Tilstand

Tilstand ('tilstɑn) substantiv maskulint
Hvordan noe er, situasjon; forhold. Pasientens tilstand er forverret. Tingenes tilstand.

Tingenes tilstand, ja...Hvor skal man begynne? Det er jo ganske uvirkelig det hele. Å være så og si isolert. Å gå rundt i joggedress hele dagen. Å ikke møte folk annet enn på teams. Å ha hatt hatt hjemmekontor mer eller mindre i 1 år på grunn av en pandemi som er fryktelig smittsom. Å reagere på når folk klemmer på en film på TV. Å nikke anerkjennende enten når NRK-verten beroliger oss før et program settes igang med å si: "Dette opptaket er filmet før mars 2020", eller vi ser på rulleteksten at filmen vi nettopp så var fra 2019 eller tidligere. 

Vi har blitt preget av tingenes tilstand. Jeg er ganske sikker på at vi kommer til å få varige mén av å ikke håndhilse, klemme, sitte inntil hverandre, stå i store menneskemengder på konsert f.eks. i lang tid etter at pandemien er over. Kanskje blir den heller ikke helt over? Kanskje blir dette en tilstand vi kommer til å ha i lang tid fremover. Nye utbrudd med sykdommer som gjør at den situasjonen vi har stått i dette knappe året blir den nye måten å leve på. Jeg velger å ikke tro det. Jeg velger å tro at tidligere pandemier har blitt borte. Vi har hatt mange lange perioder uten en slik fare hengende over oss oppigjennom i historien, så jeg tror det vil gå bra til slutt. 

Jeg har spekulert litt over hvordan livet hadde blitt dersom pandemien ikke hadde brutt ut...

Fredag 13. mars 2020 var planen at jeg skulle dra tidligere fra jobb for å fly til Amsterdam med min kjære. Vi skulle møtt noen svenske venner av ham og hatt en hyggelig helg i byen. Vi skulle spist god mat, hatt gode samtaler, rett og slett hatt et lite avbrekk. Jeg hadde gledet meg sånn! Ikke nok med at jeg skulle ut på tur og bli kjent med en ny by og med nye mennesker. Jeg har lenge hatt en drømt om å besøke Rjiksmuseum for å se Vermeers maleri "Melkepiken" med egne øyne. Jeg skrev oppgave om dette maleriet da jeg studerte grunnfag i kunsthistorie. Vi skulle bodd på Hotel Ink, som jeg synes så spennende ut fordi hotellet var i et ombygd avisbygg og hadde dekor på veggen som for en bokstavnerd som meg var prikken over i-en..

Men pandemien snudde opp-ned på alt. Alt ble stengt, alt ble usikkert. Flytrafikken stanset, fuglene sang. Vi ble mer opptatt av hvordan vi skulle løse dette med hjemmekontor, hjemmeskole, få nok dopapir og hvetemel, få trent, feiret bursdager og jul, dratt på ferie etc. etc. Og lite visste vi da hvor lenge vi ville bli berørt av dette. 

Man tilpasser seg alt, men det koster. Vi har blitt flinke til å tilpasse oss tingenes tilstand. Vi har hatt høy læringskurve på den digitale fronten. Vi ser konserter digitalt, teater, og selv har jeg forsøkt å holde i live bokklubben og fått "truffet" mine kjære bokklubbvenninner på messenger. 

Men noen er ikke like fornøyde med tingenes tilstand. Det er alltid noen unntak. For det er ikke alle som vil være med på dette. Av en eller annen grunn mener noen at det hele er en konspirasjon, at helsefaglige eksperter tar feil. At vi må få leve som før, koste hva det koste vil. At vi skal nektes å kjøpe alkohol. At vi skal nektes å dra på hytta. At vi ikke kan dra på treningssenteret og i tillegg må få forklart at, Nei, man skal ikke sette seg i bilen og kjøre til nabokommunen for å trene. Jeg forstår det ikke. Jeg velger å tro på de som har fagkompetansen. Som tar vurderinger av situasjonen og gjør at ting føles litt vanskelig akkurat nå. Som forsøker å sette inn tiltak for å begrense smitte slik at helsepersonell klarer å håndtere arbeidsmengden. Jeg tror ikke de som bestemmer her i landet gir oss så strenge føringer for hvordan vi skal leve nå for å være slemme mot oss. De ønsker å beskytte oss og gir råd og veiledning slik at tilstanden vi nå lever i er som den er. Det er tøft. Det er det ingen tvil om, men igjen - slik må det være inntil videre.

At det har blitt helt naturlig å gå med munnbind når man går på butikken er også noe jeg aldri trodde jeg kom til å oppleve. I desember 2019 dro jeg til Japan og lo litt inni meg av alle de som gikk med munnbind på toget. Selv ikke min kjære mor, som ville blitt 93 år i fjor sommer, hadde opplevd å måtte gå med munnbind før jeg skulle kjøre henne til ny omsorgsbolig i mai måned. Hadde hun levd nå ville hun sett at det bare var begynnelsen. At tilstanden av pandemien ville gjøre ting ennå mye verre før det blir bedre. At vi sammenlignet priser på munnbind fra apotek til apotek. At man skulle kunne kjøpe munnbind med alskens logoer og trykk på - designer-munnbind. I alle dager, lizzm...

Vi får ta frem gamle bilder og drømme oss tilbake til ferier vi har hatt. Selv drømmer jeg om stranden på Maldivene, hvordan det var å kjenne sanden mellom tærne mens jeg satt og drakk en iskald Gin and Tonic etter en dag med snorkling. Men jeg kommer raskt tilbake til hjemmekontortilstanden og forsøker i stedet forsøker å se på ekornet som leker i treet utenfor hjemmekontorvinduet og glede meg over det. Jeg gleder meg også over å innimellom pynte meg litt, selv om jeg har hjemmekontor. Man kan ikke tilbringe hver dag i joggedress heller. Når jeg kommer meg ut forsøker jeg å smile til forbipasserende. De er jo også i samme kjipe situasjon som deg og det er godt å smile. 

Vi er tross alt heldige som bor i et land som Norge, som har så fin natur og et samfunn som er med på å ivareta alle innbyggerne på best mulig måte. Det gjelder å se det positive. Ikke se på alt vi har blitt fratatt i disse månedene, men alt vi har. Tilstanden er tross alt ikke så verst.