Astrologi

Astrologi (fra gresk αστήρ, αστρός (astér, astrós); «stjerne», og λόγος, λόγου (lógos, lógou); «ord» eller «tale») er en gruppe av systemer, tradisjoner og religiøs overtro hvor kunnskap om de relative posisjonene til himmellegemer og relaterte detaljer kan brukes for å forstå, tolke og organisere informasjon om personlighet, egenskaper og hendelser. Flere tradisjoner som benytter seg av astrologiske begrep har oppstått siden det man i dag vet er den tidligste skriftlige kilde fra begynnelsen av det andre årtusen f.Kr. 

Jeg er i utgangspunktet skeptisk, slik jeg er til så mangt. Jeg tror verken på alt jeg leser eller alt jeg hører, men ønsker å danne egne meninger om ting og så står jeg for de meningene og oppfatningene inntil det motsatte er bevist. Samtidig syns jeg det er moro å leke med tanken på at det er ting som kanskje ikke alltid kan forklares på noen logisk eller vitenskapelig måte. Det er moro å gi seg hen og bare tro på utrolige ting og tilfeldigheter. Det er det stjernetegn betyr for meg.

Jeg ble så og si flasket opp på astrologi og stjernetegnenes betydning som barn. Min far hadde alltid Linda Goodmans bok "Stjernetegn" ved sin side. Han brukte den som oppslagsverk. Var det noen han nylig hadde møtt, så måtte han slå opp i boken for å finne ut hva slags person dette egentlig var. Han fikk en forklaring på alt. Slo seg til ro med at det han leste stemte 100 %. Boken er delt inn slik at man kan lese generelt om tegnet, om mannlige-, kvinnelige- eller barn født i hvert enkelt stjernetegn. Hvordan en person i et tegn ville være som sjef, eller ansatt, mor eller far. Ut fra disse forklaringene så visste faren min hvordan de var. Så enkelt kan det altså være, og i mange tilfeller skjønner jeg hvorfor.

Når det er sagt vil jeg ikke at dere skal tro at jeg har vurdert å studere på engleskolen eller at jeg oppsøker spåkoner med krystallkuler for å få veiledning i livet. Jeg bare syns sånne ting er litt artig, jeg er åpen for uforklarlige og pseudovitenskapelige ting, men jeg kan ikke få nevnt det nok ganger at jeg selvsagt er skeptisk. For egentlig er jeg en ganske fornuftig og filosoferende person...med andre ord: Jeg er skytte. 

En del av dere vil kanskje allerede tenkes "Åååå jaaaa! Er hun skytte ja, da er hun sånn og slik"...og flere egenskaper og kjennetegn på akkurat hvordan jeg er (eller burde være) popper opp i hodene deres. Hva som popper opp hadde vært spennende for meg å få vite. Dere kjenner jo ikke meg, (eller de fleste av dere som leser dette gjør jo faktisk det da, men...).  Men vet dere egentlig hva slags person jeg er når jeg har "avslørt" at jeg er skytte. Ville dere kunne plassere meg i boksen "skytte" og bare nikket og tenkt "typisk". Jeg tror kanskje det på noen områder, men ikke alle. Det er nettopp dette som er så utrolig fascinerende og rart.

Jeg har lest at skytter er optimistiske og ærlige. Glasset  mitt har alltid vært halvfult. Jeg bekymrer meg ikke over hva som kan skje, jeg tror alltid at ting kommer til å ende godt - uansett. Naivt kanskje, men veldig deilig å kunne ha det sånn. Selv når man så opplever at ting fikk en dårlig slutt så klarer jeg faktisk å tenke positivt da også. Jeg blir nesten litt overrasket selv over at det går an.

Skytter er også "kjempeflinke" til å si ting rett ut uten å tenke seg om...(kjenner meg igjen der ja, dessverre). Vi elsker visstnok også fart og spenning... Vel, der skurrer det litt for meg, for for ikke lenge siden hadde vi akekonkurranse med jobben og jeg syns det var kjempeskummelt. Å sitte på en rattkjelke 12 cm fra bakken i den bratte bakken! Det fiksa jeg ikke, men gi meg en plate å slå på og jeg knuuuuser den med bare knyttneven. Her har det kanskje noe med vane å gjøre, eller trygghet over å være i vante omgivelser. Hadde jeg akt mye, ville jeg ristet av meg frykten. Jeg har knust flere plater på taekwondotrening enn jeg har akt ned bakker i det siste. Det må jo være forklaringen?

