Forelskelse

Forelskelse er en følelse av stor beundring for, tiltrekning mot eller begjær etter en annen person, enten en av motsatt eller samme kjønn. Forelskelsen kan gi en opplevelse av intens lykke og velvære, og skyldes hormoner som utløser en naturlig rus i kroppen. (Wikipedia)

Doktoren: Hei, Tone, hva kan jeg hjelpe deg med?

Tone: Jo, nå skal du høre, jeg føler meg rar i kroppen. Jeg opplever at hjertet banker raskere noen ganger og jeg kjenner jeg blir varm og rar inni meg. Innimellom føler jeg meg ukonsentrert, det kribler i hele kroppen, og jo en ting til, jeg rødmer lett. Hva feiler det meg?

Doktoren: He he, det er nok ikke noe som feiler deg annet enn at du er forelsket! (legen humrer for seg selv...slår seg til pannen og rister på hodet...)

Tone: Jommen! Jeg tror du har rett, jeg er forelsket!! 

Ja tenk, sånn kan det gå. Jeg har rett og slett gått hen og forelsket meg! Det spiller tydeligvis ingen rolle om man er 18 eller 48. Man får akkurat de samme symptomene/følelsene... Og ja, mirakler kan tydeligvis skje! 

Så hva skjedde? Jo, det var nok en av disse datingappene da, som jeg jo har holdt på med litt av og på siden jeg ble singel. Jeg hadde lange pauser fra de, fordi det var så frustrerende å måtte bruke tiden sin på alle de uaktuelle kandidatene. Man fant jo ikke ut med en gang at de faktisk var uaktuelle før man hadde chattet litt, og kanskje møtt de også. Når jeg ikke holdt på med det, så håpet jeg jo at jeg bare "tilfeldigvis" ville møte en som passet, men jeg er jo ikke akkurat så mye ute hvor potensielle kandidater ferdes, så da ble det ikke like lett. Så min tanke om disse datingsidene er at man må stille med åpent sinn og bare forsøke igjen, og igjen...og igjen. I mitt tilfelle så "vips" (etter seks år som singel) dukket det opp en som virket lovende, og man hadde avtalt å gå på date.

Jeg satt på jobb og fulgte med på klokka. Den gikk liksom litt saktere enn normalt i dag. Så begynte det å nærme seg arbeidsdagens slutt og jeg kastet et siste blikk i speilet på badet før jeg hastet ned de fem etasjene. Jeg løp lett bortover mot møtestedet, skulle krysse veien, så jeg så meg om til venstre og høyre for å se om det kom biler. Jeg så ingen og løp over veien, selv om det var rød mann. Og der så jeg ham gjennom vinduet på det avtalte møtestedet. Det var første gang jeg så han "live" og jeg smilte lett. Han hadde en sånn utstråling, det var ingen tvil om at det var ham. Kjente han igjen fra profilbildene. Han så ennå bedre ut enn på bildene. Jeg kjente at jeg ble glad. Nervøsiteten ga litt slipp og jeg fortsatte å løpe inn og sa: "Hei, der er du jo!"...

Ja, sånn kan det første møtet være. Er det noe som heter forelskelse ved første blikk, så var dette nære på, eller kanskje selve definisjonen av utsagnet for mitt vedkommende.

Det fine med disse appene eller datingsidene er jo nettopp at man jo kan anta at de som har profiler der stort sett er single, at de faktisk er ute etter det samme som deg. De som ikke er det er heldigvis ganske tydelige på at de kun er ute etter noe uforpliktende, eller at de er i et forhold men trenger "krydder" eller noe sånt. Da er det jo lett å  bare styre unna. Møter man noen ute på byen, er det vanskeligere å få på plass noe så essensielt som det. Du kan se en fyr du liker, gå bort og innlede prat og finne ut at, neida, han var bare ute med gutta, dama er hjemme med barnet. Han har ikke giftering for de er bare samboere, altså.

Det dumme med datingapper/sider er som nevnt at man bruker mye tid på å sveipe og innlede chat når du finner ut at det hele har vært bortkastet tid, kanskje også tok seg tid til å møte de og den følelsen av at man har mistet 20 minutter av min tid som jeg aldri får igjen. Jepp, jeg møtte faktisk opp på et par dater hvor de ikke dukket opp heller. Det var fryktelig skuffende. Ikke å ikke møte de, men at de faktisk ikke var menn nok til å si at "Nei, jeg tror jeg må avlyse daten. Det kjennes ikke riktig." Eller no' sånt?

Men altså ja...forelskelse...Når man har truffet rett person medfører et hav av rare følelser i kroppen og innimellom mangel på sunn fornuft, som man jo burde ha nok av i min alder. Ja, for man blir helt skrudd i hodet og irrasjonell, tankene surrer rundt og man blir opphengt i den nye flammen, blir helt fjortis rett og slett.

Jeg tror jeg faktisk rødmet fem ganger på vår første date. Og han lo til og med av vitsene mine, han hadde jo ikke hørt de før. Det var en god date. Det kriblet i magen og jeg var veldig håpefull, men man vet jo ikke på første date hvordan det vil gå videre. Vil det bli ny date? Må man spille "spillet" eller kan man satse med en gang? Vi bestemte oss for å ta en ny date...

Usikkerheten før man har blitt kjent, før man tør å stole på at følelsene blir gjengjeldt, den er uutholdelig. Vil han ha meg? Vil jeg ha ham? Det blir lettere noen uker inn, når man har snakket om ting og turt å åpne seg. Det er det det handler om. Å tørre å være helt åpen, ærlig, følelsesmessig avkledd. Det er den sterkeste formen for intimitet. Det er så fint, og gjør noe med oss. Når man tør å åpne seg og fortelle om dine innerste tanker, om gamle demoner, det er da man kommer hverandre nær. Man må trå varsomt frem, gi seg selv og dette nye litt tid. Lettere sagt enn gjort for min del...jeg er jo født utålmodig, jeg.

