A4

A4 er et standard papirformat definert av den internasjonale standarden ISO 216 som 210 mm × 297 mm.

Vi forholder oss alle til begrepet A4, om det dreier seg om et papirark eller om Ola eller Kari Normann som lever et A4-liv, altså er så kjedelige og som ikke akkurat skiller seg ut i mengden.

Jeg er egentlig ganske A4 selv, men mange vil nok allikevel ikke helt si seg enige i det. Det vanlige med meg er at jeg følger statistikken på ganske mange områder. Jeg er passe høy og passe tung, med helt vanlig utseende. Jeg har født 1,8 barn, er 45 år og min sivilstand sier skilt, hvilket også følger statistikken. Jeg bor i et hus som (snart) er rødmalt med hvite vinduskarmer, mangler derimot det hvite stakittgjerdet. Ikke har jeg volvo heller, men en helt brukbar Toyota Auris. Den tar oss fra A til B og innimellom på en og annen langtur til Sverige. Men når det er sagt, så er det vel heller minimalistiske leiligheter å foretrekke og El-bil, som jo er så pop nå for tiden. Jeg jobber med saken.

Lånt fra Wikipedia

Jeg jobber på kontor i hovedstaden fra 8.30-16. Spiser lunsj kl. 11.30-12. Trener sånn jevnlig 3 ganger i uken. Maser på at ungene skal gjøre lekser, rydde, pusse tenner. Denslags. Dette gjør at jeg er ganske vanlig. Det som kanskje ikke gjør meg så vanlig kommer først frem om man kjenner meg litt bedre. Det kan man finne ut ved å se på følgende utsagn. Har jeg gjort noe av dette mon tro?

- Hoppet i fallskjerm
- Regissert en film
- Slått av en spøk med kronprinsen
- Vært med på Lady Dianas begravelse
- Kjørt slalom
- Vært vitne i en rettssak i England
- Reist alene på ferie i utlandet
- Bodd i Tyskland
- Spist østers
- Gått Besseggen

Bare et lite knippe av ting som er vanlig og ting som ikke er så vanlig. Jeg har IKKE hoppet i fallskjerm. Kunne ikke falle meg inn faktisk! Det er altfor skummelt og høyt oppe. Jeg har derimot regissert en film. En kortfilm må vite. "Tickly Toes" het den og ble filmet i 1995 med Tigergutterfilm AS. Den handlet om et steppende postbud (selvsagt!) som forelsket seg, noe som fikk han til å danse i gaten. Den hadde dessverre ikke happy ending, men det gjør den jo meeeget realistisk. Den ble vist både på Oslokinoer og på Kortfilmfestivalen i Grimstad, og i Bergen. Utrolig rart at jeg fiksa det! Det kommer nok av en hel del tilfeldigheter og en dæsj flaks, men det ble da en film av det.

Mye av tilfeldighetene besto nok i at jeg jobbet i Oslo kinematografer hvor jeg traff en hel del filminteresserte folk som ville være med på å lage film OG at han jeg delte leilighet med på den tiden pushet meg helt ubevisst til å "gjøre noe med alle planene mine". Jeg hadde nemlig for vane å bare la ting bli med praten. Ikke få gjort noe som helst. Du kjenner deg kanskje igjen? Uansett, Anders som han het, sa det rett ut - hvilket gjorde meg litt fornærmet først, men etter å ha tygd litt på det han sa, så ble jeg litt forbannet på meg selv og tenkte at "jeg skulle søren meg vise han at det ikke alltid bare ble med praten". Noen år senere (etter at jeg hadde bodd både i England, hvor jeg både var med i Dianas begravelse og var vitne i en rettssak forresten) og Tyskland (ja, jeg bodde der i litt over ett år også), så var jeg på plass bak luken på Saga kino hvor han kom for å kjøpe billetter av meg. Det ble et gledelig gjensyn, om enn kort, hvor jeg var nødt til å fortelle ham at den kommentaren hadde gitt resultater. Vi flyttet hvert til vårt like etter kommentaren, så jeg hadde aldri kunnet takke han før. Han husket faktisk ikke at han hadde sagt det, men var selvsagt glad for å ha bidratt til noe.

På min tid som kinoansatt slo jeg også en spøk med kronprinsen. Det var kanskje ikke en høydare, men det er ganske herlig å se hvor menneskelig de kongelige faktisk er. At jeg turde å spøke med ham er en helt annen sak. Vet ikke hva som kom over meg, men det var ingen sure miner bare latter, så det er sagt.

Noe sier kanskje at dette kunne vært en sport for meg...

Jeg har ALDRI kjørt slalom, ei heller blitt særlig god på langrenn. Jeg skylder på det med hjertefeilen jeg ble født med (se mitt tidligere blogginnlegg Arr, så forstår du litt mer), for det resulterte i at jeg ikke kunne være mye ute om vinteren når det var kaldt. Det er vel også en grunn at når ikke foreldrene gjør det, så gjør heller ikke barna det - ingen regel, men ganske typisk vil jeg tro. Jeg så et joggende par på søndagstur forbi huset mitt for en stund siden hvor de pushet barnevognen. Jeg tror nesten med sikkerhet at barnet vil jogge søndagstur med de, bare det lærer seg å gå først.