Skytten skyter rundt seg med piler og håper de treffer et eller annet...på evig søken etter noe. En drøm de ønsker å få oppfylt (få drivhus, terrasse, ferdig oppusset hus, en reise til et eksotisk paradis, vinne i lotto...en Mann med stor M). Jeg faller veldig ofte for mannlige skorpioner av en eller annen grunn. Det må være på grunn av de magiske, forføreriske øynene deres, eller den oppslukende lidenskapen de har for det de brenner for her i livet. De er sterke og mandige...Men, visstnok ikke det beste stjernetegnet å falle pladask for for en skytte. Det kan gå til nød, for tegnene som er rett ved siden av sitt eget stjernetegn har alle planetene i nesten de samme baner. Det er jo det det hele dreier seg om! Hvor solen og alle planetene befant seg akkurat i det øyeblikket du kom til verden - OG ulikheter tiltrekkes av hverandre har jeg hørt. Høres jeg optimistisk ut? Vel...need I say more?

Jeg har et så sårbart, men rastløst hjerte og mannlige skorpioner er usedvanlig lidenskapelige og oppslukende, så en rastløs skytte som meg lett kunne følt meg innestengt og overrumplet. Jeg får nok heller finne en fornuftig og beskyttende løve, en leken og morsom vær, eller en annen skytte som er helt lik meg selv som lettere vil kunne forstå rastløsheten og uavhengigheten min, som har en haug av uoppnåelige mål, men som er stadig like optimistisk allikevel.

Nok om meg, over til arvingene mine, to gutter på 8 og 12 år. De er som natt og dag, men begge er født i jomfruens tegn. Hvordan er dette mulig, kan man jo spørre seg? Det er mulig og jeg har sett kjennetegnene. Selv om en er tenkende og mer stille og den andre er en skravlekopp (har ennå ikke funnet av-knappen), så er de begge rolige av natur, men altså ikke nødvendigvis i volum. De er milde og vennlige vesener. De liker harmoni og at ting følger systemer, de utfordrer ikke skjebnen, får lettere pannikk når de søler på klærne. Er det fordi de er født i det jomfruens tegn, eller ER de bare sånn? Vi får undres videre...

Sov godt under stjernene...til neste gang.

Nettdating

Nettdating (eller online dating) er et samlebegrep for de aktivitetene og tjenestene en bruker for å finne venner, kjærester og sexpartnere ved hjelp av Internettet. Nettdating innebærer at man oppretter en offentlig profil på en nettdatingside og videre har «stevnemøte» på nettet og blir kjent når man chatter med hverandre. Det vil si fører en skriftlig samtale på nettet.

Jeg kunne skrevet en bok om dette. Neida, eller jo kanskje? Ja, som singel har jeg vært innom diverse nettdatingsider; Sukker, Match, Tinder. For hvordan skal man ellers møte "mannen i sitt liv" liksom? Jeg som tilbringer 6-8 timer i sovende tilstand, 7 1/2 time på jobb, 1 time på å reise til og fra jobb, 2-3 timer som kokk/servitør og leksehjelp, 1 time på trening (3-4 ganger i uken),  2-3 timer til klesbretting kombinert med TV-titting (og når jeg drev med nettdating så kunne klesbretting også godt kombineres med chatting), 1 time til diverse bokbinding- og kalligrafigreier for foretaket mitt. Da blir det ikke mye tid igjen av døgnet, og alt det som står over tilsier vel egentlig at jeg slett ikke har tid til noen kjæreste. Allikevel hadde det vært hyggelig å være to! At noen ble glad i meg og som jeg kunne funnet på morsomme ting sammen med og sagt "vi" og "oss"...og såntno'.

