Alene

Alene (ɑ'leːnə) adverb Ikke sammen med noen, på egen hånd, for seg selv gjøre noe alene

bli alene - miste noen som står en nær, miste sin mann/kone

I går satt jeg og så på en skrekkfilm - helt mutters alene. "The Conjuring" het den. It seemed like a good idea at the time beskriver vel egentlig mitt valg av film for min hjemme-alene-kveld, men det gikk heldigvis bra.

Uæææh!

Siden jeg var alene var det ingen som forsøkte å skremme meg mens filmen pågikk, ingen personer sto bak meg i speilet når jeg pusset tenner og jeg hadde heller ingen mareritt i løpet av natten. Jeg ble bare litt flau når jeg skvatt så jeg hoppet i sofaen og skrek ut, fordi verandadøren var nemlig åpen så eventuelle forbipasserende kunne jo ha hørt meg! Tror ikke det kom noen forbi heldigvis.

Jeg kunne jo ha valgt å se en annen film, en romantisk komedie kanskje? Jeg gjør ofte det, for jeg er håpløst romantisk. Slike filmer gir meg håp om at det finnes noen der ute for meg. Det er også så godt å se at andre er så lykkelige, for alle fortjener jo det. Det er rart med det, men lykke ser ut til å bli definert av 'å finne en partner, få barn og leve lykkelig alle sine dager', selv om det ikke alltid er slik. Noen finner lykken på annet vis for det går faktisk an å leve uten både partner og barn og slikt, og allikevel ha mange lykkelige stunder! Uansett, det ble altså ikke noe romantisk kliss på meg i går.

Det er mange måter å tolke ordet alene på. Det er noen sider ved det å være alene som jeg ønsker å se litt nærmere på. Det dukker opp mange tanker og ord i sammenheng med det å være alene, ord som:

Frihet, både for å ta valg (valgfrihet). Man må ikke alltid forhøre seg med andre for å ta beslutninger og få gjennomslag for ting. Man tar egne beslutninger; som hvor man skal dra på ferie, hva man skal gjøre i dag, hvilken farge man skal ha på stueveggen, hva man skal spise til middag, om man skal ha middag i det hele tatt - kanskje heller spise popcorn og se film og droppe hele middagen?! Man trenger ikke ta hensyn til noen andre enn seg selv. Friheten gir deg muligheter.

Selvstendig, det blir man nødvendigvis når man hele tiden tar egne beslutninger. Dette kan gjøre en sterkere og man får ting til man ikke nødvendigvis trodde man kunne. Som da jeg kjøpte motorsag for å sage ned noen trær som måtte ned. Man trenger ikke være to for å få gjort ting. Jeg fikset dette helt selv, med litt hjelp av youtube-videoer som forklarte hvorfor sagen ikke sagde. Noen hadde tatt på sagkjedet feil vei.

Her må man være to - hilsen IKEA

Jeg har hørt at jeg har fått til mye mer etter at jeg ble singel, sånn med tanke på hus og hage, men kanskje også andre ting. Jeg følte meg på en måte litt hemmet når jeg hele tiden måtte ta hensyn til, eller forhøre meg om hva partneren ville gjøre når jeg hadde det. Nå bare gjør jeg ting, selv om instruksjonene fra IKEA sier at man må være to for å få det til. Både seng, stol, bord og garderobeskap ble satt sammen på et vis (vel, jeg måtte ty til barnas hjelp til garderobeskapet, ellers måtte jeg ha grodd et par armer og bein til, men å lene ting inntil en vegg hadde kanskje også gått?).

Dette var vel de positive tingene, så over til det som kan være negativt med å være alene.

