Alene

Alene (ɑ'leːnə) adverb Ikke sammen med noen, på egen hånd, for seg selv gjøre noe alene

bli alene - miste noen som står en nær, miste sin mann/kone

I går satt jeg og så på en skrekkfilm - helt mutters alene. "The Conjuring" het den. It seemed like a good idea at the time beskriver vel egentlig mitt valg av film for min hjemme-alene-kveld, men det gikk heldigvis bra.

Uæææh!

Siden jeg var alene var det ingen som forsøkte å skremme meg mens filmen pågikk, ingen personer sto bak meg i speilet når jeg pusset tenner og jeg hadde heller ingen mareritt i løpet av natten. Jeg ble bare litt flau når jeg skvatt så jeg hoppet i sofaen og skrek ut, fordi verandadøren var nemlig åpen så eventuelle forbipasserende kunne jo ha hørt meg! Tror ikke det kom noen forbi heldigvis.

Jeg kunne jo ha valgt å se en annen film, en romantisk komedie kanskje? Jeg gjør ofte det, for jeg er håpløst romantisk. Slike filmer gir meg håp om at det finnes noen der ute for meg. Det er også så godt å se at andre er så lykkelige, for alle fortjener jo det. Det er rart med det, men lykke ser ut til å bli definert av 'å finne en partner, få barn og leve lykkelig alle sine dager', selv om det ikke alltid er slik. Noen finner lykken på annet vis for det går faktisk an å leve uten både partner og barn og slikt, og allikevel ha mange lykkelige stunder! Uansett, det ble altså ikke noe romantisk kliss på meg i går.

Det er mange måter å tolke ordet alene på. Det er noen sider ved det å være alene som jeg ønsker å se litt nærmere på. Det dukker opp mange tanker og ord i sammenheng med det å være alene, ord som:

Frihet, både for å ta valg (valgfrihet). Man må ikke alltid forhøre seg med andre for å ta beslutninger og få gjennomslag for ting. Man tar egne beslutninger; som hvor man skal dra på ferie, hva man skal gjøre i dag, hvilken farge man skal ha på stueveggen, hva man skal spise til middag, om man skal ha middag i det hele tatt - kanskje heller spise popcorn og se film og droppe hele middagen?! Man trenger ikke ta hensyn til noen andre enn seg selv. Friheten gir deg muligheter.

Selvstendig, det blir man nødvendigvis når man hele tiden tar egne beslutninger. Dette kan gjøre en sterkere og man får ting til man ikke nødvendigvis trodde man kunne. Som da jeg kjøpte motorsag for å sage ned noen trær som måtte ned. Man trenger ikke være to for å få gjort ting. Jeg fikset dette helt selv, med litt hjelp av youtube-videoer som forklarte hvorfor sagen ikke sagde. Noen hadde tatt på sagkjedet feil vei.

Her må man være to - hilsen IKEA

Jeg har hørt at jeg har fått til mye mer etter at jeg ble singel, sånn med tanke på hus og hage, men kanskje også andre ting. Jeg følte meg på en måte litt hemmet når jeg hele tiden måtte ta hensyn til, eller forhøre meg om hva partneren ville gjøre når jeg hadde det. Nå bare gjør jeg ting, selv om instruksjonene fra IKEA sier at man må være to for å få det til. Både seng, stol, bord og garderobeskap ble satt sammen på et vis (vel, jeg måtte ty til barnas hjelp til garderobeskapet, ellers måtte jeg ha grodd et par armer og bein til, men å lene ting inntil en vegg hadde kanskje også gått?).

Dette var vel de positive tingene, så over til det som kan være negativt med å være alene.

Ensomhet, man har ingen å prate med. Ting kan skje og da hadde det vært godt å ha noen å lufte disse tingene/opplevelsene med. Få et annet perspektiv på det. Det er ikke alltid det man selv har oppi hodet er løsningen. Jeg syns det er utrolig nyttig - nesten uunnværlig - å ikke få "a second opinion", eller å sitte med en sorg uten at noen viser omtanke. Det er vel nesten det verste å tro at man er helt alene om ting og at ingen bryr seg og støtter deg. Det er mange som er ensomme i samfunnet vårt og det er jo egentlig litt rart nå som man har så mange muligheter til å komme i kontakt med andre. Spriket fra hverandre har blitt større for alt det elektroniske har gjort at vi ikke lenger vet hvordan det er å "ta grep" og ta tak i hverandre. Man kan si mye på nett eller i en melding, men det å se en annen i øynene og holde hånda - hvor dyrebart er vel ikke det? Jeg er heldig som har en ring med gode mennesker rundt meg som både lytter og bryr seg, selv om jeg ikke har noen partner å dele gode og onde dager med. Jeg er så utrolig takknemlig.

