Livet

Livet - i bestemt form brukes gjerne generelt eller symbolsk om den menneskelige tilværelsen og livsforløpet, særlig det som gjelder et enkelt individ, og ofte i motsetning til døden.

Helt fra det første hjerteslaget inni mors mage har livet startet. Ganske utrolig. Vi vokser og utvikler oss, blir født, og så starter kanskje det mange vil kalle det ordentlige livet. Det er et mysterium at det går an å skape liv ut fra to celler - selv om det skjer hele tiden. Vi formerer oss og skaper nye liv, igjen og igjen.

Det er litt symbolsk at jeg velger å skrive om nettopp livet i dag. I dag, den 10. september, er det nemlig verdensdagen for selvmordsforebygging. Noe som betyr veldig mye for meg. Det er et vanskelig tema, men så utrolig viktig å snakke om. 

Hvis vi går litt tilbake igjen til første hjerteslag, når man blir født...vi er alle så like da. Avhengig av mor og far. Vi skriker etter melk, strekker oss etter leker, tar inn inntrykk gjennom alle sanser, smak, lukt, berøring, hørsel, synet. Vi utvikler oss og det er utrolig mye vi må få til, krabbe, gå, lager rare lyder som utvikler seg til ord og setninger. Vi er hungrige på å lære nye ting, strekke oss lenger og lenger, klamrer oss til livet og til de som ga oss liv - mor og far. Barnet kaster seg glupsk over maten (hvis det ikke er fisk og brokkoli da). Ser på andre barn, eldre barn og voksne og ønsker å bli som dem. Det siste man tenker på er det motsatte av å leve...det er utenkelig faktisk. Man klamrer seg til livet uten at man er klar over det en gang. Man har ikke noe begrep om at det går an å gjøre noe annet enn nettopp å leve og vokse og lære nye ting og ferdigheter uten at det er noen agenda for det, det bare skjer sånn helt av seg selv.

Så plutselig er det noe som skjer. Vi begynner å tenke og sammenligne oss med andre og det skjer noe veldig dumt - vi blir usikre, tenker negativt om oss selv, tror at alle andre er perfekte og at deres liv er så enkelt, mens ens eget liv er helt håpløst. Man kjenner press fra skolen, foreldre, vennekretsen, fremmede, media. Det settes i verk anti-mobbetiltak, MOT-organisasjoner som vil at alle skal få lov til å være den de er og at det er ok. Alt i god tro og godt ment og ikke minst utrolig viktig å ta opp, men hvorfor fungerer det ikke så bra? Hvorfor stiller man så store krav til seg selv - krav som gjør at man blir syk og ønsker å skade seg selv? Hvorfor...

Det er skremmende at så mange som 500 personer tar sitt eget liv hvert år her i landet. Det er 500 for mange, de fleste er unge. Tenk om vi kunne hjulpet de! Jeg klarer ikke å la være å tenke på at om vi kunne fått de til å forstå at det nytter. At livet faktisk er verdt så utrolig mye, at den endeløse, mørke gropen de er nede i, bare er midlertidig. Man kan få hjelp til å sette fokus på løsninger som kan hjelpe for å komme seg ut av det vonde. Er man først nede i den bunnløse gropen så ser det selvsagt umulig ut. Vi har alle hatt mørke og tunge dager, og ikke på langt nær kjent håpløsheten som de som velger å ta sitt eget liv kjenner, så jeg skal ikke bagatellisere det. Dersom man ikke selv har vært "der", så er det utrolig vanskelig å sette seg inn i personens situasjon. Men som medmenneske, så velger jeg å tro at det må nytte ved å være der for hverandre, å lytte, ta grep, ta vedkommende på alvor når de forteller deg hvor langt nede de er. Tenk så vanskelig det må være å fortelle om sånt. Om jeg hadde muligheten så ville jeg forsøke å sette fokus på hvordan man kommer seg ut av håpløsheten, vise at det nytter å snakke om ting og at klisjéfrasen - tiden leger alle sår, faktisk ikke er så dum.

Årets fire prisvinnere som var så tøffe og delte sin historie. 

Hvert år gis det bort en pris - Olafs Minnepris - til minne om unge Olaf som helt uventet tok sitt eget liv i 2011. Moren og faren til Olaf spurte den gangen om jeg ville lage et diplom som som skulle gå til noen som har jobbet med viktige tiltak som forebygger selvmord blant unge. Jeg er så utrolig glad for at jeg fikk henvendelse fra dem.  Siden har jeg lagd diplom hvert år og i år var det hele fire prisvinnere som var med på i en film som ble vist på NRK i fjor som het "Leve". Les mer på: http://www.olafsminne.org og Olaf-prisen 2015

Tror jeg avslutter her for i dag. Det er så mye, mye mer jeg kunne tatt tak i og jeg skulle ønske jeg kunne vært med og bidratt mer for å hjelpe folk som har det vanskelig. Håper at det å skrive om det hjelper. Å minne alle rundt meg om å være mer tilstede for hverandre. Tørre å strekke ut en hånd, gi av sin tid for å ta vare på de rundt seg. Alle behøves - livet er så fullt av opplevelser og gleder rundt hvert hjørne. Å se en soloppgang. Å se forandringen når man blir eldre. Å mestre nye ting. Å kjenne at man betyr noe for andre. Små gleder i hverdagen som å se den lille kattepusen som vi har tatt til oss hoppe rundt og storkose seg med lekemusen sin. Å si "godnatt" til eldstegutten min som faktisk blir tenåring i morgen. Små gleder - store gleder. Livet har så utrolig mye å by på. Selv når det er grått og trist, så kommer det en ny soloppgang i morgen.