Tradisjoner

Tradisjon (fra latin tradere, «overføre») er en sosial praksis, en forestilling, en institusjon eller et produkt som overføres over flere ledd (for eksempel fra generasjon til generasjon), i et samfunn eller i en gruppe. Tradisjonens oppgave er å binde sammen det gamle og det nye for å skape en historisk kontinuitet for en gruppe eller samfunnsmedlemmene. Innholdet i tradisjonen er ofte knyttet til kulturelle elementer som en mener er spesielt verdifulle fordi de utgjør en vesentlig del av et samfunns eller en gruppes sosiale arv.

Jeg vet ikke helt hvorfor, men det har blitt en slags tradisjon for meg å gå til tannlegen sånn "midt i julestria". Svi av en tusenlapp på å bekjempe tannstein og fluorpuss, istedenfor å bruke pengene på julegaver! Men noen må vel gå til tannlegen i desember også. Tannlegen min, Marius (verdens beste tannlege), trenger jo inntekter han også på denne tiden av året, så jeg slepte beina etter meg på vei dit, og hinkehoppet tilbake til jobb etterpå i kjent null-hull-stil. Vel, man kan vel ikke egentlig kalle det tradisjon om man ser på Wikipedias forklaring av begrepet over, men om man ser på det i et videre perspektiv, så kanskje?

Gløgg og nisselue - check!

Og så skriver jeg julebrev, da. Jepp, jeg liker å skrive og dele årets begivenheter med familie og venner. Det har blitt en tradisjon det også. Jeg startet faktisk i god tid med å skrive brevene i år, men til de som ikke skjønner norsk må jeg jo også lage en engelsk versjon, så jeg tastet i vei og forsøkte å få mine  muntre betraktninger av årets hendelser oversatt med lik undertone og humor også i den engelske versjonen av brevet. Om jeg lykkes er diskuterbart, men ingen får jo begge versjonene så "who knows?". Uansett, det har blitt en hyggelig tradisjon, ikke bare for mottakerne av brevet (håper jeg), men også for meg. Det er utrolig gøy å se tilbake på hva jeg egentlig har bedrevet med i året som har gått. I år toppet jeg nye høyder bokstavelig talt, med tur til Prekestolen og ikke minst som Superwoman i vindtunnel i Voss. Blir vanskelig å toppe dette innholdsrike året tror jeg, eller...? Jeg har allerede lagt planer for mye spennende i 2017 også. Åååååh som jeg gleder meg!

For å komme tilbake til disse julebrevene. Det slår aldri feil, på en måte har det blitt en tradisjon at jeg kommer heseblesende inn på postkontoret så tett opptil julaften som mulig, og like før posten stenger, med å få kjøpt frimerker og få brevene postlagt så de kanskje når frem innen julaften, eller i hvert fall før nyttår. Så om jeg har litt flaks, kommer kanskje brevene frem på selve julaften. Postbudet jobbet i hvertfall på julaften det året jeg etter en bedre julemiddag hos meg selv (da ribba ble perfekt og alle var glade). Da gjestene hadde gått og julefreden skulle senke seg over Bogstad (hvor jeg bodde den gangen), gikk jeg for å sjekke postkassen og der lå det et brev med avslag på en jobb jeg hadde søkt på. Den gode stemingen ble helt snudd i løpet av få sekunder. Ikke noen hit å sende ut avslagsbrev som man måtte vite at kunne dukke opp hos mottakeren på selveste julaften! Egentlig er jeg jo nå glad for at jeg ikke endte opp med å jobbe i det advokatfirmaet allikevel, jeg har det ganske bra der jeg endte opp med å jobbe - det må jo snart 10 år der være bevis for, så det var nok en mening med det tross alt, men få avslag på selveste julaften da gitt! Uansett, brev er på vei folkens (om dere julebrevmottakere leser dette...)

Vinkorknissen kommer frem hvert år!

Men, jeg har brutt alle tradisjoner ellers i år. Tenke seg til, ikke har jeg kjøpt juletre og jeg har pyntet minimalt. Tror det er tre nisser fremme og et par julestjerner. Jeg så ikke på Tre nøtter til Askepott en gang, men zappet innom Ribbe - minutt for minutt...Hva er det egentlig med nordmenn som "liker" dette fenomenet sakteTV??

Men jeg har stekt kalkun og lagd sweet potatoe casserole og rosenkål med bacon. Og multekremen som vi hadde til dessert var helt himmelsk om jeg får lov til å skryte av en så lettvint, men dog selvlagd dessert. Manglet bare krumkakene. Det ble ikke syv slag heller i år, bare tre og alle kjøpekaker. Litt skuffet over at det ikke ble solgt en eneste liten fattigmann i år. Mulig de hadde blitt for dyre å selge om man skulle lagd kjøpeversjoner av kakene, men det er faktisk en av mine favoritter. Neste år (og i nytt kjøkken) skal det bli både fattigmann og berlinerkranser OG krumkaker!

Men det ble jul i år også selv uten juletre og syv slag, om det bare var meg og min mor tilstede. Vi koste oss sammen med god mat, Sølvguttene på TV i bakgrunnen som sang julen inn, og hyggelige historier. Min mor fortalte om julefeiringer som hun hadde hatt som barn. Julefeiring under krigen er selvsagt et tema som gjerne kommer opp, ikke uten grunn. Min mor er 89 og har opplevd mange julaftener må vite, og det var litt mer spesielt å feire jul under krigen selvsagt. Uansett, det ble en riktig så koselig kveld. Det viktigste er jo at man er sammen med de man er glad i.

Apropos å være sammen med de man er glad i. En av årsakene til at det bare var oss to er selvsagt at  mine to gullgutter skulle tilbringe julen med sin far i år. Skilsmisser er litt brutale sånn. Jul uten barn er - meh, i mangel på et bedre ord. Det er mange av oss i vårt langstrakte land, faktisk verden over, som har det sånn. Når barna drar til den andre forelderen, blir man litt tung i brystet. Men jeg sørger ikke egentlig for det. Jeg syns det er helt rett og rimelig at de får være sammen med sin far og hans familie også. De er også en del av den de er, men når det er sagt, å venne meg til det gjør jeg vel ikke akkurat.

Min venn, Christer Kihlman (som også faktisk er en av mine taekwondoinstruktører), skriver i sin blogg TeamCrisa nettopp om det å savne sine barn, og han ble til og med headhunted til TV2 for å snakke om dette. Jeg syns han var meget reflektert og flink til å sette ord på nettopp dette temaet, selv om det opprinnelige innlegget handlet om det å savne barna når man leverer barna fra seg om man har de annenhver uke og i ferier og slikt, ikke nødvendigvis kun i jula selv om man kjenner litt ekstra på det da. I løpet av et år er det mye tid hvor man ikke ser barna sine i det hele tatt når man er skilt. I ferier og som et resultat av diverse samværsprosenter, men det å ikke ha barna rundt seg på selveste julaften, det er litt ekstra kjipt av en eller annen grunn. Men som Christer sa, det er lurt å planlegge hva du skal gjøre de gangene du ikke har barna, feire julen med noen andre og tenke på at de har det bra der de er. Det er sånn jeg tenker også og det er derfor det kjennes ok på et vis.

Julestjerna er i det minste hengt opp!

Avslutningsvis, jeg ønsker å dele en sang som betyr mye for meg. Hver gang jeg hører den får jeg en sånn følelsesmessig diger klumpt i brystet og blir helt blank i øynene. Jeg er ikke engang troende men Pie Jesu er noe av det vakreste jeg hører, så nyt: Pie Jesu av Andrew Lloyd Webber fra Requiem

Og sånn heeeelt på tampen, Tones vri på Nå har vi vaska gølvet...

Nå har jeg sjekket Facebook, sett alle andres juletrær og jeg har smakt på vin og kalkun og tranebær. Nå setter jeg meg og kviler og puster på ei stund. Jeg ser nok på litt The Good Wife før jeg går og tar en liten blund...

Jeg håper at du liker å lese bloggen min. I 2017 har jeg lyst til å forsøke å være litt mer aktiv enn jeg har vært i år. Det er flere årsaker til at det ikke ble skrevet så mye i år, jeg kan skylde på tidsklemma, at kroppen skranter og slikt, men jeg har så mye tanker i hodet som burde komme på "trykk" så det er bare og følge med og dele, like, kommentere og slikt - det vil gjøre meg veldig glad i så fall.

Ha en riktig fredelig og fin julaften og romjul, alle sammen.

Until next time, eller rettere sagt: Until next year!

