Tro

Tro (tɾuː) substantiv maskulin-feminin

1. oppfatning, overbevisning; religiøs overbevisning, religion leve i den tro at verden er rettferdig handle i god tro kristen tro

2. tiltro, tillit miste troen på noe

Tro (tɾuː) verb transitiv

1. være nesten sikker på, anta; være overbevist Jeg tror ikke han kommer. tro på julenissen

2. stole på, ta for gitt at er sant Du skal ikke tro alt du hører.

Tro (tɾuː) adjektiv

1. identisk, nøyaktig en tro kopi

2. trofast, pålitelig være tro mot noen lang og tro tjeneste; tradisjonen tro - som følger tradisjonen, etter tradisjonen

Lånt fra: http://no.thefreedictionary.com/tro

Hva skal man egentlig tro på? Og må vi i det hele tatt tro på noe som helst? Vel, jeg har tenkt litt over det og funnet ut at jeg, for å være helt ærlig, savner noe å tro på. Det er litt skummelt å gå rundt å være likegyldig, vel likegyldig er kanskje ikke akkurat rett ord, for det faktum at jeg stiller meg selv det spørsmålet og kjenner at jeg savner noe å tro på sier vel sitt - jeg ønsker å tro på et eller annet, men hva?

Når jeg ser andre ha en sterk tro så blir jeg nesten litt misunnelig. Hva er det som gjør at de får det til? Jeg, som dere som har lest litt på bloggen min tidligere blitt fortalt, er bittelitt opptatt av astrologi. Om ikke det er uvirkelig og noe man kunne stille spørsmål om det er noe sannhet i eller ei så vet ikke jeg, men det er vel det at jeg har kommet frem til at mye stemmer, så det må være noe sant i det. Men om det finnes en gud som er der oppe i himmelen og som skapte alt det fantastiske vi ser rundt oss - naturen, dyrene, menneskene, det stiller jeg spørsmål til. Jeg forstår at mange tenker "Det kan da ikke bare ha blitt sånn av seg selv?!"

Hvorfor tenker jeg på dette nå, mon tro? Vel, det kan ha noe med at når man bikker nærmere 50 så begynner man å se "slutten". Det høres kanskje litt dystert og dramatisk ut, men det er nå en gang slik at man ikke lever evig. Kroppen har alt begynt å si fra når jeg gjør ting som jeg kunne gjøre med letthet da jeg var 20, og ja, det har begynt å komme en del grå hår der oppe som man febrilsk forsøker å skjule med hårfarge. 

Man merker det også kanskje ved at man begynner å gå i begravelser oftere enn man går i bryllup. Man merker at kjendiser man har vokst opp med faller bort. Folk du kjenner, men og også folk du ikke kjenner, får alvorlige sykdommer eller blir utsatt for ulykker og dør altfor unge. Man skjønner brått at livet er skjørt og verdifult og når man i tillegg ikke tror på at noe skjer etter døden så har man virkelig noe å tenke på. Det er også skikkelig skummelt å tenke på dette etter å ha fått barn, for da er det noen som trenger deg. Å bli forelder gir et stort ansvar, ikke bare når barna er små og ganske hjelpeløse, men vi mennesker trenger veiledning når man går gjennom tenårene, men også senere i livet, og kanskje særlig trenger man noen når man er gammel og temmelig hjelpeløs?

Tilbake til tro og religion og slikt...Jeg ble døpt, tradisjonen tro, i kirken i 1970. Statskirken het den den gangen. Familien min var ikke veldig religiøs, vi gikk bare i kirken på 17. mai (fordi vi var med i speideren), og ellers i andre familiemedlemmers dåp, konfirmasjoner og bryllup og slikt, men ikke fordi vi var religiøse, bare fordi det var en tradisjon. Jeg følte aldri at jeg trodde på Gud, så jeg meldte meg ut fra statskirken da jeg fylte 18. Den avgjørelsen var helt grei og jeg står ved den ennå. Skal man først være med i en kirke, så bør man faktisk gå i kirken og være engasjert, noe jeg ikke var/er. Det å være "utenfor" kjentes bedre ut for jeg ble aldri fortrolig med den hellige treenighet og "mysteriet" med at Jesus ga sitt liv på korset og steg opp til himmelen og han tok på seg all synd for at vi menneskene på jorden skulle bli frelst. Alt dette høres for utrolig ut, og nesten litt urettferdig og makabert. Jeg kjøper det ikke. Jeg er skeptisk kan man vel trygt si. Mye av det som står i bibelen er jo også lignelser, eller historier som skal forklare noe annet hvor en skal lære noe om moral og etikk og slikt. En lærebok i hvordan man ter seg, så og si. Man skal ikke ta det som står der bokstavelig, men se hva man ønsker at leseren lærer ved å tenke over problemstillingen.

http://www.oprah.com/app/belief.html

Jeg har fulgt med på en serie på TV i det siste som har gått noen søndager som Oprah Winfrey har produsert som heter Belief. Jeg har ikke sett alle episodene, men det er en fascinerende serie. I hver episode blir man kjent med forskjellige personer som har forskjellig tro. Noen har mistet sin tro og prøver å finne den igjen. Noan følger en streng tradisjon i sin tro som har røtter langt, langt tilbake i tid, men fremdeles praktiseres disse skikkene også i våre dager. Det er folk som tar vanskelige valg i livet, men det er lett for de fordi de har en sterk tro. Det er veldig inspirerende å se denne serien - anbefales.

