11 juli 2017

Pappa

Pappa

('pɑpɑ) substantiv maskulin, mann som har barn, far ha samme etternavn som sin pappa
I år er det 10 år siden pappa døde. Det kjennes rart. Det er mange tanker som går i hodet når man tenker på alt man har gjort og opplevd siden den gang.

Tiden bare flyr avgårde. Yngste sønnen min er 10 år i år også, snart 11 faktisk. Pappa fikk så vidt truffet ham og selv på det siste så svarte han da jeg spurte "Vet du hvem dette er, pappa?", "Ja, det er barnebarnet mitt."

På "barnebarnet" ser man jo tydelig hvor tiden har blitt av. Fra å ligge og gurgle og sikle og krabbe rundt, sykler han, løper rundt og viser meg hvordan man gjør ting på WiiU-controlleren fordi mor ikke er helt med der. Han leser og regner og tegner og snakker om alt og ingenting. Jeg begynte i den jobben jeg har for 10 år siden også. 2007 var med andre ord et år med mange viktige hendelser i livet mitt.

Men tilbake til min far. Hva husker jeg best med ham? Det rare er at det første jeg tenker på er to ting. Han spilte den samme melodien på pianoet hver gang han satt seg ned, noe som jeg ble litt gal av for å si det mildt. Det andre var at vi spilte "tennis" innendørs med tennisball og pingpong racketer når mor tok søsteren min på speidermøte. Vi håpet at hun ikke ville legge merke til at glassvasen som hadde stått på pianoet plutselig ble borte, fordi ballen hadde truffet den så den knuste. Men min mors skarpe blikk la nok merke til det, men hun var snill nok til å la oss ha denne lille "hemmeligheten" for oss selv, og sa aldri noe.

Noe annet han gjorde var å ommøblere. Når resten av familien var på hytta f.eks. og han måtte jobbe, så kom vi hjem til ommøblert hus. Det var ganske interessant egentlig. Vi visste aldri hvor sofaen ville være plassert neste gang når vi kom hjem.

Ett år kjøpte far ny bil. Vi skulle kjøre til hytta, men ble påkjørt i et veikryss og bilen var ikke å redde, så bare i løpet av et par uker hadde vi hatt tre forskjellige biler i oppkjørselen. Naboen påpekte dette, og pappa sa "Jeg orket ikke vaske bilen, så jeg kjøpte en ny!" Det er helt sant. Sånn humor hadde han. En lun humor som ikke alle skjønte bestandig.

Han var en liten luring med mange talenter. Han likte å drive med kunstneriske ting. Filmet med super 8 filmkameraet sitt, malte rosemaling, spilte amatørteater og skrev til og med en bok om pikespeiderene i Oppegård.

Han sto på og beiset hytta, tømte torvdoen og tok meg med på utallige fisketurer uten at vi fikk en eneste fisk i løpet av alle årene vi prøvde. Han kjørte Europa rundt med oss i feriene, for mor var redd for å fly, så da måtte vi ta bil og ferje. Mor hadde heller ikke lappen, så far måtte kjøre hele veien.

I 1979 ble både han og jeg hjerteoperert så vi fikk matchende arr. Vi hadde mye annet til felles også, både interesse for film og foto og maling, interesse for språk og reiser. Jeg skulle ønske jeg hadde hatt ham hos meg lenger, men jeg er glad jeg husker mye fra oppveksten. Jeg glemmer aldri talen han holdt for meg da jeg ble konfirmert. Han hadde alltid vært opptatt av astrologi og skrev en tale hvor han trakk frem mine karakteristikker som skytte at jeg alltid vil skyte piler opp mot stjernene og håpet at noen ville treffe.

Når man ønsker seg noe retter man jo ofte blikket opp mot stjernene og ønsker seg noe. Om jeg kunne ønsket meg noe nå så hadde det vært å få en dag til med pappa, få lære mer om ham, høre historiene hans, og ikke minst spille innendørs "tennis" én gang til.

Hvil i fred, kjære pappa!

04 juli 2017

Meninger

Mening substantiv maskulin-feminin 
1. oppfatning, syn endre mening 
2. hensikt; dypere betydning Det var ikke meningen å komme borti deg. Lete etter mening i livet

Jeg har egentlig aldri vært noe flink til å si akkurat det jeg mener. Jeg tror jeg faktisk er litt redd for hvordan folk ville ta det og jeg er livredd for å tråkke noen på tærne. Jeg lurer på hvorfor det er sånn?

Når det er sagt, så er jeg ærlig når jeg først sier noe. Jeg bare holder meningene mine inni meg kanskje. Det kan kanskje virke feigt, men egentlig er det jo høflig også da. Det er ikke det samme som å lyve, men det kan jo kanskje bli til at jeg brenner inne med ting som blir hengende i lufta og det vil kanskje ikke gi helt glipp, men ligge og gnage inni meg. Man kan bli uvel av sånt. Men samtidig blir jeg uvel bare ved tanken på å si ting rett ut. Det er skikkelig skummelt altså! Et skikkelig catch 22 det der.

Nå i den senere tiden har jeg lært meg å si ting mer rett ut. Det er faktisk viktig og det som gjør deg til den du er. Det å tørre å stå for de tingene man mener. Jeg forsøker uansett å være saklig og ikke si ting for å såre, det blir jo bare dumt. Det er et mål for meg å kunne si hva jeg mener og vite at jeg faktisk kan holde ved det standpunktet og gå med hevet hode etterpå. 

For en stund tilbake ble jeg overrasket og glad da jeg logget meg inn på Altinn. Der til min store forfjamselse oppdaget jeg at til og med Altinn turte å si ting rett ut! Der fikk vi brått opp et valgalternativ for mottak av meldinger på sms hvor alternativene for om man ønsket det var enten å klikke på "Ja takk" eller "Slutt og mas". Jeg holdt nesten på å dette av stolen der jeg satt. Kan staten virkelig si sånt?? Dette var dagens lyspunkt. Skikkelig kult. Jeg forsøkte å ta bilde av dette fra skjermen for å ha som dokumentasjon på et eventuelt fremtidig blogginnlegg som det her. Jeg har lett etter det, men fant det ikke, så dere får bare ta meg på ordet. Det er helt sant!

Jeg sier ikke slikt høyt, men tenker på det innimellom...
Å si det man mener er en øvelse man gjerne må kaste seg ut i. Politikere må jo hele tiden gjøre det. De blir kastet ut i debatter og intervjuer rett som det er og må hele tiden si meningene sine, eller partiets meninger.

Jeg er en mester til å si hva jeg mener til telefonselgere og taxisjåfører (særlig i utlandet). Jeg lar meg nemlig ikke pelle på nesen av sleipe selgertriks eller noen gråtende og kranglete lurendreiere av noen taxisjåfører i Kairo eller Praha...selvopplevd. Jeg holder litt tilbake når det gjelder andre situasjoner hvor folk sier noe jeg er uenig i. I slike situasjoner velger jeg å heve meg over det og er saklig, selv om jeg er uenig i de meningene eller påstandene som blir kastet i min retning. Man må se an de man har å gjøre med. Tror det er essensen her.

Ja ja, dette ble kanskje et litt kort og rart innlegg. Jeg bare følte at jeg måtte si at det er viktig å ha meninger, ytre de, stå for de. That's that! Om man ikke kommer frem med budskapet på den verbale måten, kan man jo bare gjøre som dette...Det vil kanskje få folk til å høre, eller?!