The Unthinkable

Unthinkable (ʌnˈθɪŋkəb(ə)l)

adjective

1 (of a situation or event) too unlikely or undesirable to be considered a possibility."it was unthinkable that Trump would be elected president"

2 synonyms:

3 unimaginable, inconceivable, unbelievable, incredible, beyond belief, highly unlikely, unheard of, implausible, illogical, impossible, beyond the bounds of possibility "Beethoven is unthinkable without the tradition of western music"

4 highly undesirable, not to be considered, unconscionable, out f the question, absurd, unreasonable, preposterous, ludicrous, outrageous, shocking; informal not on "to me a lentil soup is unthinkable without lemon and olive oil"

I dag er jeg mildt sagt nervøs, ikke sånn nervøs at jeg skjelver og biter negler, men jeg føler heller en slags hjelpesløs nervøsitet over å ikke kunne gjøre noe for å få påvirket et resultat - nemlig resultatet av det amerikanske presidentvalget.

OMG! Hvordan vil det ende? Uten å gå i dybden på valgkampens og partienes agenda, føler jeg frykt dersom den gale kandidaten vinner valget. Det dreier seg om karakter og troverdighet. Enten blir det en trassunge som har mulighet til å komme i en slik maktposisjon at han kan legge seg på gulvet og dunke med armer og ben til han får vilja si - mot en kvinne som klarer å holde hodet kaldt og se alle lag i et samfunn. Det er i hvert fall det inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha sett på kandidatene i nyhetsbildet i den siste tiden. 

Begge har sine "svin på skogen", det er jeg sikker på, men jeg er utvilsomt mer trygg dersom Hillary vinner valget. Det at vi her på den andre siden av kloden bryr oss overhodet overrasker kanskje mange amerikanere, men det er jo overhodet ikke så rart, for Amerika har utrolig stor innflytelse på hva som beveger seg rundt om på hele kloden. Den som styrer landet vil ha stor betydning for de valg som blir tatt.

Bare det at en kvinne kunne bli president er jo nesten utenkelig, men faktisk ikke så skremmende - rettelse: overhodet ikke skremmende når vi ser på hva alternativet kan bli.

For nesten 8 år siden var det utenkelig at USA skulle få en afroamerikansk president. Det viste seg å være, i mine øyne, noe av det beste som har skjedd for det amerikanske folk. Selv om mange kanskje kunne tenkt seg å la ham fortsette å være president så tenker jeg han selv har begynt nedtellingen til å kunne leve et litt mer normalt liv. Å få tatt av seg byrden fra sine skuldre og overlevere stafettpinnen til en annen person - helst en med de beste intensjoner for det amerikanske folk - det er nok noe han ser frem til. 

Jeg har lenge bare håpet at jeg skulle våkne opp og oppdage at Trumps presidentkanditatur bare var en spøk. En utrolig god spøk, for det er utenkelig at han faktisk skulle kunne bli republikanernes presidentkandidat, men neida! Det var på alvor. Det utenkelige kan faktisk bli mulig! 

Det er heldigvis mange amerikanere som har hodet skrudd på rett. Det er godt å vite. Jeg håper bare det holder. Jeg får følge med så lenge jeg orker. Kanskje kan jeg gå til sengs med litt mer ro i kroppen enn det jeg har nå. Det er vanskelig å si. Om jeg våkner opp i morgen og ser at det utenkelige ble faktum - da vil jeg føle at jeg våknet opp til en skikkelig kalddusj. Brrr...

 - tilbake til nyhetene og valgsendingen #fetching_popcorn

Tanker

Tanke ('tɑŋkə) substantiv maskulin 

1. det å tenke; noe en tenker Tanken på eksamen gjorde ham nervøs. 

Å falle i tanker - bli sittende og tenke, være åndsfraværende 

Å ha høye tanker om noe(n) - tenke svært positivt om noe(n) 

med tanke på - når det gjelder 

2. liten mengde ha en tanke fløte i kaffen

Det er jo litt ironisk kanskje, at jeg har skrevet en blogg i over ett år som heter "Tones tanker om..." uten å skrive om temaet tanker! Eller kanskje ikke? Men i det siste har jeg begynt å fundere litt over det her for det som rører seg inni hodene våre, hvorfor andre ikke alltid forstår det man tenker når man forsøker å gjøre de om til ord?

Jeg syns jeg er fryktelig flink til å ordlegge meg jeg! Jeg overveier (for det meste i hvert fall) alt som kommer ut av munnen min slik at det skal lyde forståelig uansett og for absolutt alle. Men det gjør det tydeligvis ikke. Rett som det er står man overfor en person som bare ser ut som et stort spørsmålstegn og ikke forstår bæret av hva du har forsøkt å si. Det er en utrolig merkelig følelse, og man lurer på hvor det gikk galt. Hvordan kunne den andre unngå å forstå dine veloverveide ord? Nei, så feil kan man altså ta. Kommunikasjon, det er noen merkelige greier.

Så, hvorfor deler vi tanker? Noen ganger er det jo for å forklare andre noe, fortelle om en idé man har. Noen ganger er det for å lufte det man går og grubler på, og noen ganger bare detter de ut uten at man får tenkt seg om først. Det finnes mange fine og uheldige opplevelser man får når tankene detter ut av en. Noen ganger er det for å få råd og veiledning, en annen synsvinkel på "problemet".

Jeg må innrømme at jeg faktisk er ydmyk midt oppi det hele når det gjelder det siste. Jeg har faktisk evnen til å legge frem tanker eller problemer jeg har, hvorpå jeg faktisk ønsker at den som hører på meg skal si meg imot eller forklare at, "NEI vettu hva, nå tenker du helt feil!" De som er flinke eller tøffe nok til det får ingenting annet enn respekt og kanskje et løftet øyebryn eller to til belønning for at de sto frem og var ærlig med meg. Jeg vet da ikke svaret på alt, det er jo derfor vi lufter tankene våre, gjerne med flere forskjellige personer for å få et videre perspektiv på ting. Jeg digger alle tilbakemeldinger jeg. Noen er ikke like lette å svelge til tider, men bare jeg får ting litt på avstand og sammenstiller de tilbakemeldingene jeg har fått, så ser jeg at alle har tenkt igjennom det jeg har sagt og de mener det godt, men er ikke alltid enig i min tankegang. Kudos, folkens - you know who you are :)

Og hvorfor er det slik at noen tanker svirrer rundt i hodet mer enn andre og gjør en "helt gal"? Man får jo ikke noe mer svar på å la tankene svirre rundt inni sitt eget hode. NEI! Man må diskutere, gå en tur og forsøke å få tankene på andre baner. Altså gjøre noe fysisk eller tilbringe tid sammen med andre for å oppta hjernen med noe annet. Jeg har forsøkt å høre på podcast eller lest bøker, men da skjer det rett som det er at tankene begynner å svirre igjen, som i en busy bikube og jeg har hørt et kvarter på podcasten eller lest 8 sider uten å ha fått med meg noe som helst. Nedtur. Og det løser jo ikke tankesurret heller, jeg får ingen løsninger før jeg får tilbakemelding fra andre. Det blir skikkelig "hakk i plata" - et uttrykk jeg innser begynner å bli utdødd fordi teknologien har endret seg...sukk! Hvorfor kan man ikke bare slippe å tenke så mye og bare nyte det man ser og sanser rundt seg. Ha fokus på ting som ikke er så forstyrrende og utmattende? Mindfullness er jo så pop nå for tiden.

Kan dette være kjønnsbestemt også? Tenker damer mer enn menn, eller lagrer for mange tanker inni skallen samtidig slik at det blir mer kaos oppi hodet til en dame enn en mann? Man sier jo gjerne at mannen klarer bare å ha en tanke i hodet til enhver tid. Og når man spør en mann om hva han tenker på og han svarer "ingenting", så tenker han faktisk ikke på en verdens ting. GUD! Så deilig det hadde vært. Denne videoen forklarer dette, eller? Selv om den er veldig underholdende, så er det nok et snev av sannhet her.

Avrunder her. Det er sikkert mye mer å si om tanker, men jeg har tenkt så mye i dag at jeg må ha en tankepause og gjøre noe hjernedødt som å se på TV. Litt avreagering på en tankefull dag. Ha en fin kveld og tenk gode tanker :)

Kompetanse

Kompetanse refererer i dagligspråk til kvalifikasjon, «dyktighet til noe», «å kunne noe» eller «å være i stand til», men begrepet brukes gjerne i flere ulike betydninger, og særlig i juss og pedagogikk er kompetanse et faguttrykk med en mer presis betydning. (lånt fra Wikipedia)

Øker briller min kompetanse, mon tro?
Jeg ser kanskje litt klokere ut...

