Uforutsigbarhet

Uforutsigbar u + forutsigbar

Jeg blir helt uvel bare ved å tenke på ordet. Forstå det den som kan! Vet ikke helt hvorfor det er sånn, men det kan kanskje ha noe med at jeg er en smule kontrollfreak. Ikke et veldig flatterende ord, det lyder kanskje bedre når jeg sier at jeg liker å ha kontroll. Ja, det hørtes mye bedre ut med en gang. Jeg liker å vite hva som skjer, planlegge, skjønne hvorfor, vite når, hvor, med hvem etc. Uten dette blir man jo bare stressa!

Uvisst hvilket terningkast man får...

Så hvorfor liker jeg ikke når ting er uforutsigbare, vel du kjenner deg kanskje også igjen? Alle liker vel ting som kjennes trygt og forutsigbarhet er trygt. Det lærer man jo når man får barn. At "barn liker forutsigbarhet og rammer". At man ikke skal gå i fella og gi de for mye slækk på ting, la de være oppe om kvelden til de stuper utmattet i seng, eller på gulvet på vei dit. At de lærer at de ikke kan få godteri annet enn på lørdag. Derav ordet "lørdagsgodt". Det er greit det altså. Man lærer seg å akseptere at sånn er det uten å stille for mange spørsmål til det. Det er jo til barnets eget beste, både for helsas skyld og for å få inn gode vaner og rutiner på ting for å kunne fungere i et samfunn. Når man blir større vil jo disse godt innarbeidede tingene bare bli en vane og vaner er bra og trygge, og livet blir enklere og mer forutsigbart for deg og de rundt deg. Dette kalles vel harmoni.

Alle folk rundt deg er uforutsigbare. Noen mer enn andre. Folk som gjør uforutsigbare ting og ikke som "alle andre". Det er en påkjenning - for meg i alle fall. Jeg klarer ikke å få hodet helt rundt for å forstå hvorfor noen er sånn og andre ikke. Finner ikke noe svar, men må forsøke å finne en måte å komme gjennom det på uten å føle at livet mitt rakner av den grunn.

Når man lærer de man har rundt seg å kjenne så lærer man seg jo til mønstre de har og kan legge til rette for at det går slik du hadde ønsket uansett. For eksempel så kjente jeg en som alltid møtte opp for sent til avtaler. Til slutt ba vi henne komme en halvtime til en time før vi andre hadde tenkt å møtes. Da kom hun tidsnok! Vi som alltid kom tidsnok til avtaler lo godt da det faktisk ble sånn at vi alle kom samtidig. Trodde hun at vi alle var for sent ute? Eller ble hun overrasket over å komme samtidig som alle andre når hun visste at hun alltid pleide å være for sen?

La humla suse, my ass!
Foto: NRK

Jeg tror jeg alltid har vært sånn. Forutsigbarhetselsker. Kanskje la mine foreldre opp til en usedvanlig forutsigbar dag/uke/måned/liv for meg fra jeg var liten? De visste i hvert fall hvilken fagretning jeg burde gå på videregående lenge før jeg gjorde det. Etterpå er jeg usikker på om jeg var helt enig i valget, men så forutsigbar som jeg er, så gjorde jeg det de sa og da ble det som det ble. Jeg var nok ganske forutsigbar jeg også når jeg etter videregående valgte å studere tegning grunnkurs. Det burde de ha forutsett, og takket være eller fordi jeg gikk språklinja først, fikk jeg nok studiepoeng til å gå tegning grunnkurs etterpå. Det hadde ikke foreldrene mine forutsett, tror jeg.

Det å bare "la humla suse" får meg også til å få lettere panikk og pustebresvær. Tenk deg at man har en hel dag foran seg uten noen som helst planer. Jeg burde jo elske det som hele tiden har så sinnsykt mange ting som skulle være gjort, men jeg klarer ikke det. Å slappe av og ta ting som de kommer. Jeg må ha en struktur for dagen, en plan, jeg kan slappe av først når et par klokkeslett er plottet inn når noe skal skje og stedet man skal være på og med hvem. Er dette på plass og jeg har timet inn reisevei, så jeg vet når jeg må dra, så kan jeg koke en kopp med te og kule'n til vi må dra. Aner IKKE hvordan jeg ble sånn. Jeg er ikke stolt av det heller, men har akseptert at det er sånn jeg er.

Jeg var ganske sjenert da jeg var barn. Nå i voksen alder bryr jeg meg ikke like mye om hva andre syns om det jeg gjør. Det å ha sperringer for hva man gjør og hva andre forventer av deg har blitt en side som jeg har utfordret meg litt på. De skal ikke tro at jeg kun er den forutsigbare personen som gjør sånn og slik, men faktisk kan jeg bryte ut og forhåpentligvis være litt uforutsigbar også. Jeg har godt av det. Komme ut av skallet og bare si YOLO! Det gjorde godt. Jeg er ikke heeeelt kontrollfreak når det gjelder meg selv eller det som kommer ut av munnen min noen ganger.

Når man ser en tv-serie eller leser en bok så føler jeg det litt annerledes. Jeg synes det er utrolig kjedelig om jeg klarer å forutse hvordan handlingen kommer til å ende lenge før slutten. Det som pirrer er jo nettopp at man ikke vet, at man ikke kan se neste bråvending i historien.

Her kan jeg nevne den siste Alien-filmen, at jeg som har vokst opp med de første filmene overhodet gikk og så denne filmen er jo på en måte forutsigbart, men at jeg forventet å se noe uforutsigbart var kanskje urealistisk. Det hele var utrolig forutsigbart og ikke spennende i det hele tatt, men om man er ung og ikke så de første filmene er nok denne ganske spennende og ekkel. Og ikke misforstå meg, jeg syns det var  mange ekle og skremmende scener som jeg hoppet i setet av, men ikke nok til å la meg føle at jeg så en bra film. Noe som jeg har sett i det siste og som er utrolig bra er serien Breaking Bad. Hvem skulle trodd at jeg skulle bli hekta på å se en serie som handler om en kjedelig kjemiprofessor som starter med å koke metamfetamin? Det var vel det at det var så uforutsigbart at HAN ville finne på noe sånt, som gjorde at ingen mistenkte ham. SE DEN!

For å oppsummere så er det ganske utrolig hvordan en liten bokstav kan få meg et lite ord bety noe stikk motsatt. Digger sånt, ord og bokstaver og sånt. Jeg klipper bort U-en og beholder forutsigbar. Det er best slik! Eller...?

Jeg kom over denne linken. Den var ganske interessant: Unpredictability is in our nature