Så jeg kastet meg over dette fenomenet nettdating. Tenkte jeg skulle gi det en sjans, se hva som skjer, den som intet våger, intet vinner osv. Så jeg opprettet en catchy profil med fint bilde av meg selv - smiiiiil. La inn en kort og informativ, og ikke minst ærlig tekst. Noe som kunne fremstille hvem jeg er: En kreativ og kul berte med to barn, katt, som driver med taekwondo. Jeg skrev at jeg ønsket meg en snill og morsom mann som liker barn, eller noe i den dur. Jeg forandret det til at jeg godt kunne tenke meg en snill og morsom mann, gjerne litt rocka og kreativ, som liker barn. For det stemmer vel egentlig litt mer med det jeg vil ha, men ikke lenge etter endret jeg kriteriene - Fint om han har puls! Neida ;)

Det er utrolig hvem som kunne få seg til å klikke på profilen min, og utrolig hva enkelte kunne få seg til å skrive. Det er veldig vanskelig å vite hva personen bak profilbildet egentlig er ute etter, sikkert meg selv inkludert, selv om jeg som nevnt over er ærlig og i hvert fall var ute etter noe seriøst. Når man har den vinkelen på det, så er det til å begynne med ganske overraskende når han som kontakter deg er ute etter noe heeeeelt annet (om du skjønner hva jeg mener *blunk-blunk*)

Jeg har funnet ut at jeg i grunn nok er ganske kravstor. Jeg forventer at mannen skal kunne lese. Når jeg skriver at jeg er interessert i en mann mellom 38-50, så mener jeg ikke at han skal være verken 28 eller 68 år. Jeg er "godt" over 40 og har to barn. Det burde være ganske innlysende at jeg ikke ønsker/kan få flere barn, egne i hvert fall - bonusbarn tas imot med takk. Jeg har ikke tenkt å flytte på meg heller, så det kjentes litt rart at menn fra både Svalbard og Bergen tok kontakt, eller ennå verre, USA! Avstandsforhold er vanskelig nok i seg selv om man ikke skal starte med å date når man bor så langt unna hverandre.

Jeg som er glad i språk og hvordan man ordlegger seg mister også fort interessen dersom mannen skriver dårlig norsk. Her må jeg innrømme at jeg ikke alltid får det til så bra selv, og jeg skylder da selvsagt på telefonen min, at fingrene mine er så store at de kom borti gal bokstav, og så må man liksom få beskjeden over raskt, og jeg har ikke tid til å lese korrektur, at telefonen driver med sånn autocorrect etc. Eksempel på beskjed jeg IKKE falt for:

Hei,du vakkre dame. Ditt smil er som en sol. Du jeg vil treffe, om du vil treffe meg så fint. 
Klem P

Tja, ikke vet jeg hvorfor det ikke ble oss to?! Han har jo puls...Neida, jeg skal gi han for forsøket. Han er tydeligvis ikke norsk og det er ikke det enkleste språket å skrive på, så jeg beklager. Men altså ikke min type, så lykke til videre etc.

Det andre jeg festet meg ved er bildene folk legger ut. Hva er det som får dem til å tro at jeg vil date en mann i Borat-badedrakt, stående på én hånd på toppen av en stabel av bruskasser, med en øl i den andre hånden? Og hvor kommer alle disse friluftsmenneskene fra egentlig? Det er enten fyllebilder eller ekstremsport som gjelder, eller så ser de ekstreeeemt sløve ut. Eller de viser en 8-9 bilder av bilen sin. De må da ha et bedre bilde liggende et sted?!

Noen klarte å vekke interessen min og da skrev jeg gjerne noen, kule tilbakemeldinger og av og til en liten limerick! (Ja jeg er litt spesiell). Ble det for tregt så "slo jeg opp", mens noen skrev jeg med over lang tid. Jeg koste med å finne på morsomme og interessante ord og vendinger, og gledet meg til å se hva han svarte. Så over til den skumle delen. For så lenge man chatter er jo alt forholdsvis ufarlig. Så kommer spørsmålet: "Skal vi treffes?"