Dagens ord var egentlig kompetansemål. Hvorfor dette ordet kom opp i dag var i forbindelse den nærstående skolestarten. Jeg er bittelitt allergisk mot nettopp dette ordet. Fikk både leamus på øyet og litt kløe på høyre albue. Vel, kanskje jeg egentlig ikke fikk fysiske utslag av å høre ordet, men jeg har allikevel en aversjon for det og reagerer voldsomt når jeg hører det.

Skolene er veldig opptatt av at barna skal møte de kompetansemålene som er fastsatt. Det hele er veldig stivt og politisk og man glemmer litt at det handler om vidt forskjellige barn og ikke "sauer". Kunnskapsløfte, læreplan, målsetting, alle ordene er med på å sette folk i boks og klistre på lapper for å definere "ubrukelig", "flink", "hardtarbeidende", "sliter". Jeg har mange tanker rundt dette, men vet faktisk ikke helt hvor jeg skal starte hen.

Ok, i det siste har det vært mye debatt om lærerstudentenes krav til å ha 4 i matte fra videregående for å kunne bli lærer, til tross for at de kanskje ikke en gang skal undervise i faget. Her er det politikk inne i bildet, men det morsomme er jo, som vi har fått med oss, at politikerne som har bestemt dette ikke vil stå frem og fortelle oss hvilken mattekarakter de fikk. De er  jo tross alt ikke lærere, men de styrer hele Norges land. Det er ganske imponerende.

Jeg var ingen kløpper i matte skal sies. Jeg ble heller ikke lærer selv om jeg fra tid til annen faktisk underviser i bokbinding og kalligrafi. Jeg har på tross av min heller pinlige karakter i matte, i voksen alder innsett at en del matte faktisk er ganske interessant. Det skal også sies at jeg elsket å ha regnskap når jeg studerte til å bli advokatsekretær, men så er regnskap og matte litt forskjellige fag. Det ene er mer forståelig enn det andre. Når jeg slet med matte så må jeg dessverre skylde på dårlig undervisning. Elever har forskjellig behov for læring. Utgangspunktet mitt var ikke å forsøke å se om jeg kunne klare å løse problemet (mattestykket) selv, men å få en oppskrift først som jeg kunne bruke til å løse det med. Dette forsto tydeligvis ikke mattelæreren min og jeg strøk nesten i faget. Så kjøpte jeg to privattimer av en annen lærer ved skolen rett før eksamen, og jeg gikk opp to karakterer. Jeg har ofte lurt på hvordan mattekarakteren min hadde sett ut om jeg hadde hatt den læreren gjennom hele året. Kanskje hadde jeg klart å få en 4'er? Det er veldig spesielt hvor stort utslag det ga bare ved å bytte lærer.

Det er nok mange fag jeg skulle kunne ha gjort det bedre i bare jeg hadde "skjønt det" og ikke minst om jeg hadde hatt litt mer fokus på studiene da jeg var så ung. Det kan kanskje flere kjenne seg igjen i i vår generasjon. Ting har forandret seg helt for barn/unge nå til dags. Det er nesten skremmende hvor mye press som legges på de nå for tiden. Det går programmer på TV om å være "perfekt" og unge blir utbrent og suicidale bare for å nå kompetansemålene og det de ønsker her i livet. Er det verdt det?

Ikke alle kan klare teoretiske fag og ikke alle kan lære seg praktiske fag. Jeg har jo alltid vært glad i og hatt teft for de mer kreative/praktiske fagene jeg da. Det er ganske gjennomgående i livet mitt, med S i kunst og håndverk på ungdomsskolen og greier. Jeg fant ut at å lese teori kanskje ikke var "min greie" etter å ha studert kunsthistorie grunnfag, og kastet meg over min BA i Calligraphy & Bookbinding i London istedet og ble håndverker. Jeg føler ikke selv at noen kompetansemål ble tredd nedover hodet på meg, men så var kanskje ikke det et sånt fremtredende fenomen den gang jeg gikk på skolen. Jeg har det kreative og praktiske i meg, men jeg bevist at jeg faktisk klarer å tilegne meg mye teori og "vanskelige" ting også i senere tid. Jeg liker å lære nye ting og har også innsett at dersom jeg ønsker å nå målene mine, og det krever av meg at jeg må gjøre ting som ikke akkurat er noe jeg liker, så må jeg bare si til meg selv: "Deal with it!"

Det er bare litt trist at alt blir målt av karakterer på vitnemål og CV'er. Jeg er tilhenger av at det er mer ved en person enn det som står svart på hvitt på et ark. Det er her jeg på en måte får sluttet sirkelen ved at jeg er allergisk mot kompetansemål som jeg startet med i innlegget mitt. Alle har noe å gi. Alle er forskjellige. Det er greit med målsettinger og å pushe folk/barn til å yte mer enn de selv tror de kan. Allikevel føler jeg at man ikke må glemme individet og forskjellene. En person sliter kanskje mer enn en annen for å nå et eller annet kompetansemål. Det burde ikke være så firkantet. Lærere burde kunne være frie nok til å se nyansene og merke seg andre målstreker for hver enkelt.

Jeg må nesten fortelle hvorfor jeg nettopp irriterer meg noe sånn inni hampen over ordet kompetansemål. Hele saken dreier seg om bruk av svømmebriller i svømmeundervisningen eller ikke. For at min sønn skal kunne nå kompetansemålet i svømmeundervisningen får han ikke lov til å bruke svømmebriller. Hva er viktigst? Å lære seg å svømme, eller å lære å få vann i øynene og takle det??? For meg er det en soleklar sak.

Ok, sånn avslutningsvis. Jeg pusher meg selv hele tiden. Jeg har allikevel sett begrensningene mine, men gir meg ikke for det. Jeg har nå i voksen alder innsett at f.eks. det å ta svart belte i taekwondo ikke er like lett å gjennomføre når kroppen ikke er 20 år lenger. Det stanser meg ikke. Jeg skal jobbe videre mot det, det tar bare litt lenger tid. Har funnet ut at jeg bør starte med yoga. Kroppen trenger å bli mer smidig. Det knirker i leddene når jeg gjør "spenstige" spark og bevegelser. Jeg innser det, men gjør noe med det. Og sånn helt til slutt...


Jeg har vært med på et prosjekt hvor Cappelen Damm ønsket å bruke en kalligraf til å skrive løkke- og stavskrifteksemplene i to nye lærebøker som kommer ut om kun kort tid. Du finner nettsiden ved å klikke her så kan du bestille bøkene. Forhåpentligvis er det mange skoler også som vil bestille disse for å heve kompetansemålene i skrift for barna, få de til å lære seg å skrive en vakker håndskrift i denne dataalderen vi nå er i. Hvorfor jeg syns det er viktig, vel det er det mange som har skrevet mye nyttig informasjon om så jeg skal ikke gjenta all forskning og forklaring her. Jeg håper bare folk vil ha glede av det. Og igjen, her skal barna ikke gjøre noe annet enn å kose seg med å tegne bokstavene. Håper i grunn ikke de klarer å nå noen som helst kompetansemål. Ender de opp med forferdelig håndskrift kan de jo bli leger eller advokater!

Nakenhet

Nakenhet I utgangspunktet er nakenhet den tilstand man er i når man ikke har klær på seg. (Ordene naken, bar og blottet kan brukes om det samme, men ikke alltid i samme situasjon.)

Ordet "naken" vekker stadig nysgjerrighet hos oss mennesker. Hvorfor? Det var slik vi kom til verden. Ganske så hårløse, i alle former og fasonger, lyse eller brune, lange, korte, mann og kvinne - kliss nakne!

Hva er best? Med eller uten fikenblad?

Vi er alle kjent med historien om Adam og Eva i Paradis. Hvor de levde lykkelige uten å skamme seg over det å være nakne, helt til slangen kom å ødela alt sammen. Når de oppdaget at de gikk rundt nakne, fant de lynraskt noen fikenblader å dekke seg til med. Hva er det de prøver å komme frem til. Burde vi skamme oss over kroppen vår, kjønnsorganene våre? Er det fare for at vi "tenker koffert" med en gang ved å se alt dingle foran øynene våre?

Allerede noen hundre år tidligere (nesten 1000 år tidligere faktisk) konkurrerte de greske atletene under de olympiske lekene nettopp i nettoen. Vi ser stiliserte bilder av dette på vaser eller som skulpturer. Det var sikkert veldig praktisk å slippe å ha på så mye tøy, og om det var det som var vanlig så tenkte man heller kanskje ikke over at det var noe å skamme seg over eller skulle vekke oppsikt på noe? Så kom romerne og hakket bort mannens genitalier og limte fast et fikenblad der istedet (på skulpturene altså) eller malte over bilder med nakenhet. Man skal altså hele tiden skamme seg over å være naken, og man lar seg bli provosert over kroppen sin og andres dersom den er uten en tråd.

