Universet

Universet blir vanligvis definert som alt som eksisterer av rom, materie og stråling. Begrepet universet kan i enkelte sammenhenger også refere til for eksempel kosmos, verden eller naturen. Astronomiske observasjoner indikerer at universet er mist 13,72 milliarder år gammelt og med en utbredelse på minst 93 milliarder lysår. Starten på universet blir kalt Big Bang, "det store smellet", og fra da av har universet utvidet seg til sin nåværende form. Det kan virke paradoksalt at to galakser kan ligge 92 milliarder lysår fra hverandre etter 13 milliarder år, men ifølge den generelle relativitetsteorien kan rommet utvide seg raskere enn lyset.

Menneskets syn på universet har endret seg betraktelig gjennom tidene. I antikken og middelalderen mente de fleste astronomer at det var mest sannsynlig at Jorden var sentrum av universet. De fleste begrenset seg til å lage matematiske modeller av bevegelsene til planetene og fiksstjernene, fordi man mente disse var så fjerne og opphøyde over vår ufullkomne verden at sikker kunnskap om den fullkomne del av virkeligheten ikke kunne nås langs vitenskapens vei. Man antok imidlertid at planetene og fiksstjernene satt fast i kuleskall/himmelsfærer, siden man ikke hadde noen forståelse av, eller teoretisk modell for, en tyngdekraft som kunne holde noe i bane i rommet.

Astronomen Kopernikus kom imidlertid med en modell hvor solen var i sentrum av universet, og Tycho Brahe introduserte teorier om at planetene ikke satt fast i kuleskall. Med Galilei og Kepler ble det for alvor satt på dagsordenen at de fysiske lovene under månens bane er de samme som de fysiske lovene over månens bane. Og ved hjelp av teleskopet forsto man at universet kan være enormt stort uten at fiksstjernene blir urimelig store.

Da Edwin Hubble begynte å studere stjernehimmelen, trodde man fortsatt at det bare fantes én galakse i universet. I 1925 publiserte Hubble sine observasjoner og konklusjoner, hvor han mente at vår galakse bare er en av mange. En konsekvens var også at universet er utrolig mye større enn hva man hittil hadde ment.  

Det uendelige og mystiske universet

Phu! Rimelig lang introduksjon her, I know...Jeg måtte bare ha med alt sammen for det var så interessant. Takk Wikipedia for at jeg "fikk" låne det.

Så over til meg og innlegget mitt denne gangen - Jeg må innrømme at jeg er litt over gjennomsnittet opptatt av universet og planeter og slikt, og av livets opprinnelse. Jeg sitter ofte og bare rister på hodet over hvor uforståelig det hele egentlig er. Hvordan det hele ble til og hvorfor. Ord som "relativitetsteori" og "milliarder av år" og "lysår", "universet utvider seg", "uendelig", "galakser, "melkeveien"...får meg til å få gysninger nedover ryggen av fryd!

Jeg liker å se opp på stjernehimmelen. Se planetene bevege seg, månen bli ny og ne, kjenne den sugende følelsen når det er fullmåne og når jeg ser et stjerneskudd, og jeg gleder meg som et barn når det skal være solformørkelser og måneformørkelser og slikt.

Kanskje ikke nødvendig å nevne at jeg gleder meg til natt til mandag, 28. september, for da kommer jordens skygge til å dekke månen - måneformørkelse. Det blir spektakulært, bare synd jeg sikkert ligger og sover siden det hele skjer midt på natten. Til og med en såkalt supermåneformørkelse fordi månen er så nærme jorden at den kalles for supermåne - den blir diger og brun, eller umbrafarget.

Jeg vurderer å sette på vekkerklokken, men tror ikke det blir en særlig god dag på jobben dersom jeg skal være våken fra 4-5 på morgenen. Noen av pendlerkollegaene mine kan derimot få det med seg siden de allerede har stått opp! De fortjener å få denne spennende opplevelsen som en bonus for at de står opp når de gjør. Dersom de er like interessert i dette som jeg er da?!

The Origin of Life - jøsses, så mange rare skapninger da gitt!

Uansett, jeg har mange ganger fundert på hvorfor alt startet. Hele greia med Big Bang, planeter som svever rundt, livet som oppsto her på jorden og utviklet seg til alle artene vi har i dag. Og jeg er ikke den eneste. Det er mange som er på en evig søken etter forklaring på det hele, en undring på hvorfor vi er her og om det finnes liv på andre planeter - andre galakser. Bare det at det finnes mange galakser med egen sol og planeter, jeg begriper det faktisk ikke.

