Årstider

Vårsol = solbriller på

Årstider en tradisjon (fra latin tradere, «overføre») er en sosial praksis, en forestilling, en institusjon eller et produkt som overføres over flere ledd (for eksempel fra generasjon til generasjon), i et samfunn eller i en gruppe. Tradisjonens oppgave er å binde sammen det gamle og det nye for å skape en historisk kontinuitet for en gruppe eller samfunnsmedlemmene. Innholdet i tradisjonen er ofte knyttet til kulturelle elementer som en mener er spesielt verdifulle fordi de utgjør en vesentlig del av et samfunns eller en gruppes sosiale arv. 

En årstid er én av de fire delene som et år er inndelt i, basert på årvisse skiftinger i været og sollysets innvirkning på naturen og lufttemperature. (Kilde: Wikipedia)

Jepp. Jeg har tenkt mye på årstider i det siste, og da i den betydningen som har med vær og natur å gjøre. Kan hende det har noe med at jeg er lei av å gå i slaps og grus og frykte snømåking og den slags? For jeg liker ingen av delene.

April Rain - fra min fotoserie "I min hage" 2014

Når det er sagt, så liker jeg at sola titter frem litt mer. Det våres. Jeg liker våren. Da klukker det så fint i de små bekkene som danner seg når snøen smelter. Fuglekvitringen gjør at jeg trekker på smilebåndet og jeg kjenner at jeg kribler i fingrene etter å plante et eller annet. Jeg bare MÅ ut og forsøker dermed å pakke meg inn slik at jeg kan sitte i hammocken min  uten å fryse meg halvt ihjel, så jeg kan begynne å samle fregner på nesa.

Den friske luften og klukkende bekkene er med på å rense både sjelen og sinnet. Man føler at man våkner opp igjen etter en dvale, som egentlig ikke var noen dvale, bare en lang mørketid hvor man dro beina etter seg på vei til jobb eller skole og utførte det som måtte utføres, mens man ventet på lysere tider. Man var i aktivitet tross alt, men det var ikke like stor glede og entusiasme over det bare. Bortsett fra når man fikk gløgg og man tente lys og så Love Actually på TV i romjula for n'te gang (og gråt på samme sted som i fjor og året før...). Hyggelige treff med familie og venner også er med på å piffe opp mørketiden både til jul og kanskje særlig på nyttårsaften.

Cherry Blossom - fra min fotoserie "I min hage" 2014

Om man er heldig, kan man føle seg litt våryr. Selv om man ikke har noen kjæreste. Som Cole Porters sang sier: Birds do it, bees to it. Even educated fleas do it. Let's do it, let's fall in love- Man trenger ikke å gjøre det, man kan føle det uansett, man kan observere andres yrhet også, at noe liksom er i gjære. Det er gøy! Jorden er i ferd med å eksplodere i knopper og gress skjærer seg opp av bakken - strekker seg etter lyset. Pablo Neruda sier det så fint; I want to do with you what spring does with the cherry trees. DET er et perfekt sitat om hva kjærlighet og yrhet er - DET er vår!

Når disse krampetrekningene gir seg litt og blomstene føler at "Men, hva er egentlig den greia med å blomstre liksom. Har gjort det før." Gresset blir klippet og vokser på nytt. Det hele blir litt gjentagende og roligere. Temperaturen blir mer stabil, sola står høyere på himmelen. Man begynner å se frem til når de norske jordbærne utrangerer de spanske eller belgiske - "For DE smaker jo myyye bedre". De gjør det!

Man får ikke bare fregner på nesa lenger, man forsøker i hvert fall å få heldekkende brunfarge på de melkehvite leggene (noe som faktisk er umulig om man skal gjøre det på den naturlige måten). Man spiser salat og koser seg med en pils på brygga. Man lengter etter sommerferie. Et lite avbrekk fra hverdagen enten det er jobb eller skole. Alle blir litt mer avslappet i sommermånedene. Også om man ikke har ferie. Man kan ta med seg badetøy på jobb og stikke innom stranda på vei hjem. Skuldrene senket. Barna kan (i teorien) gå ut i sola og gjøre andre ting enn å sitte foran en skjerm. Selv om de færreste gjør det, til tross for at vi voksne forteller om alt det morsomme vi gjorde når vi var barn. Vi hadde jo ikke skjermer (annet enn fra kl. 18.00-18.30 og det har barna hørt aldeles for mange ganger allerede - skikkelig hakk i plata (og det uttrykket skjønner de jo heller ikke). Sånne utsagn er ikke gøy  å høre på lenger/det synker allikevel ikke inn.