I andre kulturer er det helt normalt å gå rundt naken, kanskje har man bare et lite lendeklede på seg, men damene går rundt toppløse. Vi derimot er flasket opp med å dekke oss til og gjemme bort den kroppen vi har. Nudister er sære. Å sole seg toppløs er en trend som har kommet og gått igjen, man får jo ikke en gang synge om å "ta av seg BH'en" her på Kolbotn skulle det vise seg (som jeg skrev om i blogginnlegget mitt om "Sensur" tidligere). Å amme babyen sin i offentlig rom vekker store diskusjoner. Samtidig har vi tilgang på så mye nakenbilder vi bare vil via nettet og i blader. Det er en veldig dobbeltmoral her altså.


Jeg har gått på flere tegnekurs opp gjennom, og en av de tingene man gjør for å bli god til å tegne er nettopp det å tegne akt - altså, tegne en nakenmodell. Det er slik man best mulig ser anatomien til mennesket, og ingenting er vakrere i mine øyne. Da jeg bodde Birmingham, våren 1996, deltok jeg på flere tegnekurs og elsket særlig fredagstimene hvor alle lærerne fra kursene resten av uken selv kunne utfolde seg. Jeg hadde en bratt læringskurve og koste meg med store ark og kullstifter til. Man glemte helt at det sto et nakent menneske der, man blir helt oppslukt av skygger og former.

Hvorfor tenker jeg på dette akkurat nå? Vel jeg var på det lokale spa-anlegget, The Well, i forrige uke. Forresten, utrolig kult å kunne nesten være nabo til et slikt sted! Siden det åpnet har det vært mange meninger om stedet på nettsiden og facebook o.l. Noen e l s k e r  stedet, noen er mer snerpete og "sier det de mener" og kommenterer andres positive kommentarer slik at de nesten henger ut de som hadde en hyggelig opplevelse der. Grunnen til alle diskusjonene og meningsutvekslingene er at det er - hold dere fast -  v a l g f r i t t   å bruke badetøy der. Vel og merke med noen restriksjoner og forbehold, men altså i innendørsbassenget kan man BÅDE gå med badetøy OG uten badetøy. Det kan jo få enhver å bli vippet av pinnen, ikke sant? I saunaen er det ikke lov å ha på badetøy, men man kan ha på et klede til å dekke kroppen med. Så sånn sett er man selv fri fra å måtte sprade naken rundt. Derimot kan man jo ikke styre og kontrollere de som er rundt en, og dermed risikere å se andre nakne.

Jeg har jo lest diverse kommentarer og tenkt over saken, men følte at her trengte jeg å gjøre grundig research. Jeg måtte rett og slett gå til det skrittet å prøve det ut selv for å kunne komme frem til en konklusjon på hva jeg følte rundt dette, med andre ord gjøre et dypdykk for å med hånden på hjertet kunne mene noe saklig om dette.

Dersom du leste mitt andre innlegg om "Arr" her på bloggen, så kom det jo der frem at jeg egentlig har vært ganske flau over kroppen min, i hvert fall glidelåsen som er fra litt under brystbenet og ned mot navelen. Det har ikke akkurat gjort så jeg har ønsket å verken gå med dyp utringning på klærne, ei heller å sprade rundt naken. I tillegg har to barnefødsler gjort sitt til å lage lekre strekkmerker på kroppen og uansett i min alder pådrar man seg både litt slapp hud og magefett, gravitasjonen er ikke min (eller andres) venn, så både mage og pupper peker mer nedover nå enn de gjorde før. Off, man blir jammen veldig obs på alt det negative ved sin egen kropp, gitt. Nok om det.

Om du i tillegg kanskje har lest flere av innleggene mine, som den om "Nettdating" og slikt, så skjønner du at det kanskje er en stund siden jeg så en mann naken også. Og da blir jo det veldig pinlig å vende blikket bort til bassengkanten for å se hvem som kommer uti, for så i beflippelsen oppdage at det var en fyr som var kliss naken. Det kan bli for mye for en stakkars frustrert middelaldrende dame. Jeg så jo ikke på utstyret med vilje, det bare var der i synsvinkelen min. Jeg så også hvor lekker The Wells badebukse så ut på sidemannen, bare så det skal være sagt. Fokuserte kanskje mer på den faktisk, enn på utstyret til kameraten, for man vil jo ikke bli tatt på fersken i å stirre på "det du vet"!?

Det er jo ikke slik at man vandrer rundt i netto'n på The Well. Det får man faktisk ikke lov til. Man henger av seg badekåpe eller peshta'en (tyrkisk bomullstørkle) ved siden av bassenget, og er kun naken fra knagg til bassengvannet. De som jeg så gikk ut i bassenget var veldig avslappet og det hele var faktisk veldig naturlig. Jeg følte nesten det var litt styr med badedrakten, men det var greit å ha på for jeg skulle jo ut i solen, og i utebassenget må man ha badetøy på (i hvert fall til kl. 20).

Det mange kanskje ikke tenker på er at det egentlig er deilig befriende å kunne være nakne. Litt som de greske atletene. Slippe stramme klær og svette sokker. Vift med tærne og beveg deg helt uten "tøyler".

Neste gang tror jeg jommen meg jeg skal prøve stedet i netto'n. Det ligger ikke så langt utenfor komfortsonen min faktisk, som jeg også har skrevet om i et tidligere blogginnlegg. Heller ti ganger naken på The Well enn å spise ti østers!

Nyt sommeren folkens - kanskje ses vi på The Well snart?

Alene

Alene (ɑ'leːnə) adverb Ikke sammen med noen, på egen hånd, for seg selv gjøre noe alene

bli alene - miste noen som står en nær, miste sin mann/kone

I går satt jeg og så på en skrekkfilm - helt mutters alene. "The Conjuring" het den. It seemed like a good idea at the time beskriver vel egentlig mitt valg av film for min hjemme-alene-kveld, men det gikk heldigvis bra.

Uæææh!

Siden jeg var alene var det ingen som forsøkte å skremme meg mens filmen pågikk, ingen personer sto bak meg i speilet når jeg pusset tenner og jeg hadde heller ingen mareritt i løpet av natten. Jeg ble bare litt flau når jeg skvatt så jeg hoppet i sofaen og skrek ut, fordi verandadøren var nemlig åpen så eventuelle forbipasserende kunne jo ha hørt meg! Tror ikke det kom noen forbi heldigvis.

Jeg kunne jo ha valgt å se en annen film, en romantisk komedie kanskje? Jeg gjør ofte det, for jeg er håpløst romantisk. Slike filmer gir meg håp om at det finnes noen der ute for meg. Det er også så godt å se at andre er så lykkelige, for alle fortjener jo det. Det er rart med det, men lykke ser ut til å bli definert av 'å finne en partner, få barn og leve lykkelig alle sine dager', selv om det ikke alltid er slik. Noen finner lykken på annet vis for det går faktisk an å leve uten både partner og barn og slikt, og allikevel ha mange lykkelige stunder! Uansett, det ble altså ikke noe romantisk kliss på meg i går.

Det er mange måter å tolke ordet alene på. Det er noen sider ved det å være alene som jeg ønsker å se litt nærmere på. Det dukker opp mange tanker og ord i sammenheng med det å være alene, ord som:

Frihet, både for å ta valg (valgfrihet). Man må ikke alltid forhøre seg med andre for å ta beslutninger og få gjennomslag for ting. Man tar egne beslutninger; som hvor man skal dra på ferie, hva man skal gjøre i dag, hvilken farge man skal ha på stueveggen, hva man skal spise til middag, om man skal ha middag i det hele tatt - kanskje heller spise popcorn og se film og droppe hele middagen?! Man trenger ikke ta hensyn til noen andre enn seg selv. Friheten gir deg muligheter.

Selvstendig, det blir man nødvendigvis når man hele tiden tar egne beslutninger. Dette kan gjøre en sterkere og man får ting til man ikke nødvendigvis trodde man kunne. Som da jeg kjøpte motorsag for å sage ned noen trær som måtte ned. Man trenger ikke være to for å få gjort ting. Jeg fikset dette helt selv, med litt hjelp av youtube-videoer som forklarte hvorfor sagen ikke sagde. Noen hadde tatt på sagkjedet feil vei.