Tja, jeg er jo av den positive typen som syns det kan være like greit å møtes om man først har funnet tonen, gjerne før enn senere. Mitt "problem" er at som alenemor med barnefri annenhver helg og en kveld i uken, så er det ikke så lett å klemme inn et treff. Men jeg har da fått det til innimellom og det har vært - RART! Veldig rart. Noen ganger er det hyggelig, man finner tonen, men så hører man ikke noe mer.  Eller man får beskjed med én gang at det var hyggelig, men at den andre/eller jeg ikke ser noen grunn til å la den andre gå rundt å vente på å høre fra den andre. Det er ikke lenger nødvendig å vente de to-tre dagene før mannen kan ta kontakt igjen da, ja for det er visst "regler" for slikt. Jeg syns jo slike regler er helt unødvendige. Man kan vel i vår alder være ærlig og praktisk. Man er jo ikke fjortis heller! Men, jeg er ikke rett person til å si hva man burde eller ikke. Jeg sitter jo her singel fremdeles og har tydeligvis ikke forstått "spillet".

Uansett, etter enkelte treff har ting vært fryktelig kleint, jeg snakker om "planlegging av hva man skal finne på om to måneder" (etter å ha tatt én slurk av kaffen) og "hvor gøy det skal bli å fortelle barna våre hvordan vi møttes"-kleint! Hjælpes...

Nå er det ikke alltid sånn. Jeg har faktisk truffet opptil flere spennende og hyggelige menn også, som både kunne skrive ok og som hadde vanlige bilder i profilen. Jeg ble til og med forelsket i en, men...ikke happy ending der. Det er mye som må klaffe gitt, men jeg fikk noe ut av det - jeg kjente at jeg kunne føle. Jeg hadde evnen til å bli forelsket igjen. Hadde nesten gitt opp troen på at det skulle skje. Men den følelsen å vente på om/når han ringer...det kunne jeg godt ha sluppet. Men tiden leger alle sår osv. Og resultatet av dette er, jeg har slettet alt av profiler og har visst begynt å bruke tiden min på å blogge isteden. Mye morsommere!

Jeg er heller ikke "desperat". Jeg har det fint som singel, skilt og alenemor. Jeg tar egne valg og fikser alle "mannfolkjobbene" i heimen, som å rense sluk, ta ut veps og edderkopper, sage ned trær med motorsag og fikle nedi bilmotoren når det trengs. Når jeg begynner å bli trist og føle meg ensom eller frustrert over noe, så drar jeg på taekwondotreninga og sparker, slår og skriker litt - og vips føler jeg meg mye, MYE bedre!

Perspektiv

Perspektiv (pæʃpək'tiːʋ) substantiv nøytrum 1. dybdeillusjon Maleriet mangler perspektiv. 2. måte noe ser ut fra et bestemt sted, vinkel betrakte en hendelse ut fra ulike perspektiv 3. overført utsikt, visjon mangle perspektiver for fremtiden 4. overført ramme man betrakter noe ut fra i historisk perspektiv

Da jeg satt på toget i dag morges gikk en mann forbi med en avis under armen, og jeg la merke til at en av overskriftene sa: "Perspektiv". Det må jeg skrive om tenkte jeg da.

Da jeg så den overskriften fikk jeg et bilde på netthinnen av en stor båt som så ut til å balansere på kanten av jordkloden - "verdens ende". Det var noe jeg opplevde da jeg var på stranden i Sunderland i England for noen år tilbake og så utover havet. Ikke rart at folk i middelalderen trodde at verden var en flat pannekake, og at man ville falle over kanten dersom man kom for nær. Jeg som har "litt" høydeskrekk fikk faktisk et svakt sug i magen over å se båten så nære "kanten". Rar greie det der, for jeg VET jo at jorden er rund som en klinkekule! Hadde jeg og/eller middelalderpersonen vært om bord på båten ville perspektivet vårt vært et helt annet. Havflaten ville bare fortsatt og fortsatt i det uendelige inntil man så land, og man hadde vært aldeles trygg for kanter og for å falle noe som helst sted. Vitenskap og ny kunnskap har fått oss til å forstå og til å endre tankene våre - vi har fått nytt perspektiv på ting, rett og slett.

