Doktoren: Hei, Tone, hva kan jeg hjelpe deg med?Tone: Jo, nå skal du høre, jeg føler meg rar i kroppen. Jeg opplever at hjertet banker raskere noen ganger og jeg kjenner jeg blir varm og rar inni meg. Innimellom føler jeg meg ukonsentrert, det kribler i hele kroppen, og jo en ting til, jeg rødmer lett. Hva feiler det meg?
Doktoren: He he, det er nok ikke noe som feiler deg annet enn at du er forelsket! (legen humrer for seg selv...slår seg til pannen og rister på hodet...)
Tone: Jommen! Jeg tror du har rett, jeg er forelsket!!
Ja tenk, sånn kan det gå. Jeg har rett og slett gått hen og forelsket meg! Det spiller tydeligvis ingen rolle om man er 18 eller 48. Man får akkurat de samme symptomene/følelsene... Og ja, mirakler kan tydeligvis skje!
Så hva skjedde? Jo, det var nok en av disse datingappene da, som jeg jo har holdt på med litt av og på siden jeg ble singel. Jeg hadde lange pauser fra de, fordi det var så frustrerende å måtte bruke tiden sin på alle de uaktuelle kandidatene. Man fant jo ikke ut med en gang at de faktisk var uaktuelle før man hadde chattet litt, og kanskje møtt de også. Når jeg ikke holdt på med det, så håpet jeg jo at jeg bare "tilfeldigvis" ville møte en som passet, men jeg er jo ikke akkurat så mye ute hvor potensielle kandidater ferdes, så da ble det ikke like lett. Så min tanke om disse datingsidene er at man må stille med åpent sinn og bare forsøke igjen, og igjen...og igjen. I mitt tilfelle så "vips" (etter seks år som singel) dukket det opp en som virket lovende, og man hadde avtalt å gå på date.
Jeg satt på jobb og fulgte med på klokka. Den gikk liksom litt saktere enn normalt i dag. Så begynte det å nærme seg arbeidsdagens slutt og jeg kastet et siste blikk i speilet på badet før jeg hastet ned de fem etasjene. Jeg løp lett bortover mot møtestedet, skulle krysse veien, så jeg så meg om til venstre og høyre for å se om det kom biler. Jeg så ingen og løp over veien, selv om det var rød mann. Og der så jeg ham gjennom vinduet på det avtalte møtestedet. Det var første gang jeg så han "live" og jeg smilte lett. Han hadde en sånn utstråling, det var ingen tvil om at det var ham. Kjente han igjen fra profilbildene. Han så ennå bedre ut enn på bildene. Jeg kjente at jeg ble glad. Nervøsiteten ga litt slipp og jeg fortsatte å løpe inn og sa: "Hei, der er du jo!"...
Ja, sånn kan det første møtet være. Er det noe som heter forelskelse ved første blikk, så var dette nære på, eller kanskje selve definisjonen av utsagnet for mitt vedkommende.
Det fine med disse appene eller datingsidene er jo nettopp at man jo kan anta at de som har profiler der stort sett er single, at de faktisk er ute etter det samme som deg. De som ikke er det er heldigvis ganske tydelige på at de kun er ute etter noe uforpliktende, eller at de er i et forhold men trenger "krydder" eller noe sånt. Da er det jo lett å bare styre unna. Møter man noen ute på byen, er det vanskeligere å få på plass noe så essensielt som det. Du kan se en fyr du liker, gå bort og innlede prat og finne ut at, neida, han var bare ute med gutta, dama er hjemme med barnet. Han har ikke giftering for de er bare samboere, altså.
Det dumme med datingapper/sider er som nevnt at man bruker mye tid på å sveipe og innlede chat når du finner ut at det hele har vært bortkastet tid, kanskje også tok seg tid til å møte de og den følelsen av at man har mistet 20 minutter av min tid som jeg aldri får igjen. Jepp, jeg møtte faktisk opp på et par dater hvor de ikke dukket opp heller. Det var fryktelig skuffende. Ikke å ikke møte de, men at de faktisk ikke var menn nok til å si at "Nei, jeg tror jeg må avlyse daten. Det kjennes ikke riktig." Eller no' sånt?
Men altså ja...forelskelse...Når man har truffet rett person medfører et hav av rare følelser i kroppen og innimellom mangel på sunn fornuft, som man jo burde ha nok av i min alder. Ja, for man blir helt skrudd i hodet og irrasjonell, tankene surrer rundt og man blir opphengt i den nye flammen, blir helt fjortis rett og slett.
Jeg tror jeg faktisk rødmet fem ganger på vår første date. Og han lo til og med av vitsene mine, han hadde jo ikke hørt de før. Det var en god date. Det kriblet i magen og jeg var veldig håpefull, men man vet jo ikke på første date hvordan det vil gå videre. Vil det bli ny date? Må man spille "spillet" eller kan man satse med en gang? Vi bestemte oss for å ta en ny date...
Usikkerheten før man har blitt kjent, før man tør å stole på at følelsene blir gjengjeldt, den er uutholdelig. Vil han ha meg? Vil jeg ha ham? Det blir lettere noen uker inn, når man har snakket om ting og turt å åpne seg. Det er det det handler om. Å tørre å være helt åpen, ærlig, følelsesmessig avkledd. Det er den sterkeste formen for intimitet. Det er så fint, og gjør noe med oss. Når man tør å åpne seg og fortelle om dine innerste tanker, om gamle demoner, det er da man kommer hverandre nær. Man må trå varsomt frem, gi seg selv og dette nye litt tid. Lettere sagt enn gjort for min del...jeg er jo født utålmodig, jeg.
Jeg trodde jeg hadde opplevd det som var å oppleve, jeg har jo både rukket å bli gift og få barn, og deretter blitt skilt, men jeg håpet selvsagt på at det skulle være noe mer foran meg, men var veldig usikker. Man forelsker seg vel ikke igjen liksom? I min alder? Bare tanken på det virket fjernt.
Jeg har lyst til å holde på denne følelsen jeg nå, ikke tenke at det kommer til å gå over, forandres, man har jo hørt at den forelska-boblen går over, men det er lov å håpe at den kan vare en stund. Nå er jeg i en annen fase i livet, er ferdig med perioden hvor man stifter familie og går gjennom småbarnsperioden som kan ta knekken på de ivrigste forelskede par, nå kan jeg bare nyte og bevare gleden og forelskelsen leeeeeenge håper jeg. Jeg har vært igjennom forretten og hovedretten, nå skal man nyte livets dessert!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar