Magen

Mage, mave ('mɑːgə) , ('mɑːʋə) substantiv maskulin

kroppsdel mellom underliv og bryst ha smerter i magen

Glemte å holde inn magen på dette bildet...

Magen er kroppens hovedsentral. Hvis man har forspist seg blir man blir helt slått ut. Har man vondt i magen, må man holde seg i ro, og nær et toalett. Magen styrer mye og er også min akilleshæl, eller i hvert fall magefettet. For mange kvinner, og kanskje særlig når man kommer opp i en viss alder, syns det er utrolig vanskelig å bli kvitt magefettet. Det hjelper heller ikke å ha vært igjennom en barnefødsel eller to, men det er mange som har vært det og faktisk blitt kvitt synlige tegn på at de noen sinne har vært gravide. Mystisk, spør du meg.

I tillegg så reklameres med å "Bli kvitt magefettet på 1-2-3". Det er sørenmeg ikke så lett altså! Nesten litt provoserende at det innimellom kommer opp reklamer som sier nettopp det på nettet, selv ved siden av akkurat dette blogginnlegget til og med? Det er jo fristende å kikke på lenken for å se hva "løsningen" er, for gjett om jeg lurer på svaret! Det kan da ikke være så enkelt?

Jeg har forsøkt flere runder med en kombinasjon av kaloritelling og trening, men det går så utrolig tregt og er utrolig vanskelig å opprettholde over lang tid hvis man ønsker å leve noenlunde normalt liv over tid. Trodde jo egentlig at ved å trene så mye taekwondo som jeg har gjort, så ville magefettet bare smelte bort og bli strammet opp. Det har vist seg at det ikke gjør det, vel da jeg kunne holde på med trening 3-4 ganger i uka så klarte jeg å gå ned, men det hjalp ikke i lengden. Ikke sånn uten videre i hvert fall, når man f.eks. skader seg så man ikke får trent på en stund, eller om man drister seg til å spise junk innimellom. Jeg er ikke så flink at jeg klarer å holde meg vekk fra søtt, fett og alkohol heller. Man må jo kunne leve litt, slappe av og spise en pizza og ta seg en øl til og kanskje en brownie til dessert? Uten å overdrive selvsagt. Og maten i kantina på jobben er altfor god! Jeg kunne valgt knekkebrød med skinke og tomat, men gjør altså ikke det.

Tror jeg holder inn magen på dette bildet faktisk...

Jeg vet ikke om andre har opplevd det samme som meg, men jeg har flere ganger blitt spurt om jeg er gravid, altså når jeg ikke er i nærheten av å ha vært det i flere stadier i livet mitt. Det er en utrolig sårende opplevelse, at når man har litt mer magefett blir oppfattet så tykk og rund at man ser gravid ut! Jeg bare er sånn, med forholdsvis tynne bein og tykk på midten. That's it! "Er du gravid eller bare feit?", ble jeg spurt om en gang. Tror du jeg fikk hakeslepp? Man spør ikke om sånt, gjør man vel?! Snakket ikke mer med vedkommende etter den episoden akkurat. Det var en jeg jobbet med så vi hadde omgått hverandre mye og var godt kjent. Å spørre om sånt er ganske utrolig fra en som kjenner deg, men når det kommer fra vilt fremmede mennesker blir jeg nesten mer provosert.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger folk har reist seg på toget for å spørre om jeg vil sitte, "i din tilstand?". "Når har du termin?" ble spurt meg etter at jeg hadde fått barnet alt, da jeg var i en fin dameklesbutikk på Røa for å endelig få noen klær som ikke var mammaklær. Sist hendelse var når jeg var i banken og ventet i kø på min tur, så sier bankdamen "Dere trenger ikke å stå i kø, det er bare å sette seg ned" (og rettet så blikket mot meg) "Og særlig du vil vel sitte...?". Jeg visste akkurat hva hun tenkte. Jeg fortsatte å stå! Var egentlig nesten på vei ut av banken og vurderte faktisk å bytte bank!

Greit med løse bukser som skjuler magen

Når folk spør, så har jeg ikke vært forberedt på hva jeg skal svare. Noen ganger svarer jeg fornærmet. Noen ganger ler jeg det bort. Noen ganger forsøker jeg å være belærende og svarer at "Sånt spør man vel egentlig ikke om?" Uansett, så har "skaden skjedd", jeg blir såret, så jeg skulle ønske folk sluttet og spørre. Men det enkleste hadde selvsagt vært å slutte å ta meg nær av det. Lettere sagt enn gjort. Vil bare at folk tenker seg litt om før de spør om noe så personlig. Jeg er kanskje ikke så sterk person som jeg ønsker å gi inntrykk av - i hvert fall ikke når det gjelder magen min! Sorry. Ser man det litt fra et annet perspektiv også, om man hadde spurt noen som desperat forsøker å bli gravide, blir spurt om de er det, men nei, hun spontanaborterte, prøverørbehandlingen feilet igjen...Det er ikke hyggelig å bli spurt om noe så personlig. Er du gravid eller bare feit...? Makan!

Selv om jeg antar at noen rundt meg er gravide, eller ser om de har lagt på seg, så spør jeg jo aldri om noe sånn direkte. Er de gravide, så forteller de meg det når de er klare for det. Har man lagt på seg - vel sånn er livet. Man går litt opp, man går litt ned. Og når man kommer over 45 år blir det bare vanskeligere og vanskeligere å komme "in shape". Tro meg, jeg har forsøkt. Bikinisesong har fått en helt annen dimensjon for meg. Jeg må finne en bikini som ikke ruller ned under magefettet, ev. kjøpe badedrakt selvsagt - eller gå naken! ;)

Jeg vet ikke om det bare er jeg som har opplevd å få så mange kommentarer fra folk, eller om det finnes flere der ute. Har aldri hørt noen andre som har opplevd det samme, kanskje de bare holder det inni seg? Uansett, jeg håper jeg ikke kommer til å oppleve det igjen. Jeg er 47 år gammel nå så forhåpentligvis vil slike kommentarer gå over pga. at jeg ser for gammel ut til å få barn, og fordi folk har vett nok til ikke å spørre om jeg er feit.

Det er mye mer man sikkert kunne ha skrevet om magen. Om strømpebukser som ruller ned under bilringen (en av to onder med strømpebukser, enten ruller den oventil, eller så glir den ned så du går sidrumpa bortover. Jeg vet ikke hva som er verst?), om klær som plutselig har "krympet i vask", om bunader som brått ikke passer lengre (både fordi du fikk den som 14-15 åring i konfirmasjon og har sydd den ut så langt det går), om Trinni&Susannas hold-in sak (som gir deg den midjen du lengter etter, eller hvert fall holder den ting litt mer inn enn om du ikke brukte den), om jojo-dietter, strekkmerker...you name it, men jeg stopper her.

Om jeg får meg en mann  en gang i fremtiden, så håper jeg han vil like meg og være glad i meg for den jeg er med (eller uten) rund mage. Jeg får la magefølelsen styre slik at jeg finner en mann som er hakket dypere enn de som ønsker seg slanke, smekre babes, som ønsker å ha en pyntegjenstand ved sin side og ikke et menneske med hjerne og følelser, men heller går for den jeg er inni hodet og hjertet mitt. I drømmene mine er jeg slankere enn i virkeligheten, skal sies. Snakk om å lure seg selv?

Uforutsigbarhet

Uforutsigbar u + forutsigbar

Jeg blir helt uvel bare ved å tenke på ordet. Forstå det den som kan! Vet ikke helt hvorfor det er sånn, men det kan kanskje ha noe med at jeg er en smule kontrollfreak. Ikke et veldig flatterende ord, det lyder kanskje bedre når jeg sier at jeg liker å ha kontroll. Ja, det hørtes mye bedre ut med en gang. Jeg liker å vite hva som skjer, planlegge, skjønne hvorfor, vite når, hvor, med hvem etc. Uten dette blir man jo bare stressa!

Uvisst hvilket terningkast man får...

Så hvorfor liker jeg ikke når ting er uforutsigbare, vel du kjenner deg kanskje også igjen? Alle liker vel ting som kjennes trygt og forutsigbarhet er trygt. Det lærer man jo når man får barn. At "barn liker forutsigbarhet og rammer". At man ikke skal gå i fella og gi de for mye slækk på ting, la de være oppe om kvelden til de stuper utmattet i seng, eller på gulvet på vei dit. At de lærer at de ikke kan få godteri annet enn på lørdag. Derav ordet "lørdagsgodt". Det er greit det altså. Man lærer seg å akseptere at sånn er det uten å stille for mange spørsmål til det. Det er jo til barnets eget beste, både for helsas skyld og for å få inn gode vaner og rutiner på ting for å kunne fungere i et samfunn. Når man blir større vil jo disse godt innarbeidede tingene bare bli en vane og vaner er bra og trygge, og livet blir enklere og mer forutsigbart for deg og de rundt deg. Dette kalles vel harmoni.

Alle folk rundt deg er uforutsigbare. Noen mer enn andre. Folk som gjør uforutsigbare ting og ikke som "alle andre". Det er en påkjenning - for meg i alle fall. Jeg klarer ikke å få hodet helt rundt for å forstå hvorfor noen er sånn og andre ikke. Finner ikke noe svar, men må forsøke å finne en måte å komme gjennom det på uten å føle at livet mitt rakner av den grunn.