Om man er så heldig at man kjenner noen med hytte ved sjøen (det gjør heldigvis jeg), så kan man spise is der, kaste kubb eller spille badmington. Fange krabber. Kjøre litt rundt i båt. Kjenne vinden og sjøluften i håret. Ikke ha noen spesiell plan for dagen i det hele tatt, bare ta en dag om gangen. Fiske litt, lese en bok, høre på musikk, gå en liten tur uten noen plan om hvor ferden går. Det er livet. Sommeren er deilig.

September Explotion -  fra fotoserien "I min hage" 2014

Men dette tar også slutt en gang. Skolen begynner igjen, tempoet på jobb tar seg opp igjen, man kommer inn i en ny fase. Men jeg har alltid likt høsten jeg. Den var lenge min favoritt. Fruktene på trærne er modne. Blomstene begynner å visne. Bladene på trærne får de mest vanvittige farger som nesten spraker foran deg. Gult, orange, dyp rødt. Det er et vakkert skue. Og det er litt gøy og gå med paraply når det regner. Man gjemmer seg under den og er liksom i sin egen liten boble. Man ser ikke de andre rundt seg. Vanndråpene lager ringer i vannpyttene. Drypp, drypp. Har man glemt paraplyen kan man forsøke å løpe hjem mellom vanndråpene - eller bli dynket helt - for så og hoppe rett i en varm dusj. Legge seg under et teppe og fyre i peisen, ta på ullsokker, mens man koser seg med en varm kopp kakao. Det er livet. Høsten er deilig. Sitte der mens håret tørker og se på flammene. Kjenne varmen spre seg tilbake i kroppen mens det knitrer i peisen. Ren nytelse.

Frozen Tree - fra fotoserien "I min hage" 2014

Så høsten er slett ikke verst. Men vinteren kan óg være fin, selv for en som meg som ikke er så glad i å gå på ski og base i snø og slikt. Jeg er derimot veldig glad i roen som følger med vintermåneden. Når snøen har lagt sitt hvite teppe over jorden så hviler alt. Alt blir lysere også, bare det blir litt snø. Ikke som det har vært denne vinteren med regn og lite snøfall. Ikke at jeg klager på det altså, jeg liker som nevnt ikke å måke. Oppkjørselen og avstanden fra vei til inngangsdøra mi er for lang for at jeg noen sinne kan begynne å "like" å måke. Men det ser vakkert ut med snø. Det glitrer som i krystall og jeg er faktisk barnslig fascinert av å tenke på at hvert snøfnugg ikke er likt noe annet (om det er sant da).

Jeg elsker årstider. Jeg er usedvanlig glad for å bo i et land som faktisk har årstider. Det ville vært veldig rart å bo i et varmere eller kaldere strøk og bare opplevd f.eks. to årstider: Regntid eller ikke-regntid. Jeg elsker å se forandringene som skjer. At ting utvikler seg og får frukter.

Når man trekker dette litt videre, så elsker jeg også selv å være i forandring. Å se menneskene komme ut av et frø, vokse og hele tiden være i endring. Modnes, og bli gammel. Det er noe vakkert i det også. Jeg har ofte tenkt på at denne bloggen her egentlig handler like mye om tankene mine, som det å bli eldre. Godta forandringer og lære å like dette - like seg selv. Jeg kan ikke vente på min nye årstid. Det går jo litt saktere for oss å komme fra en livsfase til den neste, men dog. Jeg syns det er et deilig liv og jeg tar det som kommer i den årstiden jeg selv er i.

Nyt våren og yrheten, så ses vi til sommeren...eller før. Kan jo tenkes jeg blogger igjen om ikke så veldig lenge. Og forresten, naturbildene over er til salgs altså. De er 20x20cm og fremkalt på lerret. Koster kr 350 pr. stykk og jeg har et bilde for hver måned. Send gjerne melding om du er interessert og for å se de andre månedsbildene også. Takk!