For å gå litt videre og mer inn i seg selv som menneske, så er det godt å bruke perspektiv som et verktøy. Et verktøy som kan være godt å ta frem innimellom. Om man har kjørt seg litt fast, eller har hatt en kjip opplevelse, så kan det løses ved å forsøke å se på ting fra en annen vinkel. Gjerne prøve å se på seg selv og sin situasjon litt utenfra, snakke med andre for å høre deres tanker og meninger om saken. Gjør man ikke det så kan man lett gli inn i en spiral som tar en inn i seg selv og til de mørkeste tankene man har. Da er det vanskelig å komme seg ut igjen ved egen hjelp. Det er viktig å stanse den prosessen før det går for langt. Tips: "Ring en venn" :)

Noen ganger føles ting litt urettferdig og trist. Man er sliiiiiten og lei og syns at alt er dritt. Men så leser man en artikkel om noen som har en skrekkelig sykdom, eller som har opplevd noe virkelig dramatisk og allikevel kommet seg gjennom det. DA blir jeg flau over mitt lettere trivielle "problem" - når jeg ser på det litt i perspektiv.

Der har nok de fleste av oss vært tror jeg. Det er lurt å ikke glemme at man faktisk har det ganske bra, selv om man fikk stryk på en prøve eller ble tatt i kontroll på toget. Det er alltid noen som har det mye verre. Styrken deres er med på å gi meg kraft. Jeg retter meg opp, børster støv av skuldrene, fnyser litt av hvor dum jeg har vært og tenker at livet i grunn er ganske ok. Jeg var litt uheldig, men det kunne vært verre.

Rutiner

Rutine (fra fr. egentlig 'kunnskap om ruten') 1 ferdighet, dyktighet oppnådd ved øvelse 2 ytre, mekanisk ferdighet: servere salat på en onsdag er blitt ren r- 3 arbeidsordning, vanlig tjenestegang: r-n var å sove i åtte timer og arbeide i syv

Jeg tror jeg har rett når jeg påstår at vi mennesker liker rutiner. Det er greit å forholde seg til ting som er forutsigbare. Det gir trygghet og trygghet gir ro i sjelen. Ro i sjelen er jo...BRA! 

Mitt liv består i følgende rutiner: Jeg står opp (eller burde stått opp) kl. 06.15 hver dag, vekker barna, lager matpakker, setter frem frokost til barna, dusjer, kler på meg, koker tevann, sier hadet til barna, går til toget, hører på podcast eller musikk, og ser etter han kjekke mannen som kommer på på Hauketo...han pleier å ta samme tog som meg om morgenen.

Når jeg ankommer jobben starter jeg vanligvis dagen med et havreknekkebrød med Kavli skinkeost (litt snikreklame) og en kaffe latte fra den fantastiske kaffemaskinen vi har på jobben. Rutinen gjentas med ny kaffe latte kl. 14. Må ikke glemme den!

Når arbeidsdagen er over tar jeg toget hjem (jeg har dessverre ikke funnet ut når mannen fra Hauketo reiser hjem ennå), lager middag, gir katten mat, hjelper gutta med lekser og runder av dagen med å lese på sengen før gutta skal sove. SÅ er det en hel drøss av ting jeg kan velge å ta fatt på: gå ut med søpla, vaske klær, bretter klær (her multi-tasker jeg - tv-titting kan godt kombineres med klesbretting, setter inn i/eller tar ut av oppvaskmaskinen alt ettersom...you know!

Rutinene mine gjentas dagen etter, fem ganger i uken, hver uke, ispedd et par kvelder med trening med eller uten arvingen. De blir bare avbrutt av etterlengtede og velfortjente helger og ferier. Og jeg er egentlig veldig fornøyd med dette! Hadde dagene vært uten rutiner så hadde ting føltes veldig uforutsigbart og jeg hadde følt meg både mentalt og fysisk sliten. Jeg trenger ro i sjelen.