Her må man være to - hilsen IKEA

Jeg har hørt at jeg har fått til mye mer etter at jeg ble singel, sånn med tanke på hus og hage, men kanskje også andre ting. Jeg følte meg på en måte litt hemmet når jeg hele tiden måtte ta hensyn til, eller forhøre meg om hva partneren ville gjøre når jeg hadde det. Nå bare gjør jeg ting, selv om instruksjonene fra IKEA sier at man må være to for å få det til. Både seng, stol, bord og garderobeskap ble satt sammen på et vis (vel, jeg måtte ty til barnas hjelp til garderobeskapet, ellers måtte jeg ha grodd et par armer og bein til, men å lene ting inntil en vegg hadde kanskje også gått?).

Dette var vel de positive tingene, så over til det som kan være negativt med å være alene.

Ensomhet, man har ingen å prate med. Ting kan skje og da hadde det vært godt å ha noen å lufte disse tingene/opplevelsene med. Få et annet perspektiv på det. Det er ikke alltid det man selv har oppi hodet er løsningen. Jeg syns det er utrolig nyttig - nesten uunnværlig - å ikke få "a second opinion", eller å sitte med en sorg uten at noen viser omtanke. Det er vel nesten det verste å tro at man er helt alene om ting og at ingen bryr seg og støtter deg. Det er mange som er ensomme i samfunnet vårt og det er jo egentlig litt rart nå som man har så mange muligheter til å komme i kontakt med andre. Spriket fra hverandre har blitt større for alt det elektroniske har gjort at vi ikke lenger vet hvordan det er å "ta grep" og ta tak i hverandre. Man kan si mye på nett eller i en melding, men det å se en annen i øynene og holde hånda - hvor dyrebart er vel ikke det? Jeg er heldig som har en ring med gode mennesker rundt meg som både lytter og bryr seg, selv om jeg ikke har noen partner å dele gode og onde dager med. Jeg er så utrolig takknemlig.

Det oppstår en del ting ved å være alene som man ikke tenker så mye på før man er i den situasjonen. Å gå på restaurant alene er ingen morsom opplevelse alltid. Kelner kommer bort til deg og ser rundt etter ditt følge inntil du sier: "Bord til én", som så kanskje blir etterfulgt av kelnerens "Å, er det bare deg?", uten at de mener å være frekke. Man blir så vist til et bord hvorpå kelner fjerner den andre tallerkenen, bestikket og glasset som er rett overfor din plass, sånn bare for å gni det inn at man burde vært to, neida. Jeg er ikke så furten altså, er fullstendig klar over at jeg overtolker dette.

Så sitter man der da og ser på alle de andre som sitter sammen, praten og latteren i kontrast med stillheten "rundt" bordet man selv sitter på. Der sitter man mutters og nyter maten, vinen, utsikten. Deilig det også da, samle tankene og ta inn omverdenen.

Jeg pleide å reise mye før og har også bodd alene i Birmingham blant annet, og da tok jeg alltid med meg en tegneblokk, notatbok, avis, bok, et eller annet for å holde meg selv med selskap. Jeg tegnet croquis av de rundt meg, for de flyttet jo mye på seg så det ble ikke akkurat tid til å få tegnet ting i detalj. Jeg leste ofte noveller på slike steder for jeg syns det er vanskelig å fokusere og lese en lang roman når jeg tar meg selv støtt og stadig i å gløtte opp for å se på omgivelsene. Noveller er egentlig en fortellerform jeg liker godt uansett. Det gir meg en opplevelse av tekst på en helt annen måte enn hva en roman gjør.

Vil ha!

Så er det det å reise alene da, og ikke minst ta på solkrem på ryggen. Heldigvis har folk tenkt på dette og man kan kjøpe produkter som nettopp er ment for å nå den delen av ryggen og ikke bruke maleruller eller slikkepotter for å få dette til, har jeg funnet ut. Selv brukte jeg baksiden av en ryggskrubb kjøpt på BodyShop, men jeg ser at det finnes noe på Enklere Liv, men denne fra BodyBliss i UK så bedre ut. De har også en for å klø seg på ryggen med, man kan kjøpe en duo!

Fysisk nærhet er vel et annet savn man har. Huden vår er et utrolig organ og berøring trigger nervene så man føler det i hele kroppen. Det er ikke like spennende å ta på seg selv, å klemme rundt seg selv. Jeg kan ikke akkurat si at det gir meg like mye å kose med kattene mine, selv om de er godt selskap. Nei, en real klem eller kyss midt på truten, det hadde vært noe det! Singel, solo, fri og frank, ensom, selvstendig, alene...alle ordene gir en assosiasjoner både på godt og vondt. Jeg liker å være alene, men innimellom er det veldig hyggelig å møte andre og fylle opp med inspirasjon og noen andres historier. Man kan sin egen historie så godt fra før. Andres kan få en til å både le og gråte. Det liker jeg. Det gir balanse.

Så jeg spør igjen, er man lykkeligere når man er to? For å gå tilbake til filmens verden vil jeg trekke frem en som jeg tror besvarer dette, filmen "Into the Wild", om Christopher McCandless reise 'into the wild', men også 'inn i seg selv'. Dette er en av mine absolutt favorittfilmer, han sier det så godt "Happiness is only real when shared". Vi kan selvsagt ha det fint alene, men det er mye bedre å dele opplevelser, både gode og triste med andre.

Ønsker dere en flott lørdag. Vær god mot hverandre!

Mennesket

Mennesket I zoologisk terminologi er mennesket primatarten Homo sapiens, i menneskefamilien (Hominidae), i overfamilien menneskeaper (Hominoidea), i underordenen ekte aper (Anthropoidea). Mennesket er i dag den eneste eksisterende arten i slekten Homo. 

Mennesket Tone: Morrafjes - Jobbfjes - Halloweenfjes - Nattafjes

Mennesket er en fascinerende skapning. Jeg lar meg stadig bli imponert og er faktisk litt overrasket over disse skapningene som jeg tilfeldigvis også er en av. Jeg syns det er artig å observere likheter og ulikheter. Det er utrolig hvor mye vi får til og kjempegøy å se på utviklingen vår; ikke bare hvordan vi har utviklet oss fra å være krigerske, gryntende urmennesker til mer eller mindre sofistikerte og kunnskapsrike moderne mennesker som i dag, men også se på alle faser vi mennesker går igjennom her i livet. Vi står opp dag ut og dag inn, forandrer oss, utvikler oss, mestrer nye ting, har gode og dårlige dager, forholder oss til andre mennesker som alle går gjennom de samme tingene på sin måte. Så i dette blogginnlegget som "tar litt av i alle retninger etterhvert", går jeg litt nærmere inn på meg selv - eller oss selv - altså mennesket.

Jeg har kanskje til det kjedsommelige nevnt at jeg hører en del på podcaster, men sånn er nå en gang jeg. Togturen til og fra jobben blir et hakk mer spennende når jeg får høre en historie om noe noen har opplevd, sett eller hørt. Det er utallige historier folk kan fortelle, om alternative livsstiler, jobberfaringer. Det er spennende å høre om forskjellige kunnskaper folk har, men ikke minst om folks skjebner, om tilfeldigheter som gjør noe med disse menneskenes liv. Alt dette er utrolig fascinerende. Jeg har hørt så mange historier det siste året og det får tankene til å vandre...

Hvor mye vet man egentlig om folkene rundt seg? Sidemannen på toget, naboen, vennene sine?
Alle har sine sett med evner, ønsker, drømmer, målsettinger - alle har en historie - sin historie.

Jeg fant fort ut av det da jeg holdt på med å date, så møtte et menneske jeg egentlig ikke kjente eller visste noe særlig om. Som bare etter å ha chattet litt med meg, plutselig skulle møte meg ansikt til ansikt. Det var utrolig rart. Ofte visste jeg ikke hvordan stemmen til vedkomne hørtes ut en gang, og ennå mindre om praten ville gå greit. Man kan jo lire av seg kule kommentarer i en melding, for da får man tenkt seg litt om og redigert det man skriver, men å stå der som et menneske, forventningsfull, spent, nervøs, det er en skummel opplevelse. Man føler seg nesten litt som Adam og Eva i paradis når de oppdager at de er nakne! Heldigvis har jeg en ganske god evne til å kunne småprate om alt-og-ingenting, så disse treffene ble som oftest hyggelig til tross for at det kjentes kleint ut.