Det oppstår en del ting ved å være alene som man ikke tenker så mye på før man er i den situasjonen. Å gå på restaurant alene er ingen morsom opplevelse alltid. Kelner kommer bort til deg og ser rundt etter ditt følge inntil du sier: "Bord til én", som så kanskje blir etterfulgt av kelnerens "Å, er det bare deg?", uten at de mener å være frekke. Man blir så vist til et bord hvorpå kelner fjerner den andre tallerkenen, bestikket og glasset som er rett overfor din plass, sånn bare for å gni det inn at man burde vært to, neida. Jeg er ikke så furten altså, er fullstendig klar over at jeg overtolker dette.

Så sitter man der da og ser på alle de andre som sitter sammen, praten og latteren i kontrast med stillheten "rundt" bordet man selv sitter på. Der sitter man mutters og nyter maten, vinen, utsikten. Deilig det også da, samle tankene og ta inn omverdenen.

Jeg pleide å reise mye før og har også bodd alene i Birmingham blant annet, og da tok jeg alltid med meg en tegneblokk, notatbok, avis, bok, et eller annet for å holde meg selv med selskap. Jeg tegnet croquis av de rundt meg, for de flyttet jo mye på seg så det ble ikke akkurat tid til å få tegnet ting i detalj. Jeg leste ofte noveller på slike steder for jeg syns det er vanskelig å fokusere og lese en lang roman når jeg tar meg selv støtt og stadig i å gløtte opp for å se på omgivelsene. Noveller er egentlig en fortellerform jeg liker godt uansett. Det gir meg en opplevelse av tekst på en helt annen måte enn hva en roman gjør.

Vil ha!

Så er det det å reise alene da, og ikke minst ta på solkrem på ryggen. Heldigvis har folk tenkt på dette og man kan kjøpe produkter som nettopp er ment for å nå den delen av ryggen og ikke bruke maleruller eller slikkepotter for å få dette til, har jeg funnet ut. Selv brukte jeg baksiden av en ryggskrubb kjøpt på BodyShop, men jeg ser at det finnes noe på Enklere Liv, men denne fra BodyBliss i UK så bedre ut. De har også en for å klø seg på ryggen med, man kan kjøpe en duo!

Fysisk nærhet er vel et annet savn man har. Huden vår er et utrolig organ og berøring trigger nervene så man føler det i hele kroppen. Det er ikke like spennende å ta på seg selv, å klemme rundt seg selv. Jeg kan ikke akkurat si at det gir meg like mye å kose med kattene mine, selv om de er godt selskap. Nei, en real klem eller kyss midt på truten, det hadde vært noe det! Singel, solo, fri og frank, ensom, selvstendig, alene...alle ordene gir en assosiasjoner både på godt og vondt. Jeg liker å være alene, men innimellom er det veldig hyggelig å møte andre og fylle opp med inspirasjon og noen andres historier. Man kan sin egen historie så godt fra før. Andres kan få en til å både le og gråte. Det liker jeg. Det gir balanse.

Så jeg spør igjen, er man lykkeligere når man er to? For å gå tilbake til filmens verden vil jeg trekke frem en som jeg tror besvarer dette, filmen "Into the Wild", om Christopher McCandless reise 'into the wild', men også 'inn i seg selv'. Dette er en av mine absolutt favorittfilmer, han sier det så godt "Happiness is only real when shared". Vi kan selvsagt ha det fint alene, men det er mye bedre å dele opplevelser, både gode og triste med andre.

Ønsker dere en flott lørdag. Vær god mot hverandre!

Mennesket

Mennesket I zoologisk terminologi er mennesket primatarten Homo sapiens, i menneskefamilien (Hominidae), i overfamilien menneskeaper (Hominoidea), i underordenen ekte aper (Anthropoidea). Mennesket er i dag den eneste eksisterende arten i slekten Homo. 

Mennesket Tone: Morrafjes - Jobbfjes - Halloweenfjes - Nattafjes

Mennesket er en fascinerende skapning. Jeg lar meg stadig bli imponert og er faktisk litt overrasket over disse skapningene som jeg tilfeldigvis også er en av. Jeg syns det er artig å observere likheter og ulikheter. Det er utrolig hvor mye vi får til og kjempegøy å se på utviklingen vår; ikke bare hvordan vi har utviklet oss fra å være krigerske, gryntende urmennesker til mer eller mindre sofistikerte og kunnskapsrike moderne mennesker som i dag, men også se på alle faser vi mennesker går igjennom her i livet. Vi står opp dag ut og dag inn, forandrer oss, utvikler oss, mestrer nye ting, har gode og dårlige dager, forholder oss til andre mennesker som alle går gjennom de samme tingene på sin måte. Så i dette blogginnlegget som "tar litt av i alle retninger etterhvert", går jeg litt nærmere inn på meg selv - eller oss selv - altså mennesket.