Hvorfor klarer ikke jeg å tro? Jeg er for jordnær tror jeg. Jeg klarer ikke å gi meg hen til hva det enn måtte være, og jeg må bli helt overbevist for å kunne tro på noe jeg ikke kan se eller forstå ved å tenke logisk. Sånn jeg er skrudd sammen, det er virkelig vanskelig å tro på noe som ikke kan forklares. Det er nesten så jeg får litt hetta bare ved tanken, men allikevel lengter jeg etter en forklaring - det hadde vært utrolig fint å ha en slik trygghet, noen som vokter over meg og som kan høre mine bønner når jeg er fortvilet, redd eller lei meg, og noen jeg kan takke når jeg er glad og lykkelig. Noen som hører på meg når jeg er alene. Noen som jeg kan lene meg til når livet stormer som verst. 

Jeg må vel forsøke å åpne meg litt mer, lese litt mer om forskjellige trosretninger eller alternativer til dette, oppleve noe som gjør at dette faller på plass så kanskje jeg kan gi meg hen, men det må være noe som gir mening for meg. Det kan bli veldig spennende dette. En reise i sjel og sinn på søken etter noen dypere, og jeg bør finne ut av dette før det er "for sent", for hvordan vil jeg bli minnet når jeg ligger der i kisten død som en sild? Jeg skal ikke gå så langt at jeg skal regissere min egen begravelse. Jeg hørte faktisk på det på en podcast her om dagen (Frekvens). Her ble det tatt opp at det visstnok er veldig "in" å planlegge sin egen begravelse nå for tiden. Mange føler at den tradisjonelle begravelsen ikke helt passer for seg, med en prest som sier noen ord og bønner med Gud og Jesus og greier, selv om man ikke var religiøs, pluss at det spilles et par, tre salmer som ikke nødvendigvis er noe personen som har gått bort har noen følelser for. 

Nå som det ikke er noen statskirke lenger så er det ikke dermed sagt at ikke de har "monopol" på hvordan ting foregår i samfunnet. Dersom man ikke har tatt et valg og meldt fra om hva man ønsker når man dør, så blir det mest sannsynlig prest + salme etc. når man skal begraves, med mindre de etterlatte vet hva du sto for og trodde på (eller ikke), og gjør noe verdig og vakkert ut av det hele uten at verken Gud eller oppstandelse blir nevnt. 

Det at det ble Den Norske Kirke isteden for statskirken er jeg veldig glad for. Som nevnt syns jeg man skal ha et forhold til den kirken eller trossamfunnet man melder seg inn i og være aktivt medlem. Man skal ikke bare bli dyttet inn i noe fordi det er tradisjon. Det var nok mange sofa-kirkegjengere tidligere, folk som så og si aldri gikk i kirken, men som automatisk ble med i kirken bare fordi mor og far valgte å følge tradisjonen og døpte deg og så gjorde man ikke noe mer ut av det. I tillegg føles det sikkert som en blanding av tradisjon og "press" det at man i tenårene må konfirmeres. Det er ikke fordi de ønsker å gjenta sitt dåpsløfte, men fordi man får en haug med penger og har en fin fest med familien. Jeg syns det er mer ærlig og givende om man sto for de valgene man tok når det gjelder tro. Det er vel og bra at man har tradisjoner, men ikke dumt å tenke litt på hvorfor man velger å følge tradisjonene. Det blir mer ekte da.

Ja ja, nå skal jeg slutte å være formanende. Ganske fascinerende at jeg klarer å ha så mange tanker rundt det å tro. Samtidig er det ganske morsomt at et ord på tre fattige bokstaver skal ha så mange betydninger, som du ser øverst i definisjonene er ganske fascinerende. Tro i betydningen religion er en ting, tro - i betydningen være overbevist - de henger litt sammen, men allikevel ikke. Man må liksom overbevise seg selv for at det finnes en gud, om man tenker som meg, men for noen trenger de ikke å bli overbevist i det hele tatt - de bare vet. Hadde det bare vært så enkelt, sier nå jeg.

Jeg verken vet eller tror, men jer er nysgjerrig. Jeg er allikevel ikke ateist heller, for jeg vet det er mye mellom himmel og jord som ikke kan forklares. At verden oppsto med Eva og Adam i Paradis er jeg skeptisk til, men så var det også en ligning. Jeg lener meg mer mot at Darwin har rett i sin teori om evolusjon...det gir mer mening liksom. Når det er sagt, behøver ikke det ene å eliminere det andre.

Hva tror du?