Jeg trodde jeg hadde opplevd det som var å oppleve, jeg har jo både rukket å bli gift og få barn, og deretter blitt skilt, men jeg håpet selvsagt på at det skulle være noe mer foran meg, men var veldig usikker. Man forelsker seg vel ikke igjen liksom? I min alder? Bare tanken på det virket fjernt. 

Jeg har lyst til å holde på denne følelsen jeg nå, ikke tenke at det kommer til å gå over, forandres, man har jo hørt at den forelska-boblen går over, men det er lov å håpe at den kan vare en stund. Nå er jeg i en annen fase i livet, er ferdig med perioden hvor man stifter familie og går gjennom småbarnsperioden som kan ta knekken på de ivrigste forelskede par, nå kan jeg bare nyte og bevare gleden og forelskelsen leeeeeenge håper jeg. Jeg har vært igjennom forretten og hovedretten, nå skal man nyte livets dessert!

Stillhet

Stillhet (substantiv) ('stilheːt) fravær av lyd.

Det er ikke så ofte jeg hører det...stillheten altså. Det er jo egentlig et paradoks at man forsøker å lytte noe som ikke er der, men i går gjorde jeg det.

Godt skiene kommer med instruksjoner...venstre fot.

Det var så stille rundt meg at jeg faktisk kunne høre hjertet mitt banke. For å oppleve dette måtte jeg gå langt ut i skogen. Jeg var på skitur og stoppet opp litt for å se rundt meg (Jepp, jeg gikk på ski, hvilket min gode venninne måtte påpeke med følgende kommentar: "Undrenes tid er ikke forbi").

Det var ingen rundt meg akkurat da jeg stoppet, og jeg hørte absolutt ingenting, inntil jeg altså merket at hjertet mitt banket. Det var en vanvittig sterk opplevelse. Jeg har hørt uttrykket øredøvende stillhet. Det gir jo absolutt ingen mening, men jeg kan allikevel forstå hvorfor man sier det. Det er en såpass kraftig følelse, når man altså ikke hører noe at det nesten går litt sterkt inn på en, et skikkelig oksymoron, men vi har jo mange av dem og det gir mening på et vis. Akkurat dette uttrykket kan nok ha andre meninger enn akkurat dette med fravær av lyd, at noe er så sterkt at all verdens larm hadde vært bedre å holde ut med enn denne grusomme stillheten...noe sånt har jeg lest en gang et sted.

Vi blir bombardert med lyder hele tiden og det er i grunn ganske fælt å tenke på. I mitt åpne landskap på jobben velger jeg å putte propper i ørene i et forsøk på å fjerne alle lydene rundt meg, fordi musikk faktisk er bedre å synke inn i enn annen romlyd, mer forutsigbart liksom enn det å høre på en kopimaskin som går jevnt og trutt eller tilfeldige samtaler i lokalene rundt meg. Men det er jo fryktelig slitsomt å hele tiden måtte drukne lyd med lyd. Man kan jo ikke akkurat bli særlig pigg av det? Alle slike ting påvirker deg på et vis og gjør hodet slitent vil jeg tro. Jeg burde kanskje høre på lyder fra en eksotisk regnskog enn den musikken jeg hører på? Jeg får forsøke det i morgen.

Uansett, det blir slik at vi omringer oss selv med lyder hele tiden. Selv på natten, med mindre man bor midt i ødemarka, omringes man av lyder. Lyden av biler utenfor - i disse dager gjerne måkebiler som skraper fortauene bare for snø og is (noe jeg faktisk i skrivende stund sitter og hører på)...Naboen som snakker litt høyt i telefonen eller ser på TV og tydeligvis har begynt å høre dårlig for volumet må tydeligvis være på full guffe. På toget snakker folk sammen, lokomotivføreren snakker over høyttaleren - i disse dager gjerne beklagelser fordi de har mangel på personell eller materiell og at de er lei seg for hvordan dette ødelegger reisen, det at vi står som sild i tønne på toget til jobb dag etter dag...


Jeg husker for en tid tilbake, så møtte jeg en døv person som nettopp fått satt inn cochlear implantat. Hun var som et lite barn, satt med store øyne og lyttet til alt hun ikke hadde lyttet til før. Vi var på restaurant og hun sa med slik en glede i stemmen da hun kom fra toalettet:"Jeg hørte lyden av glidelåsen da jeg tok på buksen min!" Det er mye glede i lyder også, om man ser på det fra en annen vinkel. Jeg har aldri tenkt over hvordan lyden av glidelåsen min høres, men for henne som aldri hadde hørt det før var det en stor glede. Det som var vanskelig derimot var når hun satt sammen med flere personer i et rom, musikken spilte i bakgrunnen og folk smalt med døren når de kom inn. Slikt kom inn med lik frekvens i hennes nye hørselshjelpemiddel og var noe hun måtte lære seg å leve med. Sile det ut, justere kanskje på apparatet?

Purrrr Purrrr

Det hadde vært deilig å oppleve stillhet som jeg gjorde i går litt oftere enn det man normalt gjør. Å høre sitt eget hjertebank, pusten fra kjæresten sin når han sover, latteren til barnet sitt, fresingen av vaffelrøren når den steker i vaffeljernet, lyden av fuglekvitter, vinden som leker med løvet på trærne, regndråpene som treffer vannflaten, ploppet av vinkorken når man åpner den opp, katten som maler. Det er mange hyggelige lyder man gjerne vil ha rundt seg, som nesten blir som en slags terapi. Det er forskjell på støy og lyd. Man får lære seg å sile ut støy og ta inn godlydene.