substantiv maskulin-eminin
endring gjøre noen forandringer
"Nå må noe nytt skje i livet mitt snart. Jeg trenger så sårt en forandring!" Det er nok flere enn meg som tenker det innimellom. Vi kan liksom ikke slå oss til ro med at ting er som det er, at man gjør det samme dag ut og dag inn. Det gir ikke mye inspirasjon og glede. Tror ikke vi mennesker er skapt til å holde oss til den samme rutinen hele tiden. Vi er jo hele tiden i utvikling og da faller det naturlig å endre på ting oppigjennom. Innimellom kan for mye forandring gjøre en stresset og rastløs, men noen overraskelser og endringer må til ellers ville vel livet blitt utroooolig kjedelig! Syns ikke du også det?Jeg er et utålmodig menneske med mange drømmer og visjoner. Jeg er ikke en sånn person som må reise på ferie til det samme stedet år etter år. Selv om det kunne vært helt ok så ønsker jeg å se mer. Se ALT! Oppleve andre ting og nye steder, selv om jeg gjerne kan dra tilbake til forrige sommerferiedestinasjon...men altså, livet er for kort til å la alt bli som en rutine. Rutiner er gode til sitt bruk, de gir en ro og forutsigbarhet, men allikevel bør det være en balanse mellom det som er trygge og gode rutiner, og forandre litt slik at livet blir litt mer spennende uforutsigbart. Tror man lærer mer av det.
De største forandringene man er igjennom i livet er kanskje det å få barn. Større forandring i livet kan man vel nesten ikke tenke seg? En liten skapning som plutselig tar plass i livet ditt og som er helt avhengig av deg. De fortsetter jo også å være barna dine selv om de er godt voksne og kanskje til og med får egne barn. Forandringen fra å kun være "seg selv" til å måtte ta vare på og bry seg om en annen person resten av livet, er den største. Når livet gjør så man kanskje skiller lag med den man lagde dette barnet eller barna med, er også en dramatisk forandring i livet. For stor til å gå inn på i dette blogginnlegget. Det får bli et annet innlegg. Tror jeg skal kalle det kommunikasjon...
På en god nr. to er kanskje flytting? Å røske opp røttene for så å plante de et helt annet sted er en stor forandring i livet. Veiene man har gått, menneskene man møter, omgivelsene er noe helt annet enn det man er vant til og det påvirker oss nok mer enn man skulle trodd. Jeg har røsket opp røttene temmelig mange ganger, så jeg vet. Har jo til og med flyttet over landegrenser et par ganger og har stått der helt uten kjente rundt meg. Det er en utrolig spesiell følelse å plutselig "være alene" selv om jeg jo ikke var alene. Det var jo folk jeg kunne kontakte om noe skulle skje, men de var liksom ikke der med meg i den forstand at de kunne ta vare på meg. Som jeg kunne pratet med og som kunne holdt rundt meg når jeg følte meg redd og usikker.
Så er det det å bytte jobb. Vi tilbringer så mye tid på jobb at det blir en stor del av livet og den du er. Man går dit hver dag, tilbringer mange timer på å produsere det som skal produseres. Man interagerer med en haug med folk og alt er trygt og stabilt. Så plutselig skjer det. Man får det for meg at man skal bytte jobb. Det er LITT av en forandring. Det har jeg akkurat vært igjennom. Jeg fant ut at det var nå det burde skje. Når man nærmer seg den magiske alderen 50, så skjer det noe i arbeidsmarkedet. Man er liksom ikke like attraktiv lenger etter fylte 50. Jeg kan vel egentlig bare fjerne ordet "liksom" i den forrige setningen, man ER ikke like attraktiv på arbeidsmarkedet lenger når man har bikka 50. Nå derimot, når jeg kun er 49 1/2 år er jeg superattraktiv. Jeg har ennå energi, jeg klarer å sette meg inn i nye ting, og ikke minst, jeg har utrolig lang erfaring og mye kompetanse. Jeg er et kupp, med andre ord!
Men DU for en forandring det er å kaste seg ut i jobbsøking og i tillegg være så heldig at man kan bytte jobb. I de siste månedene har følelsesregisteret vært utrolig ustabilt. Har ikke på lenge opplevd så mye svingninger i selvtillit, usikkerhet, nervøsitet og spenthet som jeg har nå. Kan i hvert fall ikke huske sist jeg var igjennom en slik periode. Jeg er jo ikke den som skifter jobb så ofte, har 12 år hos siste arbeidsgiver og da jeg studerte holdt jeg meg til ekstrajobben som jeg til sammen hadde i 18 år. Har hatt et par andre kortere engasjement også, men det visste jeg var midlertidig, så det telles ikke.
Men konklusjonen er at jeg egentlig ikke er redd for forandring. Jeg husker jeg ofte pleide å ommøblere huset/leiligheten rett som det var bare for å se hvordan det ville føles. Jeg ble lei av det vante. Jeg har også forsøkt meg på en haug av forskjellige aktiviteter på fritiden for å fylle livet med mye spennende. Jeg tror det er en måte å eliminere de tingene man ikke liker på også, for å utfordre og finne sæ sjæl.
En annen ting jeg syns er vanskelig er å kjøre andre biler enn de jeg er vant til. Er det en sånn "jentegreie"? Tror kanskje det, har i hvert fall hørt at flere jeg kjenner ikke er komfortabel med å kjøre andre biler enn den man er vant med. Men om man ikke er vant med å kjøre - punktum, så er vel også det skummelt. Nå har jeg i tillegg til å byttet jobb testet ut en annen bil enn min egen, en med automatgir og 1000 diverse knapper å trykke på ooooog...det gikk fint!
Dersom du føler deg stuck, så gjør som meg. Bit tenna sammen og prøv og forandre på ting. Hvis det ikke funker så har du muligheten til å forandre tilbake til slik ting var. Forandring fryder!