Men det viste seg fort at å starte et vennskap (eller ev. noe mer) er utrolig vanskelig og alle har "bagasje" med seg, eller en historie. Når man er midt i livet så har man opplevd en hel del og det bærer man med seg. Men jeg har alltid vært åpen og ment det må være noe som gjør at mennesker burde kunne komme overens, noe universelt som gjorde at to mennesker kunne møtes og kanskje starte et nytt vennskap. Det har jo ikke akkurat gått sånn helt etter planen eller som jeg håpet, men det var kanskje forsøket verdt? Noen mennesker har rett og slett ikke kjemi. Det er her det stopper opp. Man både fysisk blir ikke tent på personen, eller helt intellektuelt blir ikke pirret til å fortsette å kommunisere med den andre. Merkelige greier det der. Men jeg har ikke gitt opp håpet. Og det er uansett gøy å få nye impulser og lære om andre folk.

Snasne sko...

Man må være seg selv, og med det sagt går jeg over til personer som virkelig tør å gjøre noe med det. Jeg var i Berlin flyplass og ved siden av meg satt det ved første øyekast en helt vanlig, litt Derrec-aktib mann ved siden av meg. Så gikk blikket ned på skotøyet hans...Og jeg som trodde jeg hadde sett ALT måtte sperre øynene ekstra opp. Jeg balanserte mellom å se på han, for på en måte anerkjenne at han satt der kledd som han var, men hadde mest lyst til å rope ut følgende: "HELP - fashion police!!" Jeg hadde akkurat skrudd av mobilen, for vi skulle på flyet snart, men jeg MÅTTE ta bilder for det er jo ikke hver dag man ser noe slikt.

Joda, jeg har sett vanvittig høyhelte sko før, jeg har sett en mann med påbegynnende måne, litt mage og iført jeans og hvit skjorte - MEN ikke på en og samme person. Bare det å gå med slike sko når man skal ut å fly er ganske unormalt. Allikevel må jeg berømme mannen. Han turte noe vi andre ikke ville turt. Han turte å være seg selv. I mine øyne var det egentlig kun kombinasjonen av klær og skotøy og på en såpass "vanlig utseende mann" usminket og alt, som liksom ikke helt passet. Hadde han hatt litt mer oppdresset bukse og skjorte eller bluse til hadde skoene vært "smashing". Kudos til den fremmede mannen som faktisk tok flyet til Gardermoen og kanskje ville bli observert spankulerende nedover Karl Johan et par timer senere, hvem vet!?

Jeg føler at jeg kan si at jeg er ganske åpen og fordomsfri når jeg møter mennesker. Jeg tror vi er mer like enn det man forestiller seg. Jeg er såkalt "fargeblind", altså jeg har aldri helt forstått det der at om man har en annen hudfarge enn meg skulle bety noe. Jeg ønsker å se mennesket for hvem de er, ikke hvordan de ser ut, det samme gjelder for eksempel vekt. Jeg er ikke god på å bedømme et menneske ut fra hva de veier. Det er uinteressant, igjen HVEM ER DU er viktigere. Hvordan du behandler meg, er viktigere. Har vi det morsomt sammen, er viktigere. Er du en person jeg kan stole på, er viktigere.

Mennesker er rett og slett fantastiske. Kan man ikke bare gni vekk alle fordommer og se på hverandre med en positiv innstilling. Eller, for å si det på en annen måte, en drittsekk er en drittsekk uansett hvordan han/hun ser ut. Det går på oppførsel ikke utseende. Kan man ikke forsøke å se på hverandre med likeverd og respekt?

Min yngste sønn var veldig opptatt av dette her i forrige uke. Han leste et stykke som han hadde i norsklekse om at sorte ikke kunne sitte på de samme plassene i bussen som de hvite på 50-tallet i USA. "Det er jo bare dumt!", sa han. "De er jo mennesker de også. Det spiller vel ingen rolle om de har en annen hudfarge, vel?" Klokt sagt av en gutt snart 10 år. Sånne gutter vil gamle Norge ha! Barn er så herlig enkle sånn, hvorfor kan ikke vi voksne tenke på samme måten. Hvor sant er ikke det han sier?

Ok, så mennesket har forskjellig hudfarge, kroppsfasong og kjønn. Og på tross av det så oppdager jeg ofte, og blir imponert over hvor like vi egentlig er. Med det mener jeg at vi ofte tror vi er så unike og annerledes, at ingen forstår helt hva du mener, at du er den eneste som vet/mener/syns et eller annet, men plutselig så møter man en annen fra et helt annet sted, med helt annen bakgrunn som har tenkt akkurat den samme tanken. Pussig greie. Jeg møtte en italiener i fjor (eller var det i forfjor?), vi var omtrent like gamle, hadde noen felles interesser, men ellers var livene våre vidt forskjellige. Allikevel fant jeg ut jo mer vi pratet sammen, at vi hadde samme humor, jeg forsto ironien hans i det han snakket om og når det klaffer så ble jeg så glad inni meg - og forundret. Hvordan kan dette ha seg? En ubeskrivelig deilig følelse av indre ro - å føle at jeg ble forstått - var så utrolig fint. Arv og miljø har altså ikke så mye å si for at vi to skulle føle et bånd. To mennesker med vidt forskjellig bakgrunn og utgangspunkt møtes midt i livet og det bare klikker liksom - soul mates, heter det kanskje?

Samtidig er det like frustrerende når du møter mennesker som er totalt ulik deg selv, oftest er det vel meningene til disse som er vanskelig å svelge. Her faller det hele på hvordan man kommuniserer og kommunikasjon er noe vi mennesker driver med hele tiden. Selv når vi ikke sier noe med ord, så klarer vi å kommunisere med kroppen, øynene sier noe, kroppsspråket. Det er en utfordring å kunne kommunisere godt, og noen ganger vil man ikke klare å komme overens med alle, selv med de beste intensjoner, men man kan allikevel respektere at den andre også er et menneske som på lik linje som deg har rett til å mene det de vil. Og så får man slå seg til ro med at man er to mennesker med ulik oppfatning av ting - ferdig snakka!

I 1999 jobbet jeg som bokindingsassistent i London. En av oppgavene jeg hadde var å restaurere og konservere noen digre pasientjournaler for et asyl i London for en periode fra 1890-1920-tallet. Denne jobben var ikke bare fysisk tøff fordi jeg sto i 7 timer i strekk og håndterte og bladde i store tunge journaler, men også en tøff jobb rent mentalt. Mens jeg satt der og børstet støv og mugg fra sidene, satt jeg og leste det som sto på boksidene. Journalen for hver pasient besto av et fotografi av pasientene, samt en beskrivelse av pasienten ved innleggelse og en oppdatering hver tredje måned med resultat av de "behandlingene"/forsøkene de hadde gjort med de. Det var flere ganger det som sto der virkelig grep fatt i meg og jeg følte et slikt uendelig sorg og frustrasjon for en person som sikkert ikke levde lenger og som hadde hatt det så vondt.

Det var spesielt tre-fire historier som grep meg. En var en sjømann som på vei hjem på skuta fra Australia plutselig hadde kastet seg over bord. Mannskapet på båten hadde halet ham ombord igjen - etter dette snakket han ikke igjen. De visste ikke hva de skulle gjøre med ham, så han ble plassert på dette asylet og levde der resten av livet.

Et bilde av en ung gutt - han var kanskje ikke mer enn 16-17 år gammel - var ustyrlig. Han hadde blitt seksuelt utnyttet fra et familiemedlem, sto det. Han var der en stund og var manisk og "vanskelig". De klarte ikke å få han til å roe seg ned så etter en stund valgte det å gi ham elektrosjokk. Dette fungerte! Eller...han ble i hvert fall rolig - kanskje litt for rolig. Han så tomt ut i luften og var ikke til bry for noen lenger og ble etter en stund utskrevet og sendt tilbake til familien sin. Et liv ødelagt...

En kvinnelig patient hade fått det for seg at hun og legen hennes hadde et hemmelig forhold. Hun skrev kjærlighetsbrev til legen hvor det sto at "Jeg vet jo at jeg må late som om jeg er gal slik at de andre her ikke blir misunnelige på vårt forhold. Jeg vet du elsker meg og for at du og jeg skal få være sammen så må jeg være her, nær deg..." Tydelig blendet av kjærlighet og riv ruskende gal. Trist, men litt underholdende da.

Den siste historien er om en mann som var blind. Familien kunne ikke ta vare på ham. Han ble derfor lagt inn på asylet sammen med "gærninger". Bare fordi de ikke hadde samme oppfølging av folk med handicap den gangen, ble han plassert på asyl! Hvaaaa!! Jeg blir helt stum. En blind person den gangen har ikke alle de de samme mulighetene de har i våre dager og for dem ble vel dette bare "ennå en munn å mette".

***

Jeg har forsøkt å la tankene flyte litt her og delt forskjellige historier om forskjellige mennesker og det som er overhengende likt er at det er mange skjebner der ute.

