Magen

Mage, mave ('mɑːgə) , ('mɑːʋə) substantiv maskulin

kroppsdel mellom underliv og bryst ha smerter i magen

Glemte å holde inn magen på dette bildet...

Magen er kroppens hovedsentral. Hvis man har forspist seg blir man blir helt slått ut. Har man vondt i magen, må man holde seg i ro, og nær et toalett. Magen styrer mye og er også min akilleshæl, eller i hvert fall magefettet. For mange kvinner, og kanskje særlig når man kommer opp i en viss alder, syns det er utrolig vanskelig å bli kvitt magefettet. Det hjelper heller ikke å ha vært igjennom en barnefødsel eller to, men det er mange som har vært det og faktisk blitt kvitt synlige tegn på at de noen sinne har vært gravide. Mystisk, spør du meg.

I tillegg så reklameres med å "Bli kvitt magefettet på 1-2-3". Det er sørenmeg ikke så lett altså! Nesten litt provoserende at det innimellom kommer opp reklamer som sier nettopp det på nettet, selv ved siden av akkurat dette blogginnlegget til og med? Det er jo fristende å kikke på lenken for å se hva "løsningen" er, for gjett om jeg lurer på svaret! Det kan da ikke være så enkelt?

Jeg har forsøkt flere runder med en kombinasjon av kaloritelling og trening, men det går så utrolig tregt og er utrolig vanskelig å opprettholde over lang tid hvis man ønsker å leve noenlunde normalt liv over tid. Trodde jo egentlig at ved å trene så mye taekwondo som jeg har gjort, så ville magefettet bare smelte bort og bli strammet opp. Det har vist seg at det ikke gjør det, vel da jeg kunne holde på med trening 3-4 ganger i uka så klarte jeg å gå ned, men det hjalp ikke i lengden. Ikke sånn uten videre i hvert fall, når man f.eks. skader seg så man ikke får trent på en stund, eller om man drister seg til å spise junk innimellom. Jeg er ikke så flink at jeg klarer å holde meg vekk fra søtt, fett og alkohol heller. Man må jo kunne leve litt, slappe av og spise en pizza og ta seg en øl til og kanskje en brownie til dessert? Uten å overdrive selvsagt. Og maten i kantina på jobben er altfor god! Jeg kunne valgt knekkebrød med skinke og tomat, men gjør altså ikke det.

Tror jeg holder inn magen på dette bildet faktisk...

Jeg vet ikke om andre har opplevd det samme som meg, men jeg har flere ganger blitt spurt om jeg er gravid, altså når jeg ikke er i nærheten av å ha vært det i flere stadier i livet mitt. Det er en utrolig sårende opplevelse, at når man har litt mer magefett blir oppfattet så tykk og rund at man ser gravid ut! Jeg bare er sånn, med forholdsvis tynne bein og tykk på midten. That's it! "Er du gravid eller bare feit?", ble jeg spurt om en gang. Tror du jeg fikk hakeslepp? Man spør ikke om sånt, gjør man vel?! Snakket ikke mer med vedkommende etter den episoden akkurat. Det var en jeg jobbet med så vi hadde omgått hverandre mye og var godt kjent. Å spørre om sånt er ganske utrolig fra en som kjenner deg, men når det kommer fra vilt fremmede mennesker blir jeg nesten mer provosert.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger folk har reist seg på toget for å spørre om jeg vil sitte, "i din tilstand?". "Når har du termin?" ble spurt meg etter at jeg hadde fått barnet alt, da jeg var i en fin dameklesbutikk på Røa for å endelig få noen klær som ikke var mammaklær. Sist hendelse var når jeg var i banken og ventet i kø på min tur, så sier bankdamen "Dere trenger ikke å stå i kø, det er bare å sette seg ned" (og rettet så blikket mot meg) "Og særlig du vil vel sitte...?". Jeg visste akkurat hva hun tenkte. Jeg fortsatte å stå! Var egentlig nesten på vei ut av banken og vurderte faktisk å bytte bank!

Greit med løse bukser som skjuler magen

Når folk spør, så har jeg ikke vært forberedt på hva jeg skal svare. Noen ganger svarer jeg fornærmet. Noen ganger ler jeg det bort. Noen ganger forsøker jeg å være belærende og svarer at "Sånt spør man vel egentlig ikke om?" Uansett, så har "skaden skjedd", jeg blir såret, så jeg skulle ønske folk sluttet og spørre. Men det enkleste hadde selvsagt vært å slutte å ta meg nær av det. Lettere sagt enn gjort. Vil bare at folk tenker seg litt om før de spør om noe så personlig. Jeg er kanskje ikke så sterk person som jeg ønsker å gi inntrykk av - i hvert fall ikke når det gjelder magen min! Sorry. Ser man det litt fra et annet perspektiv også, om man hadde spurt noen som desperat forsøker å bli gravide, blir spurt om de er det, men nei, hun spontanaborterte, prøverørbehandlingen feilet igjen...Det er ikke hyggelig å bli spurt om noe så personlig. Er du gravid eller bare feit...? Makan!

Selv om jeg antar at noen rundt meg er gravide, eller ser om de har lagt på seg, så spør jeg jo aldri om noe sånn direkte. Er de gravide, så forteller de meg det når de er klare for det. Har man lagt på seg - vel sånn er livet. Man går litt opp, man går litt ned. Og når man kommer over 45 år blir det bare vanskeligere og vanskeligere å komme "in shape". Tro meg, jeg har forsøkt. Bikinisesong har fått en helt annen dimensjon for meg. Jeg må finne en bikini som ikke ruller ned under magefettet, ev. kjøpe badedrakt selvsagt - eller gå naken! ;)

Jeg vet ikke om det bare er jeg som har opplevd å få så mange kommentarer fra folk, eller om det finnes flere der ute. Har aldri hørt noen andre som har opplevd det samme, kanskje de bare holder det inni seg? Uansett, jeg håper jeg ikke kommer til å oppleve det igjen. Jeg er 47 år gammel nå så forhåpentligvis vil slike kommentarer gå over pga. at jeg ser for gammel ut til å få barn, og fordi folk har vett nok til ikke å spørre om jeg er feit.

Det er mye mer man sikkert kunne ha skrevet om magen. Om strømpebukser som ruller ned under bilringen (en av to onder med strømpebukser, enten ruller den oventil, eller så glir den ned så du går sidrumpa bortover. Jeg vet ikke hva som er verst?), om klær som plutselig har "krympet i vask", om bunader som brått ikke passer lengre (både fordi du fikk den som 14-15 åring i konfirmasjon og har sydd den ut så langt det går), om Trinni&Susannas hold-in sak (som gir deg den midjen du lengter etter, eller hvert fall holder den ting litt mer inn enn om du ikke brukte den), om jojo-dietter, strekkmerker...you name it, men jeg stopper her.

Om jeg får meg en mann  en gang i fremtiden, så håper jeg han vil like meg og være glad i meg for den jeg er med (eller uten) rund mage. Jeg får la magefølelsen styre slik at jeg finner en mann som er hakket dypere enn de som ønsker seg slanke, smekre babes, som ønsker å ha en pyntegjenstand ved sin side og ikke et menneske med hjerne og følelser, men heller går for den jeg er inni hodet og hjertet mitt. I drømmene mine er jeg slankere enn i virkeligheten, skal sies. Snakk om å lure seg selv?