Det at livet har utviklet seg som det har gjort også fra en enkelt celle til et komplisert vesen som oss mennesker. Ubegripelig!! Og det stopper ikke heller. Artene utvikler seg fremdeles, og dessverre blir noen også utryddet underveis fordi levevilkårene endrer seg slik at de ikke lenger kan leve. Sukk...

En liten digresjon her - i sommer var jeg på Hvaler og vi dro innom et museum der hvor vi lærte om flora og faunaen som er på Hvaler. Det var et utrolig bra konsept, terningkast 6. Der gikk vi rundt på Spjærøy og plukket blomster, kikket på fisker i et akvarie og fikk en flott poster med bilde av alle humlearter som finnes i Norge - det er fler enn du skulle tro! Jeg fikk en sånn nostalgisk følelse av skolebenken og kunnskapssug så øverst på ønskelisten står florabok, bok om fisker og andre dyr og bok om fuglearter, sopp etc. Dessuten vil jeg ha et flott atlas og plansje over stjernebilder, for jeg er ikke bare interessert i astrologi, neida astronomi også, så som toppen av kransekaken - jeg ønsker meg sånt planetarium i metall (orrery på engelsk) som viser hvordan planetene beveger seg i forhold til hverandre, jeg er så fasinert og jeg vil lære mer og vakker er den også! 

Se som den skinner...the grand orrery! Let it be mine...

Jeg kjøpte forresten en stjernekikkert til eldstemann for et par år siden (for det er jo ikke bare jeg som er opptatt av universet, kanskje han egentlig har overgått sin mor med kunnskaper og nysgjerrighet rundt dette), men dessverre har vi ikke fått brukt den så mye. Det er for mye gatebelysning her vi bor og det viste seg også å være litt mer vanskelig å stille inn og håndtere enn jeg først trodde. Håper vi finner ut av hvordan vi bruker den for han jeg kjøpte den av sa at vi kunne se ringene rundt Saturn med den! Hvor kult hadde ikke det vært, hæ? Sikkert salgstriks tenkte jeg når jeg sto der som den frustrerte fruen jeg var å skrudde spetakkelet sammen. Ingen Saturn, har ikke klart å se månen en gang og den er jo diger. Mulig vi må gå til anskaffelse av en månelinse og etterhvert en sollinse så vi kan se nærmere på solen også. Supert at alt sånt er gratis, NOT! Dersom vi ikke får det til får vi gå til min store helt, astronomen Knut Jørgen Røed Ødegaard. Han må vel kunne hjelpe oss?

Jeg klarte ikke å komme særlig i dybden denne gangen heller, men litt lærerikt har det kanskje vært? Like greit å avslutte med denne videoen da, Monty Pythons The Universe Song

Till next time...

Livet

Livet - i bestemt form brukes gjerne generelt eller symbolsk om den menneskelige tilværelsen og livsforløpet, særlig det som gjelder et enkelt individ, og ofte i motsetning til døden.

Helt fra det første hjerteslaget inni mors mage har livet startet. Ganske utrolig. Vi vokser og utvikler oss, blir født, og så starter kanskje det mange vil kalle det ordentlige livet. Det er et mysterium at det går an å skape liv ut fra to celler - selv om det skjer hele tiden. Vi formerer oss og skaper nye liv, igjen og igjen.

Det er litt symbolsk at jeg velger å skrive om nettopp livet i dag. I dag, den 10. september, er det nemlig verdensdagen for selvmordsforebygging. Noe som betyr veldig mye for meg. Det er et vanskelig tema, men så utrolig viktig å snakke om. 