Ensomhet, man har ingen å prate med. Ting kan skje og da hadde det vært godt å ha noen å lufte disse tingene/opplevelsene med. Få et annet perspektiv på det. Det er ikke alltid det man selv har oppi hodet er løsningen. Jeg syns det er utrolig nyttig - nesten uunnværlig - å ikke få "a second opinion", eller å sitte med en sorg uten at noen viser omtanke. Det er vel nesten det verste å tro at man er helt alene om ting og at ingen bryr seg og støtter deg. Det er mange som er ensomme i samfunnet vårt og det er jo egentlig litt rart nå som man har så mange muligheter til å komme i kontakt med andre. Spriket fra hverandre har blitt større for alt det elektroniske har gjort at vi ikke lenger vet hvordan det er å "ta grep" og ta tak i hverandre. Man kan si mye på nett eller i en melding, men det å se en annen i øynene og holde hånda - hvor dyrebart er vel ikke det? Jeg er heldig som har en ring med gode mennesker rundt meg som både lytter og bryr seg, selv om jeg ikke har noen partner å dele gode og onde dager med. Jeg er så utrolig takknemlig.

Det oppstår en del ting ved å være alene som man ikke tenker så mye på før man er i den situasjonen. Å gå på restaurant alene er ingen morsom opplevelse alltid. Kelner kommer bort til deg og ser rundt etter ditt følge inntil du sier: "Bord til én", som så kanskje blir etterfulgt av kelnerens "Å, er det bare deg?", uten at de mener å være frekke. Man blir så vist til et bord hvorpå kelner fjerner den andre tallerkenen, bestikket og glasset som er rett overfor din plass, sånn bare for å gni det inn at man burde vært to, neida. Jeg er ikke så furten altså, er fullstendig klar over at jeg overtolker dette.

Så sitter man der da og ser på alle de andre som sitter sammen, praten og latteren i kontrast med stillheten "rundt" bordet man selv sitter på. Der sitter man mutters og nyter maten, vinen, utsikten. Deilig det også da, samle tankene og ta inn omverdenen.

Jeg pleide å reise mye før og har også bodd alene i Birmingham blant annet, og da tok jeg alltid med meg en tegneblokk, notatbok, avis, bok, et eller annet for å holde meg selv med selskap. Jeg tegnet croquis av de rundt meg, for de flyttet jo mye på seg så det ble ikke akkurat tid til å få tegnet ting i detalj. Jeg leste ofte noveller på slike steder for jeg syns det er vanskelig å fokusere og lese en lang roman når jeg tar meg selv støtt og stadig i å gløtte opp for å se på omgivelsene. Noveller er egentlig en fortellerform jeg liker godt uansett. Det gir meg en opplevelse av tekst på en helt annen måte enn hva en roman gjør.

Vil ha!

Så er det det å reise alene da, og ikke minst ta på solkrem på ryggen. Heldigvis har folk tenkt på dette og man kan kjøpe produkter som nettopp er ment for å nå den delen av ryggen og ikke bruke maleruller eller slikkepotter for å få dette til, har jeg funnet ut. Selv brukte jeg baksiden av en ryggskrubb kjøpt på BodyShop, men jeg ser at det finnes noe på Enklere Liv, men denne fra BodyBliss i UK så bedre ut. De har også en for å klø seg på ryggen med, man kan kjøpe en duo!

Fysisk nærhet er vel et annet savn man har. Huden vår er et utrolig organ og berøring trigger nervene så man føler det i hele kroppen. Det er ikke like spennende å ta på seg selv, å klemme rundt seg selv. Jeg kan ikke akkurat si at det gir meg like mye å kose med kattene mine, selv om de er godt selskap. Nei, en real klem eller kyss midt på truten, det hadde vært noe det! Singel, solo, fri og frank, ensom, selvstendig, alene...alle ordene gir en assosiasjoner både på godt og vondt. Jeg liker å være alene, men innimellom er det veldig hyggelig å møte andre og fylle opp med inspirasjon og noen andres historier. Man kan sin egen historie så godt fra før. Andres kan få en til å både le og gråte. Det liker jeg. Det gir balanse.

Så jeg spør igjen, er man lykkeligere når man er to? For å gå tilbake til filmens verden vil jeg trekke frem en som jeg tror besvarer dette, filmen "Into the Wild", om Christopher McCandless reise 'into the wild', men også 'inn i seg selv'. Dette er en av mine absolutt favorittfilmer, han sier det så godt "Happiness is only real when shared". Vi kan selvsagt ha det fint alene, men det er mye bedre å dele opplevelser, både gode og triste med andre.

Ønsker dere en flott lørdag. Vær god mot hverandre!