Noen av historiene jeg har hørt på på podcast er fra Serial, Invisibilia, 60-minutes, This American Life, Frekvens (nordisk podcast) og diverse andre. Alle historiene om mennesker der ute og hva de har opplevd og hva mennesket klarer å gjennomføre og komme gjennom gjør meg stum og rørt.

Mitt første møte med Invisibilia-podcasten var så sterk at jeg satt og ble blank i øynene. Det handlet om en gutt som (jeg husker ikke helt hvorfor han kom i den situasjonen han kom, men tror det var en virussykdom...) lå helt stille uten å kunne røre på seg - han bare lå der, hjertet banket og han pustet. Det var alt. Foreldrene var fortvilet - hvorfor bare lå han der? Hvorfor kunne han ikke bare dø? Begynte de å tenke, selv om det selvsagt er utrolig sterkt sagt, så var de altså så fortvilet og utmattet fysisk og mentalt av å se gutten sin slik. Uten å røpe for mye, men gutten døde ikke, han lå slik urørlig i mange, mange år. Resten får du nesten høre på selv. Jeg vil ikke gi fra meg hvordan dette gikk. Sterkt å høre om et menneske og menneskene rundt ham.

I en annen podcast hørte jeg om en mann som er litt som Monsen her hjemme, som tok med seg unge krigsveteraner som hadde mistet beina sine med på turer hvor de klarte å bestige høye fjell. Noe som ville vært vanskelig selv for oss med bedre fysiske forutsetninger - å høre gledesropet når han var på toppen av fjellet...en utrolig følelse for meg der jeg satt på morgentoget inn til Oslo, måtte tørke en tåre fra øyekroken der toget sto og slapp på passasjerer på Hauketo stasjon. "Håper ikke det er noen som ser på meg nå", tenkte jeg.

Livet går videre og det er ennå mange spennende mennesker å møte og/eller høre om. Jeg gleder meg alt til å utforske mer om alle menneskene rundt meg - de som har levd tidligere - men ikke minst følge mine to små gutter og det de kommer til å oppnå her i livet. Det er mange faser i livet som vi mennesker må igjennom, og ingen fasit heller, men mange gode råd å søke hos de rundt deg. Takk til venner, familie og de som har passert eller kommet inn i livet mitt og gjort det mer fargerikt og spennende.

Jeg elsker dere mennesker :) Dere ruler!

Fokus

Fokus ('fuːkʉs) 

substantiv nøytrum entall/singular

midtpunkt, sentrum være i fokus

Når man kommer i en "viss alder" så blir ting ofte litt ute av fokus. Man myser og forsøker å holde det man skal lese på en armlengdes avstand uten at det hjelper stort. Det er litt komisk, og jeg ler av meg selv (og andre) rett som det er, for man blir litt hjelpeløs. Når andre gjør det ler jeg ikke av dem uten annen grunn enn at jeg kjenner meg så utrolig godt igjen. Armene er rett og slett ikke lange nok. Bokstavene blir for små uansett så det hadde ikke hjulpet, man ville ikke klart å lese noe som helst.

Jeg glemmer aldri når jeg kom til Kroghs Optikk på Kolbotn torg og klaget over at jeg fikk hodepine sånn rundt 13.30-14-tiden hver dag når jeg var på jobb. "Kan det være synet?", spurte jeg undrende. Jenta bak disken spurte meg kjekt: "Hvor gammel er du?" Sånn rett ut liksom! Hvorpå jeg svarte "Trettiniogethalvt...". Det var det som var grunnen ja. Jeg jugde ikke på alderen, bare følte at jeg heller ville være trettiniogethalvt enn å måtte krype til korset og si "blir snart førti". Stor forskjell.

Sånn gikk det da, man fikk seg databriller. Og det stoppet ikke der, for to år senere har man pådratt seg skjeve hornhinner i tillegg, og kunnskap om at det er forskjell på om man skal se på 30cm avstand, 50 eller helt bort til TV'en. Derfor ender man altså opp med mer enn ett par briller. Men så lenge man har mulighet til å få seg slike "billige" hjelpemidler fra f.eks. Gucci og Dior, og i tillegg får en slik kul designer ugle-look (les: ser bibliotekarklok ut), så kan man ikke akkurat klage, eller?

Men det er ikke alltid bare synet man sliter med, også det å holde fokus på alt som foregår i livet sitt kan være en prøvelse. Noen ganger kan man føle at man selv er litt ute av fokus. Man forsøker å holde hodet over vann og gjennomføre selv om hodet er helt "ute". En liten digresjon her; jeg husker jeg ble så utrolig fascinert av Woody Allens film "Deconstructing Harry" fra 1997. I filmen var det en scene med Robin Williams hvor han bokstavelig talt var ute av fokus, selv om de andre rundt ham var helt skarpe. Jeg kjente meg igjen da jeg så den filmen, og når man føler seg sånn er det ganske frustrerende. I filmen ble det satt på spissen slik at man bare lo av det, men Allen er så flink sånn, at han klarer å skape forskjellige lag i filmene sine. Ting har en dypere mening, men blir banalt fremstilt. Digger det. Det er lenge siden jeg har sett den filmen nå, så jeg må finne den frem og se den igjen snart, bare få på Dior så ser jeg det som skal være i fokus klart som krystall.

Jeg liker å ha oversikt og få gjort alt jeg har satt meg fore, men så skjer det uforutsette ting som gjør at man blir overveldet. Man innser at man bare er et menneske og at man ikke er supermann. Ny digresjon her: jeg fant ut at jeg definitivt ikke er supermann etter å ha forsøkt å fly som ham da jeg tok turen innom VossVind (i Voss...) for ikke lenge siden. Her gjaldt det å fokusere på at man ikke skulle tenke på annet enn det instruktøren hadde gitt informasjon om, og samtidig innse at man slett ikke hadde superkrefter. Det tok alle superkreftene jeg hadde å forsøke å holde med oppe i lufta. Det var litt av en opplevelse, det må jeg innrømme, men ikke noe jeg skal fokusere på som fremtidig karriere/hobby. Jeg får fokusere på taekwondo og veien mot svart belte og beina plantet godt nede på jorden, eller gjennom en plate alt ettersom.

Det er mye man må fokusere på og lett å miste oversikten. Jeg har alltid vært en listeskriver. For å få noe som helst gjort så  har jeg funnet det lettere å kunne holde fokus på en ting om gangen og når de tingene jeg må huske på er skrevet opp, er det ingen fare for at jeg glemmer det. Det er utrolig deilig å kunne fokusere på en ting om gangen uten å bli stressa. Tror det er løsningen, i hvert fall for meg. Jeg liker å ha kontroll, men samtidig holde roen. Det er en hårfin balanse mellom kontrollfreak og avslappet vel vitende om at alt faktisk er under kontroll.

Det har blitt studert og skrevet mye om nettopp det at samfunnet vårt nå "lider" litt under det presset man er både i jobb og privatlivet. "Alt går så mye fortere nå", man forventer at man er på toppen av alle gjøremål og klarer å følge opp både jobb, familie, barn, venner, andre i et forrykende tempo. Det sier seg jo selv at det ikke går, og hvorfor stresse så mye? Nei, jeg foreslår total kapitulering - urtete og meditasjon - eller min nye favoritt; skyr med byggryn og kirsebærsyltetøy! Hilsen "Dr." Tone. Fokuser på ting som gjør deg glad og til et bedre menneske. Det forsøker jeg - hver dag!

Til neste gang!

Tro

Tro (tɾuː) substantiv maskulin-feminin

1. oppfatning, overbevisning; religiøs overbevisning, religion leve i den tro at verden er rettferdig handle i god tro kristen tro

2. tiltro, tillit miste troen på noe

Tro (tɾuː) verb transitiv

1. være nesten sikker på, anta; være overbevist Jeg tror ikke han kommer. tro på julenissen

2. stole på, ta for gitt at er sant Du skal ikke tro alt du hører.

Tro (tɾuː) adjektiv

1. identisk, nøyaktig en tro kopi

2. trofast, pålitelig være tro mot noen lang og tro tjeneste; tradisjonen tro - som følger tradisjonen, etter tradisjonen

Lånt fra: http://no.thefreedictionary.com/tro

Hva skal man egentlig tro på? Og må vi i det hele tatt tro på noe som helst? Vel, jeg har tenkt litt over det og funnet ut at jeg, for å være helt ærlig, savner noe å tro på. Det er litt skummelt å gå rundt å være likegyldig, vel likegyldig er kanskje ikke akkurat rett ord, for det faktum at jeg stiller meg selv det spørsmålet og kjenner at jeg savner noe å tro på sier vel sitt - jeg ønsker å tro på et eller annet, men hva?