Jeg har reist masse alene i utlandet. Både busset meg fra London til Praha hvor jeg leide meg en leilighet og vandret gatelangs helt av meg selv i et par uker. Har også vært på tur til en øy i Hellas og føler at jeg kjenner London som min egen lomme etter å ha bodd der i mange år. Noen syns dette er veldig skummelt og kanskje litt "einstøingaktig", og de har rett på mange måter, men jeg har sett at jeg klarer meg bra også på egenhånd. Jeg har blitt mindre redd for å ta kontakt med fremmede, noe som har vært en fin øvelse for en relativt sjenert jente som jeg var i sin tid.

Blæh!

Jeg har aldri spist østers. Blåskjell derimot glir ned på høykant, men da er jo skjellene ofte hvitvinsdampet og ikke skjelvende på skallet hvor man kan høre et svakt "Hjelp ikke spis meg, jeg lever!". Jeg har aldri helt latt meg rive med at det er et afrodisiakum. Jeg lar meg heller bli hisset opp av rosa champagne og sjokolade-fondue.

Jeg har gått Besseggen, selv med min høydeskrekk klarte jeg det. Jeg har ikke vært på Prekestolen derimot. Jeg blir svimmel bare jeg ser bilder av folk som står eller sitter på kanten. Det tror jeg aldri jeg tør å gjøre. Vel, det var lista...

Prototypen på sunn norsk barsking (legg merke til skistaven!)

Føler vel egentlig at jeg har kommet langt ut på viddene med dette blogginnlegget her. Hmmm, det handlet om A4. Det jeg egentlig mener med dette blogginnlegget her var å skrive noe om å være A4 eller ikke være A4. At det er ok å stikke seg ut. Ikke gjøre som alle andre. Det kjennes ofte som et press når man ikke gjør ting "alle andre" gjør. Det tar på innvendig liksom. Av en eller annen grunn så blir det et slags ubevisst press å gjøre som alle andre. Hvor blir det av individualiteten. Hvorfor MÅ alle sparke fotball om man er gutt og går på skolen. Hvorfor må alle nordmenn kunne gå på ski. Vi er faktisk ikke født med ski på beina! Det utsagnet der har jeg alltid mislikt. Hvorfor skal man sammenligne seg med andre hele tiden og få følelsen av at de er så perfekte, mens en selv har masse feil og mangler. Embrace the diversity...som det så godt heter på engelsk. Ikke "go with the flow", for å fortsette på fremmedspråket.

Vi er alle forskjellige og har forskjellige interesser og lærdom hjemmefra. Min mor har alltid bakt brød og lagd mat fra grunnen. Hun sydde og strikket også en hel del. Min far likte å male, særlig rosemaling, og han filmet og klippet egne Super8-filmer (mon tro hvor jeg har fått den interessen fra!). Disse tingene har nok jeg tatt med meg videre. Jeg har alltid likt å lage ting og tegne og har strikket og sydd både det ene og det andre. Ble allergisk mot Selbuvotter en gang på slutten av 80-tallet, når jeg strikket 7 par til et julemarked i løpet av et par uker. Nå derimot har jeg tatt opp strikking igjen og ett av målene mine er å strikke Mariusgensere til begge gutta mine. Kjenner jeg bør ta opp strikketøyet igjen før de vokser ut av genserene før jeg blir ferdig.

Kulisser fra Mio, min Mio - Det Norske Teatret

Poenget mitt er vel, for å gjøre en forholdsvis lang historie forholdsvis kort. Det hører til en liten historie her: Jeg underviste i kalligrafi på Steinerskolen i Bærum for en tid tilbake. Det er jo en del stereotype ideer som dukker opp når man nevner Steiner-elev og slikt, det rare var at elevene poengterte det selv. De sa: "Jeg er jo steiner-elev jeg, så hva kan du forvente?". Det var snakk om å ha med det utstyret de trengte til timen som blyant og papir. Jeg trodde det var normalt. De fortalte meg også hvor spesielle de var som var så heldige å gå på Steinerskolen. De fikk helt andre muligheter enn andre som gikk på vanlig skole. Jeg forsto ikke helt hva de mente med en gang, men fikk senere vite at de lærte jo fag som kalligrafi og bokbinding må vite, hvorpå jeg svarte at jeg hadde gått på "vanlig" skole, det er jo ofte de valgene man tar senere i livet som kan gjøre en til det man ønsker. Alle har lik mulighet til å velge noe litt utenfor A4 komfortsonen.

Godt brukt!

Jeg lærte meg steppedans, jobbet som kulissemaler på Det Norske Teatret, satte nesen mot London for å studere å gjøre meg fet...(dessverre et resultat av Engelsk cuisine), jeg mener, for å studere noe så sært som kalligrafi og bokbinding. "Alle" trodde i det minste jeg skulle studere film etter den store "suksessen" kortfilmen min hadde gjort, hø hø. Gjør det du vil, bli det du vil. Ski og snø er ikke alt, kampsport derimot ruler!

Jeg ønsker meg forresten boksesekk og sånne gulvmatter jeg kan øve taekwondo på her hjemme. Mitt lille Mini-Mudo, det hadde vært tingen. Steppeskoene er dessverre lagt på hylla litt til. Det gjelder å holde fokus og være litt sær - og være stolt av det. Tror jeg...

Til neste gang!

Her hadde det forresten passet med en liten video om hvordan man kan brette en konvolutt ut av et A4-ark. Jeg putter den inn når jeg finner den igjen :)