Komfortsonen

Komfortsonen er trygghetssonen. Hvis du holder deg midt i origo, er du så trygg at du til og med begynner å kjede deg og være lite tilfreds med tilværelsen. Utenfor komfortsonen, er læringssonen. Når du beveger deg ut i den, strekker du deg og vokser. Utenfor læringssonen er panikksonen. Mange hevder at det er når du beveger deg nær eller over grensen til panikksonen at du virkelig lærer og utvikler deg. 

Beviset...

"Life begins at the end of your comfort zone", sies det. I dag beveget jeg meg utenfor komfortsonen. Jeg har spist østers!

For mange er dette helt "normalt". For meg var dette en helt skrekkelig tanke, men med vennlig overtalelse og "dette gjør vi sammen"-mentalitet, så beveget hodet mitt seg opp og ned og munnen min sa "OK!" Sånn var det med den saken. OG når det skal sies, så var det ikke så ille som jeg hadde forestilt meg. Det var gummiaktig og bittelitt vanskelig å svelge. Jeg hadde tatt på litt for mye sitron så det ble temmelig surt, men som min gamle far pleide å si: "Alt går ned med rødvin!"

Det er andre ting som også gjør at man av og til føler seg utenfor komfortsonen. Jeg tar med ungene på svømmekurs og er med ut i vannet med de. Dette er jo i og for seg bare hyggelig og kanskje lurer dere på hvordan dette har noe med komfortsonen å gjøre, men nå skal jeg fortelle litt bakgrunnsinformasjon. 

Jeg skrev i et av mine første innlegg her på bloggen at jeg ble født med hjertefeil. Dette resulterte i at jeg mens jeg vokste opp ikke kunne være ute i kaldt vær og heller ikke oppholde meg i kaldt vann, fordi hjertet mitt ikke klarte å pumpe blodet rundt i kroppen min godt nok. Jeg ble raskt nedkjølt og jeg måtte opp av vannet og inn fra kulda ofte hutrende og med blå lepper. Dette er ikke noe mange tenker på, og selvsagt kunne jeg kanskje lært meg å bli trygg i vann på en varm sommerdag ved stranden, men vi hadde hytte på fjellet hvor vanntemperaturen på en god sommer kanskje var på + 12 grader så jeg gjorde nå aldri det. Jeg vokste opp og var litt redd for vann (og ski) og lærte meg ikke å svømme (eller gå på ski) før jeg var ca.13 år gammel, og det er ikke like kult å være nybegynner på noe når "alle andre" hadde lært dette som 4-5 åringer. 

Jeg har dermed i en alder av 45 1/2 nå endelig lært meg å flyte på ryggen uten å holde meg fast i bassengkanten. Jeg beveger meg faktisk fremover også, eller bakover - alt ettersom, og etter tips fra en kollega på jobben fått til å knekke i hoften slik at jeg kan "komme meg ut av situasjonen" uten å rulle bakover som ofte resulterte i at jeg svelget ca. 1 liter vann hver gang jeg forsøkte. Det er utrolig kult når man føler at man mester noe som har sittet såååå langt inne! Det er vel det som kalles å gå ut i panikksonen og over i læringssonen, men jeg merker nå at grensen har flyttet på seg - vel kanskje ikke helt, men mye nærmere enn den var før i hvert fall. 

Det er også andre ting i livet som gjør at man virkelig må satse. Jeg er merkelig nok ikke redd lenger for å stå foran en gruppe mennesker å undervise i bokbinding eller kalligrafi f.eks., noe jeg gjør med jevne mellomrom faktisk. Jeg har nylig også blitt taekwondoinstruktør - kastet ut i det mer eller mindre - og det går også helt fint har jeg funnet ut. Men jeg husker da jeg var yngre syns jeg det var skikkelig fælt å stå foran folk å si noe, og særlig syns jeg det var skummelt å ringe til fremmede. Om det var for å bestille tannlegetime eller billetter på kino, jeg grudde meg like mye hver gang. 

Jeg skjønner ikke hvordan jeg egentlig "overlevde" når jeg plutselig flyttet til Birmingham, uten jobb, uten noe studieplass, men jeg gjorde nå det og fant ut at det var helt ok. Folkene rundt meg var hjelpsomme og om jeg lurte på noe så var det helt greit å spørre fremmede om hjelp. Det vokste jeg utrolig mye på og jeg tror det var med på gjøre slik at jeg tør mer nå i dag. Det har nok faktisk preget resten av livet mitt mer enn jeg tenker over selv.

Jeg har også reist mye alene, tok buss fra London til Praha uten å vite hvor jeg skulle bo. Bare fant et turistkontor og leide et rom i en leilighet som jeg måtte finne helt på egenhånd litt utenfor sentrum. Jeg oppdaget Praha på en helt annen måte enn om jeg hadde ferdig planlagt turen tror jeg. Det samme gjorde jeg da jeg dro til Tallinn. Der møtte jeg en fremmed dame på flyplassen som via et byrå leide ut et rom i leiligheten sin. Jeg husker hun hadde masse gresskar på kjøkkenet og jeg var overrasket over hvor godt vanntrykk det var i dusjen og at det var faktisk varmt vann der til sammenligning med hvor dårlig det var i baderommet jeg hadde i London hvor jeg bodde på den tiden. Jeg hadde vel forestilt meg at jeg dro til 3. verden eller no' når jeg dro til et østblokkland, og kom fra den hippe og moderne storbyen, London. Men nei da, man skal ikke kimse av vanntrykk i østblokkland. Der er ting på stell. 

Så, nå er det bare det å tørre å date igjen da! Det er skummelt og man er definitivt litt ute av komfortsonen sin når man holder med på det, men jeg har begynt å snuse litt på det igjen. Jeg vil jo ikke være alene resten av livet, og da må man satse litt. Man må tørre å vise seg frem og ta kontakt og så får man se hva som skjer. Det er jo ikke så veldig skummelt, men litt utenfor komfortsonen er man jo når man møtes på en litt kunstig måte som via datingtjenester på nett/mobil. Ja, ja...

En ting jeg ikke kommer til å ville gjøre er å hoppe i fallskjerm, det frister ikke i det hele tatt. Ser ikke at jeg vil oppleve noe magisk ved å tørre å gjøre det. Jeg planter beina på jorden! Jeg har heller ikke lyst til å spise flere østers, eller snegler for den saks skyld, men nå kan jeg i hvert fall si at jeg har spist det. Snegler ble for øvrig fortært på en superfancy restaurant i Frankrike i en alder av 14. Tror jeg kan påstå at jeg likte det bedre enn østers, så om jeg får valget så kanskje spiser jeg snegler igjen (om noen betaler meg 1 million først!), hø hø ;)