Når man lærer de man har rundt seg å kjenne så lærer man seg jo til mønstre de har og kan legge til rette for at det går slik du hadde ønsket uansett. For eksempel så kjente jeg en som alltid møtte opp for sent til avtaler. Til slutt ba vi henne komme en halvtime til en time før vi andre hadde tenkt å møtes. Da kom hun tidsnok! Vi som alltid kom tidsnok til avtaler lo godt da det faktisk ble sånn at vi alle kom samtidig. Trodde hun at vi alle var for sent ute? Eller ble hun overrasket over å komme samtidig som alle andre når hun visste at hun alltid pleide å være for sen?

La humla suse, my ass!
Foto: NRK

Jeg tror jeg alltid har vært sånn. Forutsigbarhetselsker. Kanskje la mine foreldre opp til en usedvanlig forutsigbar dag/uke/måned/liv for meg fra jeg var liten? De visste i hvert fall hvilken fagretning jeg burde gå på videregående lenge før jeg gjorde det. Etterpå er jeg usikker på om jeg var helt enig i valget, men så forutsigbar som jeg er, så gjorde jeg det de sa og da ble det som det ble. Jeg var nok ganske forutsigbar jeg også når jeg etter videregående valgte å studere tegning grunnkurs. Det burde de ha forutsett, og takket være eller fordi jeg gikk språklinja først, fikk jeg nok studiepoeng til å gå tegning grunnkurs etterpå. Det hadde ikke foreldrene mine forutsett, tror jeg.

Det å bare "la humla suse" får meg også til å få lettere panikk og pustebresvær. Tenk deg at man har en hel dag foran seg uten noen som helst planer. Jeg burde jo elske det som hele tiden har så sinnsykt mange ting som skulle være gjort, men jeg klarer ikke det. Å slappe av og ta ting som de kommer. Jeg må ha en struktur for dagen, en plan, jeg kan slappe av først når et par klokkeslett er plottet inn når noe skal skje og stedet man skal være på og med hvem. Er dette på plass og jeg har timet inn reisevei, så jeg vet når jeg må dra, så kan jeg koke en kopp med te og kule'n til vi må dra. Aner IKKE hvordan jeg ble sånn. Jeg er ikke stolt av det heller, men har akseptert at det er sånn jeg er.

Jeg var ganske sjenert da jeg var barn. Nå i voksen alder bryr jeg meg ikke like mye om hva andre syns om det jeg gjør. Det å ha sperringer for hva man gjør og hva andre forventer av deg har blitt en side som jeg har utfordret meg litt på. De skal ikke tro at jeg kun er den forutsigbare personen som gjør sånn og slik, men faktisk kan jeg bryte ut og forhåpentligvis være litt uforutsigbar også. Jeg har godt av det. Komme ut av skallet og bare si YOLO! Det gjorde godt. Jeg er ikke heeeelt kontrollfreak når det gjelder meg selv eller det som kommer ut av munnen min noen ganger.

Når man ser en tv-serie eller leser en bok så føler jeg det litt annerledes. Jeg synes det er utrolig kjedelig om jeg klarer å forutse hvordan handlingen kommer til å ende lenge før slutten. Det som pirrer er jo nettopp at man ikke vet, at man ikke kan se neste bråvending i historien.

Her kan jeg nevne den siste Alien-filmen, at jeg som har vokst opp med de første filmene overhodet gikk og så denne filmen er jo på en måte forutsigbart, men at jeg forventet å se noe uforutsigbart var kanskje urealistisk. Det hele var utrolig forutsigbart og ikke spennende i det hele tatt, men om man er ung og ikke så de første filmene er nok denne ganske spennende og ekkel. Og ikke misforstå meg, jeg syns det var  mange ekle og skremmende scener som jeg hoppet i setet av, men ikke nok til å la meg føle at jeg så en bra film. Noe som jeg har sett i det siste og som er utrolig bra er serien Breaking Bad. Hvem skulle trodd at jeg skulle bli hekta på å se en serie som handler om en kjedelig kjemiprofessor som starter med å koke metamfetamin? Det var vel det at det var så uforutsigbart at HAN ville finne på noe sånt, som gjorde at ingen mistenkte ham. SE DEN!

For å oppsummere så er det ganske utrolig hvordan en liten bokstav kan få meg et lite ord bety noe stikk motsatt. Digger sånt, ord og bokstaver og sånt. Jeg klipper bort U-en og beholder forutsigbar. Det er best slik! Eller...?

Jeg kom over denne linken. Den var ganske interessant: Unpredictability is in our nature