Jeg har kanskje til det kjedsommelige nevnt at jeg hører en del på podcaster, men sånn er nå en gang jeg. Togturen til og fra jobben blir et hakk mer spennende når jeg får høre en historie om noe noen har opplevd, sett eller hørt. Det er utallige historier folk kan fortelle, om alternative livsstiler, jobberfaringer. Det er spennende å høre om forskjellige kunnskaper folk har, men ikke minst om folks skjebner, om tilfeldigheter som gjør noe med disse menneskenes liv. Alt dette er utrolig fascinerende. Jeg har hørt så mange historier det siste året og det får tankene til å vandre...

Hvor mye vet man egentlig om folkene rundt seg? Sidemannen på toget, naboen, vennene sine?
Alle har sine sett med evner, ønsker, drømmer, målsettinger - alle har en historie - sin historie.

Jeg fant fort ut av det da jeg holdt på med å date, så møtte et menneske jeg egentlig ikke kjente eller visste noe særlig om. Som bare etter å ha chattet litt med meg, plutselig skulle møte meg ansikt til ansikt. Det var utrolig rart. Ofte visste jeg ikke hvordan stemmen til vedkomne hørtes ut en gang, og ennå mindre om praten ville gå greit. Man kan jo lire av seg kule kommentarer i en melding, for da får man tenkt seg litt om og redigert det man skriver, men å stå der som et menneske, forventningsfull, spent, nervøs, det er en skummel opplevelse. Man føler seg nesten litt som Adam og Eva i paradis når de oppdager at de er nakne! Heldigvis har jeg en ganske god evne til å kunne småprate om alt-og-ingenting, så disse treffene ble som oftest hyggelig til tross for at det kjentes kleint ut.

Men det viste seg fort at å starte et vennskap (eller ev. noe mer) er utrolig vanskelig og alle har "bagasje" med seg, eller en historie. Når man er midt i livet så har man opplevd en hel del og det bærer man med seg. Men jeg har alltid vært åpen og ment det må være noe som gjør at mennesker burde kunne komme overens, noe universelt som gjorde at to mennesker kunne møtes og kanskje starte et nytt vennskap. Det har jo ikke akkurat gått sånn helt etter planen eller som jeg håpet, men det var kanskje forsøket verdt? Noen mennesker har rett og slett ikke kjemi. Det er her det stopper opp. Man både fysisk blir ikke tent på personen, eller helt intellektuelt blir ikke pirret til å fortsette å kommunisere med den andre. Merkelige greier det der. Men jeg har ikke gitt opp håpet. Og det er uansett gøy å få nye impulser og lære om andre folk.

Snasne sko...

Man må være seg selv, og med det sagt går jeg over til personer som virkelig tør å gjøre noe med det. Jeg var i Berlin flyplass og ved siden av meg satt det ved første øyekast en helt vanlig, litt Derrec-aktib mann ved siden av meg. Så gikk blikket ned på skotøyet hans...Og jeg som trodde jeg hadde sett ALT måtte sperre øynene ekstra opp. Jeg balanserte mellom å se på han, for på en måte anerkjenne at han satt der kledd som han var, men hadde mest lyst til å rope ut følgende: "HELP - fashion police!!" Jeg hadde akkurat skrudd av mobilen, for vi skulle på flyet snart, men jeg MÅTTE ta bilder for det er jo ikke hver dag man ser noe slikt.

Joda, jeg har sett vanvittig høyhelte sko før, jeg har sett en mann med påbegynnende måne, litt mage og iført jeans og hvit skjorte - MEN ikke på en og samme person. Bare det å gå med slike sko når man skal ut å fly er ganske unormalt. Allikevel må jeg berømme mannen. Han turte noe vi andre ikke ville turt. Han turte å være seg selv. I mine øyne var det egentlig kun kombinasjonen av klær og skotøy og på en såpass "vanlig utseende mann" usminket og alt, som liksom ikke helt passet. Hadde han hatt litt mer oppdresset bukse og skjorte eller bluse til hadde skoene vært "smashing". Kudos til den fremmede mannen som faktisk tok flyet til Gardermoen og kanskje ville bli observert spankulerende nedover Karl Johan et par timer senere, hvem vet!?