Jeg hoppet over alle rutinene jeg har på jobben. Det er en drøss av rutiner der også. Jeg må nesten fortelle en liten historie her om rutiner. Jeg jobber i et advokatfirma. For en stund tilbake hadde vi en mann som jobbet i kantinen vår. Han likte rutiner. Hver mandag satte han frem litt variert pålegg, hver tirsdag var det mye fiskepålegg, hver onsdag var det salat, hver torsdag var det spekemat og eggerøre, og hver fredag pølser og karbonader m/løk. En gang lagde han salat på en tirsdag. Du kan jo tenke deg hvilken oppstandelse det ble på kontoret! Den ene etter den andre kom inn i kantinen og sa det samme: "Oj, er det onsdag i dag!" I advokatbransjen lever man jo etter å levere dokumenter innen fastsatte frister, forberede seg i forkant av møter etc. og da er det sjebnesvangert om man sånn plutselig har mistet en hel dag! Men det var jo bare tirsdag. Selv kantinemannen var helt satt ut, han ristet på hodet og smilte overrasket over seg selv at han kunne ha gjort noe sånt, sette frem salat på feil dag, a gitt!

Jeg ble tydelig også påvirket av dette for jeg husker jo hendelsen ennå. Når det er sagt vil jeg påstå at jeg har det bra selv om man rokkerer litt rundt på ting. Jeg MÅ ikke gjøre det samme bestandig. Jeg blir ikke satt ut dersom man bytter om på ting. Faktisk kan det være innslaget av noe nytt som gjør at man føler seg forfrisket og at man senker skuldrene litt, åpner øynene litt. Forandringen fryder, og den slags.

Jeg har hørt at det er bra for barn å ha rutiner å forholde seg til. Dette får meg til å tenke...Hva om rollene var snudd om her hjemme, hva om barna sto opp først, vekket meg og ga meg frokost på sengen. Om de lagde middag til meg, hentet tøflene mine, lot meg velge TV-program (noe annet enn Ben 10 og Adventure Time), og lagde en kopp med "god-natt te" til meg før de bredte dynen over meg om kvelden. For ikke å snakke om: hva om de brettet sine egne klær før de la seg selv. Det høres jo supert ut sånn i teorien - Dream on...

På tide å lage middag. Jeg driver med et suppeprosjekt i år, et slags nyttårsforsett. En rutine eller tradisjon det også. Fransk løksuppe står på menyen i dag - YUMMY! #tonemakes52soups

Arr

Arr (ɑɾ) substantiv nøytrum merke el. spor på huden som skyldes et sår Tone har et arr på brystet

Veldig sent på 60-tallet kom jeg til verden med et nys - og med et hull i hjertet! Det har i hvert fall blitt meg fortalt at jeg hadde en søt, liten "thiii" da jeg så dagens lys, og så ble det vel avdekket etterhvert at ikke alt var som det skulle med hjertet mitt. 

Nå som jeg har barn selv kan jeg ikke forestille meg helt hvordan det er å bli forelder og få den beskjeden. At man har fått et barn med hjertefeil - selve motoren som gir oss mennesker liv. Men jeg hadde da i hvert fall ti fingre og ti tær!

Jeg hadde det vel egentlig helt ok lenge. Jeg "slapp unna" både svømmetimer og vinteraktivitetsdager på skolen, for jeg ble så fort kald. Vet ikke om det blir helt riktig å si at jeg "slapp", jeg kunne bare ikke være med og måtte lære å svømme og gå på ski i voksen alder, og det kan jo ikke egentlig sies å være like gøy. Uansett, sånn gikk dagene og årene helt til jeg ble ca. 9 år gammel. DA klarte ikke hjertet mitt å jobbe så hardt lenger og jeg ble fort sliten. Utenfor huset der jeg vokste opp er det en trapp med 15 trinn. Like før operasjonen måtte hvile to ganger underveis for å klare å komme opp trappen på vei hjem fra skolen. Jeg var da på en venteliste for operasjon og skulle egentlig ikke opereres før to år senere. Det hadde ikke moren min tid til å vente på, og ikke jeg heller, så hun ringte og sa at NÅ må datteren min opereres. 

