Bekymring (bəˈçymɾɪŋ) substantiv maskulin-feminin
engstelse, uro reagere med bekymring uttrykke bekymring over noe
 |
| Bekymringer = krøll på tråden |
Jeg er intet unntak. Jeg bekymrer meg MYE selv om jeg ikke alltid lar andre få vite om det (tror jeg i hvert fall). Jeg bekymrer meg om barna mine har det bra, om katten har det bra, om en venner har det bra, resten av familien, om jeg rekker toget, om jeg blir ferdig med det jeg har satt som mål å bli ferdig med, om jeg har husket alt jeg skal huske, om jeg finner igjen mobilen når den er på lydløs og jeg MÅ ringe noen, om jeg har skrudd av komfyren før jeg løp ut døra, om jeg spiser sundt nok og trimmer nok, om pengene strekker til, om fremtiden, om fremtiden til mine barn, om hva folk tenker om meg, om jeg er bra nok, om middagsgjestene liker maten, om konserten jeg anbefalte faller i smak til de som dro fordi jeg sa det var fantastisk, om, om, om...Man kan jo bli helt gal av mindre!
Hvis man går rundt for lenge og bekymrer seg så settes hele kroppen i ulage, magen blir urolig, man får stressnakke og man sover dårlig bl.a. Man kan også uttrykke seg litt "kort" til andre, slik at folk rundt ikke syns det er så morsomt å være sammen med deg mer. Folk reagerer på forskjellig vis, men egentlig, om man bare kunne tenkt seg litt om, så ville den skarpsynte skjønne at dette "ikke er deg" og gi deg litt rom - eller gitt deg en Snickers, fordi du ikke er helt deg selv lenger. De kan kanskje forstå det om de vet at det er noe du bekymrer deg over? Det å bli sett og få lov til å være seg selv på en dårlig dag, og få lov til å sette ord på det som bekymrer en, det er nesten som medisin.
Bekymringer gjør jo også at man får rynker, og selv om jeg i et tidligere blogginnlegg skrøt fælt av hvor glad jeg var i rynkene mine, så trenger jeg ikke akkurat å skaffe meg flere ved å tviholde på bekymringene mine...
Ingen av oss er superhelter. Hvem som helst kan få en knekk. Da hjelper det godt når folk gir deg lov til å "få det ut" og gi deg en vennlig kommentar. Få deg til å komme opp av bekymringsgjørma.
Det sies at "tiden leger alle sår". Bekymringer blir også borte over tid. Ting løser seg enten på den ene eller andre måten. Det å i forkant starte med å være bekymret kan dermed være helt bortkastet.
Jeg er jo "litt" glad i musikk og om jeg bekymrer meg for noe og setter på Stevie Wonders "Don't you worry 'bout a thing" så blir alle bekymringene mine borte og jeg setter meg til å synge med av mine lungers fulle kraft. Det hjelper også mot bekymringer. Å synge, og gå seg en tur, meditere eller drive med yoga. Eller danse til Will Farrels "Happy".
Jeg fikk en bok i gave av en god venninne for en tid tilbake (som kanskje følte at jeg bekymret meg litt mye over ting). Denne boken har jeg faktisk brukt en del for å bearbeide bekymringene mine og for å bli en bedre versjon av meg selv. Det er ikke egentlig en dagbok, men en bok til å bearbeide mer konkrete tanker og bekymringer. Jeg fikk den oransje, "I'm doing my best..."
Det finnes visst flere bøker i samme serie, så her kan man få en som passer akkurat til deg. Det å få tankene ned på et ark og selv skrive hvordan man skal jobbe for å få bekymringen til å bli borte, er kjempefint. Og det fungerer faktisk. Da "parkerer" du på en måte problemene dine og frigjør rom i hodet til å tenke på hyggeligere ting. Som kanelboller...smil og latter...etc.
Til neste gang...og ikke bekymre deg, jeg tror ikke det blir like lenge til neste gang dere får et nytt blogginnlegg.
Hvis man går rundt for lenge og bekymrer seg så settes hele kroppen i ulage, magen blir urolig, man får stressnakke og man sover dårlig bl.a. Man kan også uttrykke seg litt "kort" til andre, slik at folk rundt ikke syns det er så morsomt å være sammen med deg mer. Folk reagerer på forskjellig vis, men egentlig, om man bare kunne tenkt seg litt om, så ville den skarpsynte skjønne at dette "ikke er deg" og gi deg litt rom - eller gitt deg en Snickers, fordi du ikke er helt deg selv lenger. De kan kanskje forstå det om de vet at det er noe du bekymrer deg over? Det å bli sett og få lov til å være seg selv på en dårlig dag, og få lov til å sette ord på det som bekymrer en, det er nesten som medisin.
Bekymringer gjør jo også at man får rynker, og selv om jeg i et tidligere blogginnlegg skrøt fælt av hvor glad jeg var i rynkene mine, så trenger jeg ikke akkurat å skaffe meg flere ved å tviholde på bekymringene mine...Ingen av oss er superhelter. Hvem som helst kan få en knekk. Da hjelper det godt når folk gir deg lov til å "få det ut" og gi deg en vennlig kommentar. Få deg til å komme opp av bekymringsgjørma.
Det sies at "tiden leger alle sår". Bekymringer blir også borte over tid. Ting løser seg enten på den ene eller andre måten. Det å i forkant starte med å være bekymret kan dermed være helt bortkastet.
Jeg er jo "litt" glad i musikk og om jeg bekymrer meg for noe og setter på Stevie Wonders "Don't you worry 'bout a thing" så blir alle bekymringene mine borte og jeg setter meg til å synge med av mine lungers fulle kraft. Det hjelper også mot bekymringer. Å synge, og gå seg en tur, meditere eller drive med yoga. Eller danse til Will Farrels "Happy".
Jeg fikk en bok i gave av en god venninne for en tid tilbake (som kanskje følte at jeg bekymret meg litt mye over ting). Denne boken har jeg faktisk brukt en del for å bearbeide bekymringene mine og for å bli en bedre versjon av meg selv. Det er ikke egentlig en dagbok, men en bok til å bearbeide mer konkrete tanker og bekymringer. Jeg fikk den oransje, "I'm doing my best..."Det finnes visst flere bøker i samme serie, så her kan man få en som passer akkurat til deg. Det å få tankene ned på et ark og selv skrive hvordan man skal jobbe for å få bekymringen til å bli borte, er kjempefint. Og det fungerer faktisk. Da "parkerer" du på en måte problemene dine og frigjør rom i hodet til å tenke på hyggeligere ting. Som kanelboller...smil og latter...etc.
Til neste gang...og ikke bekymre deg, jeg tror ikke det blir like lenge til neste gang dere får et nytt blogginnlegg.