Når jeg ser andre ha en sterk tro så blir jeg nesten litt misunnelig. Hva er det som gjør at de får det til? Jeg, som dere som har lest litt på bloggen min tidligere blitt fortalt, er bittelitt opptatt av astrologi. Om ikke det er uvirkelig og noe man kunne stille spørsmål om det er noe sannhet i eller ei så vet ikke jeg, men det er vel det at jeg har kommet frem til at mye stemmer, så det må være noe sant i det. Men om det finnes en gud som er der oppe i himmelen og som skapte alt det fantastiske vi ser rundt oss - naturen, dyrene, menneskene, det stiller jeg spørsmål til. Jeg forstår at mange tenker "Det kan da ikke bare ha blitt sånn av seg selv?!"

Hvorfor tenker jeg på dette nå, mon tro? Vel, det kan ha noe med at når man bikker nærmere 50 så begynner man å se "slutten". Det høres kanskje litt dystert og dramatisk ut, men det er nå en gang slik at man ikke lever evig. Kroppen har alt begynt å si fra når jeg gjør ting som jeg kunne gjøre med letthet da jeg var 20, og ja, det har begynt å komme en del grå hår der oppe som man febrilsk forsøker å skjule med hårfarge. 

Man merker det også kanskje ved at man begynner å gå i begravelser oftere enn man går i bryllup. Man merker at kjendiser man har vokst opp med faller bort. Folk du kjenner, men og også folk du ikke kjenner, får alvorlige sykdommer eller blir utsatt for ulykker og dør altfor unge. Man skjønner brått at livet er skjørt og verdifult og når man i tillegg ikke tror på at noe skjer etter døden så har man virkelig noe å tenke på. Det er også skikkelig skummelt å tenke på dette etter å ha fått barn, for da er det noen som trenger deg. Å bli forelder gir et stort ansvar, ikke bare når barna er små og ganske hjelpeløse, men vi mennesker trenger veiledning når man går gjennom tenårene, men også senere i livet, og kanskje særlig trenger man noen når man er gammel og temmelig hjelpeløs?

Tilbake til tro og religion og slikt...Jeg ble døpt, tradisjonen tro, i kirken i 1970. Statskirken het den den gangen. Familien min var ikke veldig religiøs, vi gikk bare i kirken på 17. mai (fordi vi var med i speideren), og ellers i andre familiemedlemmers dåp, konfirmasjoner og bryllup og slikt, men ikke fordi vi var religiøse, bare fordi det var en tradisjon. Jeg følte aldri at jeg trodde på Gud, så jeg meldte meg ut fra statskirken da jeg fylte 18. Den avgjørelsen var helt grei og jeg står ved den ennå. Skal man først være med i en kirke, så bør man faktisk gå i kirken og være engasjert, noe jeg ikke var/er. Det å være "utenfor" kjentes bedre ut for jeg ble aldri fortrolig med den hellige treenighet og "mysteriet" med at Jesus ga sitt liv på korset og steg opp til himmelen og han tok på seg all synd for at vi menneskene på jorden skulle bli frelst. Alt dette høres for utrolig ut, og nesten litt urettferdig og makabert. Jeg kjøper det ikke. Jeg er skeptisk kan man vel trygt si. Mye av det som står i bibelen er jo også lignelser, eller historier som skal forklare noe annet hvor en skal lære noe om moral og etikk og slikt. En lærebok i hvordan man ter seg, så og si. Man skal ikke ta det som står der bokstavelig, men se hva man ønsker at leseren lærer ved å tenke over problemstillingen.

http://www.oprah.com/app/belief.html

Jeg har fulgt med på en serie på TV i det siste som har gått noen søndager som Oprah Winfrey har produsert som heter Belief. Jeg har ikke sett alle episodene, men det er en fascinerende serie. I hver episode blir man kjent med forskjellige personer som har forskjellig tro. Noen har mistet sin tro og prøver å finne den igjen. Noan følger en streng tradisjon i sin tro som har røtter langt, langt tilbake i tid, men fremdeles praktiseres disse skikkene også i våre dager. Det er folk som tar vanskelige valg i livet, men det er lett for de fordi de har en sterk tro. Det er veldig inspirerende å se denne serien - anbefales.

Hvorfor klarer ikke jeg å tro? Jeg er for jordnær tror jeg. Jeg klarer ikke å gi meg hen til hva det enn måtte være, og jeg må bli helt overbevist for å kunne tro på noe jeg ikke kan se eller forstå ved å tenke logisk. Sånn jeg er skrudd sammen, det er virkelig vanskelig å tro på noe som ikke kan forklares. Det er nesten så jeg får litt hetta bare ved tanken, men allikevel lengter jeg etter en forklaring - det hadde vært utrolig fint å ha en slik trygghet, noen som vokter over meg og som kan høre mine bønner når jeg er fortvilet, redd eller lei meg, og noen jeg kan takke når jeg er glad og lykkelig. Noen som hører på meg når jeg er alene. Noen som jeg kan lene meg til når livet stormer som verst. 

Jeg må vel forsøke å åpne meg litt mer, lese litt mer om forskjellige trosretninger eller alternativer til dette, oppleve noe som gjør at dette faller på plass så kanskje jeg kan gi meg hen, men det må være noe som gir mening for meg. Det kan bli veldig spennende dette. En reise i sjel og sinn på søken etter noen dypere, og jeg bør finne ut av dette før det er "for sent", for hvordan vil jeg bli minnet når jeg ligger der i kisten død som en sild? Jeg skal ikke gå så langt at jeg skal regissere min egen begravelse. Jeg hørte faktisk på det på en podcast her om dagen (Frekvens). Her ble det tatt opp at det visstnok er veldig "in" å planlegge sin egen begravelse nå for tiden. Mange føler at den tradisjonelle begravelsen ikke helt passer for seg, med en prest som sier noen ord og bønner med Gud og Jesus og greier, selv om man ikke var religiøs, pluss at det spilles et par, tre salmer som ikke nødvendigvis er noe personen som har gått bort har noen følelser for. 

Nå som det ikke er noen statskirke lenger så er det ikke dermed sagt at ikke de har "monopol" på hvordan ting foregår i samfunnet. Dersom man ikke har tatt et valg og meldt fra om hva man ønsker når man dør, så blir det mest sannsynlig prest + salme etc. når man skal begraves, med mindre de etterlatte vet hva du sto for og trodde på (eller ikke), og gjør noe verdig og vakkert ut av det hele uten at verken Gud eller oppstandelse blir nevnt. 

Det at det ble Den Norske Kirke isteden for statskirken er jeg veldig glad for. Som nevnt syns jeg man skal ha et forhold til den kirken eller trossamfunnet man melder seg inn i og være aktivt medlem. Man skal ikke bare bli dyttet inn i noe fordi det er tradisjon. Det var nok mange sofa-kirkegjengere tidligere, folk som så og si aldri gikk i kirken, men som automatisk ble med i kirken bare fordi mor og far valgte å følge tradisjonen og døpte deg og så gjorde man ikke noe mer ut av det. I tillegg føles det sikkert som en blanding av tradisjon og "press" det at man i tenårene må konfirmeres. Det er ikke fordi de ønsker å gjenta sitt dåpsløfte, men fordi man får en haug med penger og har en fin fest med familien. Jeg syns det er mer ærlig og givende om man sto for de valgene man tok når det gjelder tro. Det er vel og bra at man har tradisjoner, men ikke dumt å tenke litt på hvorfor man velger å følge tradisjonene. Det blir mer ekte da.

Ja ja, nå skal jeg slutte å være formanende. Ganske fascinerende at jeg klarer å ha så mange tanker rundt det å tro. Samtidig er det ganske morsomt at et ord på tre fattige bokstaver skal ha så mange betydninger, som du ser øverst i definisjonene er ganske fascinerende. Tro i betydningen religion er en ting, tro - i betydningen være overbevist - de henger litt sammen, men allikevel ikke. Man må liksom overbevise seg selv for at det finnes en gud, om man tenker som meg, men for noen trenger de ikke å bli overbevist i det hele tatt - de bare vet. Hadde det bare vært så enkelt, sier nå jeg.

Jeg verken vet eller tror, men jer er nysgjerrig. Jeg er allikevel ikke ateist heller, for jeg vet det er mye mellom himmel og jord som ikke kan forklares. At verden oppsto med Eva og Adam i Paradis er jeg skeptisk til, men så var det også en ligning. Jeg lener meg mer mot at Darwin har rett i sin teori om evolusjon...det gir mer mening liksom. Når det er sagt, behøver ikke det ene å eliminere det andre.

Hva tror du?