Jeg føler at jeg kan si at jeg er ganske åpen og fordomsfri når jeg møter mennesker. Jeg tror vi er mer like enn det man forestiller seg. Jeg er såkalt "fargeblind", altså jeg har aldri helt forstått det der at om man har en annen hudfarge enn meg skulle bety noe. Jeg ønsker å se mennesket for hvem de er, ikke hvordan de ser ut, det samme gjelder for eksempel vekt. Jeg er ikke god på å bedømme et menneske ut fra hva de veier. Det er uinteressant, igjen HVEM ER DU er viktigere. Hvordan du behandler meg, er viktigere. Har vi det morsomt sammen, er viktigere. Er du en person jeg kan stole på, er viktigere.

Mennesker er rett og slett fantastiske. Kan man ikke bare gni vekk alle fordommer og se på hverandre med en positiv innstilling. Eller, for å si det på en annen måte, en drittsekk er en drittsekk uansett hvordan han/hun ser ut. Det går på oppførsel ikke utseende. Kan man ikke forsøke å se på hverandre med likeverd og respekt?

Min yngste sønn var veldig opptatt av dette her i forrige uke. Han leste et stykke som han hadde i norsklekse om at sorte ikke kunne sitte på de samme plassene i bussen som de hvite på 50-tallet i USA. "Det er jo bare dumt!", sa han. "De er jo mennesker de også. Det spiller vel ingen rolle om de har en annen hudfarge, vel?" Klokt sagt av en gutt snart 10 år. Sånne gutter vil gamle Norge ha! Barn er så herlig enkle sånn, hvorfor kan ikke vi voksne tenke på samme måten. Hvor sant er ikke det han sier?

Ok, så mennesket har forskjellig hudfarge, kroppsfasong og kjønn. Og på tross av det så oppdager jeg ofte, og blir imponert over hvor like vi egentlig er. Med det mener jeg at vi ofte tror vi er så unike og annerledes, at ingen forstår helt hva du mener, at du er den eneste som vet/mener/syns et eller annet, men plutselig så møter man en annen fra et helt annet sted, med helt annen bakgrunn som har tenkt akkurat den samme tanken. Pussig greie. Jeg møtte en italiener i fjor (eller var det i forfjor?), vi var omtrent like gamle, hadde noen felles interesser, men ellers var livene våre vidt forskjellige. Allikevel fant jeg ut jo mer vi pratet sammen, at vi hadde samme humor, jeg forsto ironien hans i det han snakket om og når det klaffer så ble jeg så glad inni meg - og forundret. Hvordan kan dette ha seg? En ubeskrivelig deilig følelse av indre ro - å føle at jeg ble forstått - var så utrolig fint. Arv og miljø har altså ikke så mye å si for at vi to skulle føle et bånd. To mennesker med vidt forskjellig bakgrunn og utgangspunkt møtes midt i livet og det bare klikker liksom - soul mates, heter det kanskje?

Samtidig er det like frustrerende når du møter mennesker som er totalt ulik deg selv, oftest er det vel meningene til disse som er vanskelig å svelge. Her faller det hele på hvordan man kommuniserer og kommunikasjon er noe vi mennesker driver med hele tiden. Selv når vi ikke sier noe med ord, så klarer vi å kommunisere med kroppen, øynene sier noe, kroppsspråket. Det er en utfordring å kunne kommunisere godt, og noen ganger vil man ikke klare å komme overens med alle, selv med de beste intensjoner, men man kan allikevel respektere at den andre også er et menneske som på lik linje som deg har rett til å mene det de vil. Og så får man slå seg til ro med at man er to mennesker med ulik oppfatning av ting - ferdig snakka!

I 1999 jobbet jeg som bokindingsassistent i London. En av oppgavene jeg hadde var å restaurere og konservere noen digre pasientjournaler for et asyl i London for en periode fra 1890-1920-tallet. Denne jobben var ikke bare fysisk tøff fordi jeg sto i 7 timer i strekk og håndterte og bladde i store tunge journaler, men også en tøff jobb rent mentalt. Mens jeg satt der og børstet støv og mugg fra sidene, satt jeg og leste det som sto på boksidene. Journalen for hver pasient besto av et fotografi av pasientene, samt en beskrivelse av pasienten ved innleggelse og en oppdatering hver tredje måned med resultat av de "behandlingene"/forsøkene de hadde gjort med de. Det var flere ganger det som sto der virkelig grep fatt i meg og jeg følte et slikt uendelig sorg og frustrasjon for en person som sikkert ikke levde lenger og som hadde hatt det så vondt.