Så ble jeg operert da, og jeg husker bare svakt hva som egentlig hendte. Små episoder som at da jeg fikk narkose og ble bedt om å telle ned fra 100, tror jeg at jeg kom til 98 før jeg ble helt borte. At jeg nektet å få stikkpille etter operasjonen for jeg trodde det ville gjøre vondt. (Hallo! Hvem er det som fant på å kalle det STIKKpille da? Det høres jo skikkelig vondt ut - rompepille hadde vært morsommere for en 9 åring). Jeg husker også hvor vondt det var når de drenerte sårene. Jeg hadde to rør festet til magen og når sykepleierne vrei på de så gjorde det uutholdelig vondt. De som har opplevd det samme sitter nok å nikker anerkjennende til dette. Jeg husker et eller annet med at jeg burde drikke rødbetjuice for det er så bra for jernmangel eller mangel på røde blodceller! Usj...Og jeg husker jeg fikk besøk på sykehuset av noen venner. En venninne ble helt lysegrønn i ansiktet slik at hun gikk i ett med de lysegrønne veggene. Stakkars, det er ikke bare bare å gå på sykebesøk, men jeg satte veldig pris på det, selv om besøket ble kort. 

Men alt dette er veldig lenge siden nå...

Det høres kanskje rart ut, men jeg tenker faktisk mye på dette ennå. Og det som får meg til å gjøre det er jo nettopp påminnelsen jeg får hver morgen når jeg står der naken og ser dette arret. Jeg kan ikke huske hvordan jeg så ut uten arr. Når jeg er på stranda eller i dusjen i svømmehallen peker folk på arret mitt og spør meg hva det er eller hva som har skjedd. Da jeg var yngre syns jeg det var litt flaut og plagsomt. Særlig i puperteten. Nå i senere tid tenker jeg at det er fint at de spør, de er oppriktig nysgjerrige og vil vite hva jeg har vært igjennom, og det er jo i grunn ikke noe flaut over det i det hele tatt. Jeg forteller villig hva som har skjedd, og smiler litt inni meg. 

Når jeg er i godhjørnet har jeg kalt det "glidelåsen min". Når jeg har hatt det som værst har jeg forsøkt å skjule det med sminke. Jeg gikk også mye med høyhalsede gensere da jeg var yngre, men man kan jo ikke ha det sånn! Blir veldig varmt om sommeren. Og når jeg først er inne på sommer, det som blir først solbrent er arret. Frem med faktor 30 eller 50! Nei, man får godta at arret er der og være stolt av å ha en historie og ikke minst takke og si - JEG LEVER! Og ingen er perfekte på noen som helst måte, men jeg tror jeg fremdeles vil styre unna kjoler med veeeeldig dyp utringing. 

I andre kulturer er det å ha arr et skjønnhetssymbol, slik at de faktisk med vilje lager arr i huden sin, men de er i det minste symmetriske og det er ikke mitt. Hadde ennå glidelåsen min vært en perfekt, rett linje...akk!

Jeg er frisk som en fisk altså, kanskje ennå friskere enn på lenge etter at jeg begynte å trene taekwondo. Litt på trass har jeg bestemt meg for å gjøre mest mulig ut av livet og pushe meg selv for å oppnå alt jeg kan fysisk klare den tiden jeg er på denne kloden. Men samtidig jeg er redd for å dø, pushe meg så mye at hjertet mitt ikke klarer mer. Arret mitt minner meg også om at jeg var så nære døden. De stanset vel hjertet mitt under operasjonen da de fikset meg, tenker jeg. Er alt virkelig 100 % nå? Kan jeg forvente at hjertet mitt banker like lenge for meg som for en annen som ikke har en lapp på størrelse med en 5-krone over hullet som en gang var i hjertet? Jeg nekter å tenke mer på det. Positive tanker...positive tanker.

Jeg er - scarred for life - men det er jo bare positivt, ikke sant?! Till next time :)

Blogging

Blogg (blɔg) substantiv maskulin, blanding av dagbok og logg som på internett Tone har bestemt seg for å skrive en blogg

Jeg tenker veldig mye over ting. Vet ikke om jeg tenker mer enn andre, men jeg kommet frem til at jeg vil gjerne dele noen av disse tankene. Jeg har mange ideer på hvilke temaer jeg vil skrive om. Kanskje vil det underholde, inspirere, gi ny lærdom...eller ingen av delene. Vi får se hvordan dette utvikler seg.

Nå er det sent og jeg tenker jeg går og legger meg.