Fokus

Fokus ('fuːkʉs) 

substantiv nøytrum entall/singular

midtpunkt, sentrum være i fokus

Når man kommer i en "viss alder" så blir ting ofte litt ute av fokus. Man myser og forsøker å holde det man skal lese på en armlengdes avstand uten at det hjelper stort. Det er litt komisk, og jeg ler av meg selv (og andre) rett som det er, for man blir litt hjelpeløs. Når andre gjør det ler jeg ikke av dem uten annen grunn enn at jeg kjenner meg så utrolig godt igjen. Armene er rett og slett ikke lange nok. Bokstavene blir for små uansett så det hadde ikke hjulpet, man ville ikke klart å lese noe som helst.

Jeg glemmer aldri når jeg kom til Kroghs Optikk på Kolbotn torg og klaget over at jeg fikk hodepine sånn rundt 13.30-14-tiden hver dag når jeg var på jobb. "Kan det være synet?", spurte jeg undrende. Jenta bak disken spurte meg kjekt: "Hvor gammel er du?" Sånn rett ut liksom! Hvorpå jeg svarte "Trettiniogethalvt...". Det var det som var grunnen ja. Jeg jugde ikke på alderen, bare følte at jeg heller ville være trettiniogethalvt enn å måtte krype til korset og si "blir snart førti". Stor forskjell.

Sånn gikk det da, man fikk seg databriller. Og det stoppet ikke der, for to år senere har man pådratt seg skjeve hornhinner i tillegg, og kunnskap om at det er forskjell på om man skal se på 30cm avstand, 50 eller helt bort til TV'en. Derfor ender man altså opp med mer enn ett par briller. Men så lenge man har mulighet til å få seg slike "billige" hjelpemidler fra f.eks. Gucci og Dior, og i tillegg får en slik kul designer ugle-look (les: ser bibliotekarklok ut), så kan man ikke akkurat klage, eller?

Men det er ikke alltid bare synet man sliter med, også det å holde fokus på alt som foregår i livet sitt kan være en prøvelse. Noen ganger kan man føle at man selv er litt ute av fokus. Man forsøker å holde hodet over vann og gjennomføre selv om hodet er helt "ute". En liten digresjon her; jeg husker jeg ble så utrolig fascinert av Woody Allens film "Deconstructing Harry" fra 1997. I filmen var det en scene med Robin Williams hvor han bokstavelig talt var ute av fokus, selv om de andre rundt ham var helt skarpe. Jeg kjente meg igjen da jeg så den filmen, og når man føler seg sånn er det ganske frustrerende. I filmen ble det satt på spissen slik at man bare lo av det, men Allen er så flink sånn, at han klarer å skape forskjellige lag i filmene sine. Ting har en dypere mening, men blir banalt fremstilt. Digger det. Det er lenge siden jeg har sett den filmen nå, så jeg må finne den frem og se den igjen snart, bare få på Dior så ser jeg det som skal være i fokus klart som krystall.

Jeg liker å ha oversikt og få gjort alt jeg har satt meg fore, men så skjer det uforutsette ting som gjør at man blir overveldet. Man innser at man bare er et menneske og at man ikke er supermann. Ny digresjon her: jeg fant ut at jeg definitivt ikke er supermann etter å ha forsøkt å fly som ham da jeg tok turen innom VossVind (i Voss...) for ikke lenge siden. Her gjaldt det å fokusere på at man ikke skulle tenke på annet enn det instruktøren hadde gitt informasjon om, og samtidig innse at man slett ikke hadde superkrefter. Det tok alle superkreftene jeg hadde å forsøke å holde med oppe i lufta. Det var litt av en opplevelse, det må jeg innrømme, men ikke noe jeg skal fokusere på som fremtidig karriere/hobby. Jeg får fokusere på taekwondo og veien mot svart belte og beina plantet godt nede på jorden, eller gjennom en plate alt ettersom.

Det er mye man må fokusere på og lett å miste oversikten. Jeg har alltid vært en listeskriver. For å få noe som helst gjort så  har jeg funnet det lettere å kunne holde fokus på en ting om gangen og når de tingene jeg må huske på er skrevet opp, er det ingen fare for at jeg glemmer det. Det er utrolig deilig å kunne fokusere på en ting om gangen uten å bli stressa. Tror det er løsningen, i hvert fall for meg. Jeg liker å ha kontroll, men samtidig holde roen. Det er en hårfin balanse mellom kontrollfreak og avslappet vel vitende om at alt faktisk er under kontroll.

Det har blitt studert og skrevet mye om nettopp det at samfunnet vårt nå "lider" litt under det presset man er både i jobb og privatlivet. "Alt går så mye fortere nå", man forventer at man er på toppen av alle gjøremål og klarer å følge opp både jobb, familie, barn, venner, andre i et forrykende tempo. Det sier seg jo selv at det ikke går, og hvorfor stresse så mye? Nei, jeg foreslår total kapitulering - urtete og meditasjon - eller min nye favoritt; skyr med byggryn og kirsebærsyltetøy! Hilsen "Dr." Tone. Fokuser på ting som gjør deg glad og til et bedre menneske. Det forsøker jeg - hver dag!

Til neste gang!