Det var spesielt tre-fire historier som grep meg. En var en sjømann som på vei hjem på skuta fra Australia plutselig hadde kastet seg over bord. Mannskapet på båten hadde halet ham ombord igjen - etter dette snakket han ikke igjen. De visste ikke hva de skulle gjøre med ham, så han ble plassert på dette asylet og levde der resten av livet.

Et bilde av en ung gutt - han var kanskje ikke mer enn 16-17 år gammel - var ustyrlig. Han hadde blitt seksuelt utnyttet fra et familiemedlem, sto det. Han var der en stund og var manisk og "vanskelig". De klarte ikke å få han til å roe seg ned så etter en stund valgte det å gi ham elektrosjokk. Dette fungerte! Eller...han ble i hvert fall rolig - kanskje litt for rolig. Han så tomt ut i luften og var ikke til bry for noen lenger og ble etter en stund utskrevet og sendt tilbake til familien sin. Et liv ødelagt...

En kvinnelig patient hade fått det for seg at hun og legen hennes hadde et hemmelig forhold. Hun skrev kjærlighetsbrev til legen hvor det sto at "Jeg vet jo at jeg må late som om jeg er gal slik at de andre her ikke blir misunnelige på vårt forhold. Jeg vet du elsker meg og for at du og jeg skal få være sammen så må jeg være her, nær deg..." Tydelig blendet av kjærlighet og riv ruskende gal. Trist, men litt underholdende da.

Den siste historien er om en mann som var blind. Familien kunne ikke ta vare på ham. Han ble derfor lagt inn på asylet sammen med "gærninger". Bare fordi de ikke hadde samme oppfølging av folk med handicap den gangen, ble han plassert på asyl! Hvaaaa!! Jeg blir helt stum. En blind person den gangen har ikke alle de de samme mulighetene de har i våre dager og for dem ble vel dette bare "ennå en munn å mette".

***

Jeg har forsøkt å la tankene flyte litt her og delt forskjellige historier om forskjellige mennesker og det som er overhengende likt er at det er mange skjebner der ute.

Noen av historiene jeg har hørt på på podcast er fra Serial, Invisibilia, 60-minutes, This American Life, Frekvens (nordisk podcast) og diverse andre. Alle historiene om mennesker der ute og hva de har opplevd og hva mennesket klarer å gjennomføre og komme gjennom gjør meg stum og rørt.

Mitt første møte med Invisibilia-podcasten var så sterk at jeg satt og ble blank i øynene. Det handlet om en gutt som (jeg husker ikke helt hvorfor han kom i den situasjonen han kom, men tror det var en virussykdom...) lå helt stille uten å kunne røre på seg - han bare lå der, hjertet banket og han pustet. Det var alt. Foreldrene var fortvilet - hvorfor bare lå han der? Hvorfor kunne han ikke bare dø? Begynte de å tenke, selv om det selvsagt er utrolig sterkt sagt, så var de altså så fortvilet og utmattet fysisk og mentalt av å se gutten sin slik. Uten å røpe for mye, men gutten døde ikke, han lå slik urørlig i mange, mange år. Resten får du nesten høre på selv. Jeg vil ikke gi fra meg hvordan dette gikk. Sterkt å høre om et menneske og menneskene rundt ham.

I en annen podcast hørte jeg om en mann som er litt som Monsen her hjemme, som tok med seg unge krigsveteraner som hadde mistet beina sine med på turer hvor de klarte å bestige høye fjell. Noe som ville vært vanskelig selv for oss med bedre fysiske forutsetninger - å høre gledesropet når han var på toppen av fjellet...en utrolig følelse for meg der jeg satt på morgentoget inn til Oslo, måtte tørke en tåre fra øyekroken der toget sto og slapp på passasjerer på Hauketo stasjon. "Håper ikke det er noen som ser på meg nå", tenkte jeg.

Livet går videre og det er ennå mange spennende mennesker å møte og/eller høre om. Jeg gleder meg alt til å utforske mer om alle menneskene rundt meg - de som har levd tidligere - men ikke minst følge mine to små gutter og det de kommer til å oppnå her i livet. Det er mange faser i livet som vi mennesker må igjennom, og ingen fasit heller, men mange gode råd å søke hos de rundt deg. Takk til venner, familie og de som har passert eller kommet inn i livet mitt og gjort det mer fargerikt og spennende.

Jeg elsker dere mennesker :) Dere ruler!