Hvis vi går litt tilbake igjen til første hjerteslag, når man blir født...vi er alle så like da. Avhengig av mor og far. Vi skriker etter melk, strekker oss etter leker, tar inn inntrykk gjennom alle sanser, smak, lukt, berøring, hørsel, synet. Vi utvikler oss og det er utrolig mye vi må få til, krabbe, gå, lager rare lyder som utvikler seg til ord og setninger. Vi er hungrige på å lære nye ting, strekke oss lenger og lenger, klamrer oss til livet og til de som ga oss liv - mor og far. Barnet kaster seg glupsk over maten (hvis det ikke er fisk og brokkoli da). Ser på andre barn, eldre barn og voksne og ønsker å bli som dem. Det siste man tenker på er det motsatte av å leve...det er utenkelig faktisk. Man klamrer seg til livet uten at man er klar over det en gang. Man har ikke noe begrep om at det går an å gjøre noe annet enn nettopp å leve og vokse og lære nye ting og ferdigheter uten at det er noen agenda for det, det bare skjer sånn helt av seg selv.

Så plutselig er det noe som skjer. Vi begynner å tenke og sammenligne oss med andre og det skjer noe veldig dumt - vi blir usikre, tenker negativt om oss selv, tror at alle andre er perfekte og at deres liv er så enkelt, mens ens eget liv er helt håpløst. Man kjenner press fra skolen, foreldre, vennekretsen, fremmede, media. Det settes i verk anti-mobbetiltak, MOT-organisasjoner som vil at alle skal få lov til å være den de er og at det er ok. Alt i god tro og godt ment og ikke minst utrolig viktig å ta opp, men hvorfor fungerer det ikke så bra? Hvorfor stiller man så store krav til seg selv - krav som gjør at man blir syk og ønsker å skade seg selv? Hvorfor...

Det er skremmende at så mange som 500 personer tar sitt eget liv hvert år her i landet. Det er 500 for mange, de fleste er unge. Tenk om vi kunne hjulpet de! Jeg klarer ikke å la være å tenke på at om vi kunne fått de til å forstå at det nytter. At livet faktisk er verdt så utrolig mye, at den endeløse, mørke gropen de er nede i, bare er midlertidig. Man kan få hjelp til å sette fokus på løsninger som kan hjelpe for å komme seg ut av det vonde. Er man først nede i den bunnløse gropen så ser det selvsagt umulig ut. Vi har alle hatt mørke og tunge dager, og ikke på langt nær kjent håpløsheten som de som velger å ta sitt eget liv kjenner, så jeg skal ikke bagatellisere det. Dersom man ikke selv har vært "der", så er det utrolig vanskelig å sette seg inn i personens situasjon. Men som medmenneske, så velger jeg å tro at det må nytte ved å være der for hverandre, å lytte, ta grep, ta vedkommende på alvor når de forteller deg hvor langt nede de er. Tenk så vanskelig det må være å fortelle om sånt. Om jeg hadde muligheten så ville jeg forsøke å sette fokus på hvordan man kommer seg ut av håpløsheten, vise at det nytter å snakke om ting og at klisjéfrasen - tiden leger alle sår, faktisk ikke er så dum.

Årets fire prisvinnere som var så tøffe og delte sin historie. 

Hvert år gis det bort en pris - Olafs Minnepris - til minne om unge Olaf som helt uventet tok sitt eget liv i 2011. Moren og faren til Olaf spurte den gangen om jeg ville lage et diplom som som skulle gå til noen som har jobbet med viktige tiltak som forebygger selvmord blant unge. Jeg er så utrolig glad for at jeg fikk henvendelse fra dem.  Siden har jeg lagd diplom hvert år og i år var det hele fire prisvinnere som var med på i en film som ble vist på NRK i fjor som het "Leve". Les mer på: http://www.olafsminne.org og Olaf-prisen 2015

Tror jeg avslutter her for i dag. Det er så mye, mye mer jeg kunne tatt tak i og jeg skulle ønske jeg kunne vært med og bidratt mer for å hjelpe folk som har det vanskelig. Håper at det å skrive om det hjelper. Å minne alle rundt meg om å være mer tilstede for hverandre. Tørre å strekke ut en hånd, gi av sin tid for å ta vare på de rundt seg. Alle behøves - livet er så fullt av opplevelser og gleder rundt hvert hjørne. Å se en soloppgang. Å se forandringen når man blir eldre. Å mestre nye ting. Å kjenne at man betyr noe for andre. Små gleder i hverdagen som å se den lille kattepusen som vi har tatt til oss hoppe rundt og storkose seg med lekemusen sin. Å si "godnatt" til eldstegutten min som faktisk blir tenåring i morgen. Små gleder - store gleder. Livet har så utrolig mye å by på. Selv når det er grått og trist, så kommer det en ny soloppgang i morgen.