg på vei til jobb eller skole og utførte det som måtte utføres, mens man ventet på lysere tider. Man var i aktivitet tross alt, men det var ikke like stor glede og entusiasme over det bare. Bortsett fra når man fikk gløgg og man tente lys og så Love Actually på TV i romjula for n'te gang (og gråt på samme sted som i fjor og året før...). Hyggelige treff med familie og venner også er med på å piffe opp mørketiden både til jul og kanskje særlig på nyttårsaften.

Cherry Blossom - fra min fotoserie "I min hage" 2014

Om man er heldig, kan man føle seg litt våryr. Selv om man ikke har noen kjæreste. Som Cole Porters sang sier: Birds do it, bees to it. Even educated fleas do it. Let's do it, let's fall in love- Man trenger ikke å gjøre det, man kan føle det uansett, man kan observere andres yrhet også, at noe liksom er i gjære. Det er gøy! Jorden er i ferd med å eksplodere i knopper og gress skjærer seg opp av bakken - strekker seg etter lyset. Pablo Neruda sier det så fint; I want to do with you what spring does with the cherry trees. DET er et perfekt sitat om hva kjærlighet og yrhet er - DET er vår!

Når disse krampetrekningene gir seg litt og blomstene føler at "Men, hva er egentlig den greia med å blomstre liksom. Har gjort det før." Gresset blir klippet og vokser på nytt. Det hele blir litt gjentagende og roligere. Temperaturen blir mer stabil, sola står høyere på himmelen. Man begynner å se frem til når de norske jordbærne utrangerer de spanske eller belgiske - "For DE smaker jo myyye bedre". De gjør det!

Man får ikke bare fregner på nesa lenger, man forsøker i hvert fall å få heldekkende brunfarge på de melkehvite leggene (noe som faktisk er umulig om man skal gjøre det på den naturlige måten). Man spiser salat og koser seg med en pils på brygga. Man lengter etter sommerferie. Et lite avbrekk fra hverdagen enten det er jobb eller skole. Alle blir litt mer avslappet i sommermånedene. Også om man ikke har ferie. Man kan ta med seg badetøy på jobb og stikke innom stranda på vei hjem. Skuldrene senket. Barna kan (i teorien) gå ut i sola og gjøre andre ting enn å sitte foran en skjerm. Selv om de færreste gjør det, til tross for at vi voksne forteller om alt det morsomme vi gjorde når vi var barn. Vi hadde jo ikke skjermer (annet enn fra kl. 18.00-18.30 og det har barna hørt aldeles for mange ganger allerede - skikkelig hakk i plata (og det uttrykket skjønner de jo heller ikke). Sånne utsagn er ikke gøy  å høre på lenger/det synker allikevel ikke inn.

Om man er så heldig at man kjenner noen med hytte ved sjøen (det gjør heldigvis jeg), så kan man spise is der, kaste kubb eller spille badmington. Fange krabber. Kjøre litt rundt i båt. Kjenne vinden og sjøluften i håret. Ikke ha noen spesiell plan for dagen i det hele tatt, bare ta en dag om gangen. Fiske litt, lese en bok, høre på musikk, gå en liten tur uten noen plan om hvor ferden går. Det er livet. Sommeren er deilig.

September Explotion -  fra fotoserien "I min hage" 2014

Men dette tar også slutt en gang. Skolen begynner igjen, tempoet på jobb tar seg opp igjen, man kommer inn i en ny fase. Men jeg har alltid likt høsten jeg. Den var lenge min favoritt. Fruktene på trærne er modne. Blomstene begynner å visne. Bladene på trærne får de mest vanvittige farger som nesten spraker foran deg. Gult, orange, dyp rødt. Det er et vakkert skue. Og det er litt gøy og gå med paraply når det regner. Man gjemmer seg under den og er liksom i sin egen liten boble. Man ser ikke de andre rundt seg. Vanndråpene lager ringer i vannpyttene. Drypp, drypp. Har man glemt paraplyen kan man forsøke å løpe hjem mellom vanndråpene - eller bli dynket helt - for så og hoppe rett i en varm dusj. Legge seg under et teppe og fyre i peisen, ta på ullsokker, mens man koser seg med en varm kopp kakao. Det er livet. Høsten er deilig. Sitte der mens håret tørker og se på flammene. Kjenne varmen spre seg tilbake i kroppen mens det knitrer i peisen. Ren nytelse.

Frozen Tree - fra fotoserien "I min hage" 2014

Så høsten er slett ikke verst. Men vinteren kan óg være fin, selv for en som meg som ikke er så glad i å gå på ski og base i snø og slikt. Jeg er derimot veldig glad i roen som følger med vintermåneden. Når snøen har lagt sitt hvite teppe over jorden så hviler alt. Alt blir lysere også, bare det blir litt snø. Ikke som det har vært denne vinteren med regn og lite snøfall. Ikke at jeg klager på det altså, jeg liker som nevnt ikke å måke. Oppkjørselen og avstanden fra vei til inngangsdøra mi er for lang for at jeg noen sinne kan begynne å "like" å måke. Men det ser vakkert ut med snø. Det glitrer som i krystall og jeg er faktisk barnslig fascinert av å tenke på at hvert snøfnugg ikke er likt noe annet (om det er sant da).

Jeg elsker årstider. Jeg er usedvanlig glad for å bo i et land som faktisk har årstider. Det ville vært veldig rart å bo i et varmere eller kaldere strøk og bare opplevd f.eks. to årstider: Regntid eller ikke-regntid. Jeg elsker å se forandringene som skjer. At ting utvikler seg og får frukter.

Når man trekker dette litt videre, så elsker jeg også selv å være i forandring. Å se menneskene komme ut av et frø, vokse og hele tiden være i endring. Modnes, og bli gammel. Det er noe vakkert i det også. Jeg har ofte tenkt på at denne bloggen her egentlig handler like mye om tankene mine, som det å bli eldre. Godta forandringer og lære å like dette - like seg selv. Jeg kan ikke vente på min nye årstid. Det går jo litt saktere for oss å komme fra en livsfase til den neste, men dog. Jeg syns det er et deilig liv og jeg tar det som kommer i den årstiden jeg selv er i.

Nyt våren og yrheten, så ses vi til sommeren...eller før. Kan jo tenkes jeg blogger igjen om ikke så veldig lenge. Og forresten, naturbildene over er til salgs altså. De er 20x20cm og fremkalt på lerret. Koster kr 350 pr. stykk og jeg har et bilde for hver måned. Send gjerne melding om du er interessert og for å se de andre månedsbildene også. Takk!