Når man har brukt hele helgen på å pakke bort ting så blir man utmattet. Det slår meg at vi mennesker omgir oss med en hel haug med ting. Noen har litt mere ting enn andre. Noen ting er helt nødvendige, men veldig mye er ting vi ikke har bruk for i det hele tatt. Ting vi syns var veldig fine for en 10-15 år tilbake, men som vi kanskje ikke verken trenger eller en gang liker lenger tviholder man allikevel på fordi den vekker nostalgiske minner eller man sier til seg selv at "denne tingen kan komme til nytte igjen".
"Nei, den gjør ikke det!", hører jeg meg selv rope inni meg. "Kast den!" Helgen ble altså brukt til å pakke ned mors ting. Hun skal nemlig flytte og da har søsterene sisters trådt til og "årna opp". Det var en særdeles sær og utmattende opplevelse. Sjefsavgjørelser ble tatt, noen nostalgiske valg ble tatt, men vi var begge enige om at det var mange ting som nok må ryddes opp i videre, men det ble vanskelig å få gjort alt på kort tid. Noen ting må bli med på lasset videre.
Denne opplevelsen fikk meg også til å tenke på alle tingene jeg selv har samlet ihop opp igjennom årene. Jeg er nostalgisk. Lider av middels utpreget kaste-angst. Jeg tror liksom jeg kan få bruk for alle små papirbiter jeg ikke bruker i bokbinding, og jeg kan også få bruk for de, men MÅ jeg ta vare på absolutt alle bitene? De kan sikkert brukes til en eller annen collage som jeg skal lage en vakker dag, men de kan også resirkuleres. Jeg tar også vare på de fleste av kladdebøkene fra skolen som tilhører barna, for de vil sikkert ha dette til å se tilbake på når de blir store, så kan de vise disse til sine barn etc. etc. Men hvor går grensen? Jeg elsker alle kunstprosjektene de har lagd til meg og det river i hjertet om jeg må kvitte meg med disse, så hver jul blir juletreet lesset over av engler og dompaper som barna har lagd fra barnehagetid og frem til i dag. Jeg elsker disse! Og gutta syns det er stas å se på tingene de har lagd "da de var små"...for nå er de jo store, må vite!
Grensen går altså når man selv må stå for å rydde opp i sin gamle mors ting. Ting hun har samlet opp igjennom et 90 år langt liv. Når man ser at en søt, gammel dame har kanskje 58 krus, 58 skjorter, 58 plastposer, 58 ting hun har spart på som hennes barn (min søster og jeg) har lagd på skolen...Det er jo utrolig koselig og nostalgisk at hun har satt pris på disse tingene vi har lagd og tatt vare på de i 40-50 år. Det er vanskelig å kaste sånt. Barndomskunst som er lagd med slik kvalitet at de har vart så lenge er i seg selv ganske utrolig.
Hva skal man med alle disse tingene egentlig? Man gir bort en vase til en person fordi den er fin, men vet kanskje ikke at mottakeren allerede har 10 vaser fra før av. Man kjøper seg et nytt skjerf fordi man ser et som har så fine farger, men vet kanskje ikke at man allerede har tre-fire fra før av som gjør nytten.
Nei, jeg fikk en oppvekker denne helgen. Jeg må kvitte meg med ting selv. Jeg må være nådeløs. Jeg må sette en strek og kvitte meg med minner, minner jeg har i de tingene jeg har beholdt så lenge som jeg har gjort. Jeg må ta vare på de tingene jeg kan se at fremtidige generasjoner kan få glede og nytte av, og jeg må få lagd disse collagene så alle papirrestene blir brukt opp på bokprosjekter jeg kanskje kan få lagd noe nyttig ut av.
Out with the old, og ikke nødvendigvis inn med noe mer. Ting har jeg virkelig nok av. Jeg tror jeg ønsker meg opplevelser i gave fremover. Opplevelser og varme fra de jeg er glad i. Det betyr mest i lengden.
