Avstand

Avstand er den numeriske beskrivelsen av hvor langt to punkter er fra hverandre på et gitt tidspunkt. I fysikk eller daglig tale, refereres det til den fysiske distansen, ved et gitt tidspunkt, eller et estimat for en distanse. I matematikk, må distanse tilfredsstille strenge kriterium.

Good Morning Vietnam!

Jeg har vært laaaangt borte. Dro helt til Vietnam en tur, og på den måten fikk jeg litt avstand både til Norge, hjemmekjære ting, jobben, og til meg selv...hele 8389km faktisk (og ennå lenger når jeg var i Mekongdeltaet i sør mot slutten av reisen). Det må kanskje til innimellom. Avstand. Man går gjennom livet som definitivt består mest av såkalt "kjedelige" hverdager. Jeg kaller det såkalt, fordi jeg stiller spørsmål ved om de egentlig er så kjedelige? Det er vel hva man gjør det til, tenker jeg.

A v s t a n d, ja! Jeg tenkte på dette ordet og om at det var et passende ord å skrive blogg om faktisk før jeg dro til Vietnam. Det er jo en god avstand mellom Norge og Vietnam. Det tok nesten et døgn å reise. Man stiller klokka hele fem timer fremover. Man har avstand på andre plan også når man er borte. En ting er jo den fysiske avstanden pga. selve reiselengden, men man har avstand til sine søte små (og litt større) barn, man får en en etterlengtet pause fra jobben, bretting av klær og andre huslige ting, og man kan søke litt inn i seg selv igjen ved å få denne avstanden. Man får tid til seg selv.

Mopeder (gjerne med hele familien eller hvorfor ikke flyttelasset på én moped), munnbind, vårruller, dårlig engelsk, dong-millioner, rishatter, nudler, kommunistiske propagandaplakater, røkelse, pagoder, billig øl, dyr vin, lanterner, innpåslitne selgere, slangevin, minner fra krigen, nydelige barn, varme...

Det å få oppleve litt av dette i løpet av to uker var noe helt for seg selv. Jeg følte virkelig at jeg var laaaangt borte fra Norge. Det tok litt tid før jeg begynte å la være å bli oppglødd når jeg så en dame i rishatt bærende på et åk fylt med frukt og grønt. Det var så mange av dem at til slutt ble rishatter et normalt skue, men det var så fantastisk spennende og en påminnelse om at jeg var langt hjemmefra.

Da jeg forsøkte meg på tai chi i parken en søndags morgen, følte jeg en sånn glede over å kunne gå litt inn i meg selv. Hver morgen kunne man delta på forskjellige fysiske aktiviteter i parken. Dette kunne jeg godt ha deltatt på hver morgen her hjemme også om det bare hadde latt seg gjøre i min hektiske morgenrutine der hjemme. Min turkamerat og jeg var litt flinke og gjennomførte yoga et par morgener senere. Det er en god start på dagen altså! Måtte jeg helt til Vietnam for å finne ut det?

Å spise varm nuddelsuppe til frokost var godt, men ikke noe jeg tror jeg vil ha til vanlig. Jeg holder meg til havreknekkebrød med skinkeost, gitt. Og når vi først snakker om mat, må jeg si jeg ikke var særlig betatt av den vietnamesiske maten (med noen unntak). Det smakte ikke så mye, noe jeg hadde trodd før jeg dro. Jeg så for meg retter med deilig kokosmelk, smaksfullesauser og deilig krydder - neida, det var vel og merke mange rene ingredienser, men nesten uten så mye som et lite saltkorn en gang. Mye lime og chili, som er vel og bra dersom man liker/tåler det, men det blir jo litt ensformig det også. Jeg tror jeg dånte når jeg halvveis i turen fikk i meg en pizza. Det var nesten litt flaut, men jeg liker gode kryddersammensetninger og mat med smaker som pirrer smaksløkene samtidig som man også smaker ingrediensene i retten. Kravstor?

Shopping i Vietnam
lanterner, rispuffgodteri, te, lakkfat etc.

Nå høres jeg veldig klagende ut og det liker jeg jo ikke å være, men jeg savnet variasjon. Som jeg har sagt til mange etter at jeg kom hjem, så blir det jeg opplevde der som om turister her i Norge skulle blitt servert rømmegrøt og spekemat hver dag i to uker. Jeg har aldri spist så mye vårruller, bananplantesalat og blekksprut i hele mitt liv (uten saus) som jeg gjorde de to ukene jeg var i Vietnam.

Når det er sagt, så var det en absolutt fantastisk tur altså. Mange inntrykk man sitter igjen med. Det tar tid å fordøye alt, skal vite. Nå som jeg har fått turen litt på avstand så dukker det opp mange bilder og følelser inni meg som gjør at jeg føler meg takknemlig og fornøyd. Med litt mer avstand vil jeg nok også driste meg til å spise vårruller igjen også. Xin Ciao!

Endelig hjemme...