Kompetanse

Kompetanse refererer i dagligspråk til kvalifikasjon, «dyktighet til noe», «å kunne noe» eller «å være i stand til», men begrepet brukes gjerne i flere ulike betydninger, og særlig i juss og pedagogikk er kompetanse et faguttrykk med en mer presis betydning. (lånt fra Wikipedia)

Øker briller min kompetanse, mon tro?
Jeg ser kanskje litt klokere ut...

Dagens ord var egentlig kompetansemål. Hvorfor dette ordet kom opp i dag var i forbindelse den nærstående skolestarten. Jeg er bittelitt allergisk mot nettopp dette ordet. Fikk både leamus på øyet og litt kløe på høyre albue. Vel, kanskje jeg egentlig ikke fikk fysiske utslag av å høre ordet, men jeg har allikevel en aversjon for det og reagerer voldsomt når jeg hører det.

Skolene er veldig opptatt av at barna skal møte de kompetansemålene som er fastsatt. Det hele er veldig stivt og politisk og man glemmer litt at det handler om vidt forskjellige barn og ikke "sauer". Kunnskapsløfte, læreplan, målsetting, alle ordene er med på å sette folk i boks og klistre på lapper for å definere "ubrukelig", "flink", "hardtarbeidende", "sliter". Jeg har mange tanker rundt dette, men vet faktisk ikke helt hvor jeg skal starte hen.

Ok, i det siste har det vært mye debatt om lærerstudentenes krav til å ha 4 i matte fra videregående for å kunne bli lærer, til tross for at de kanskje ikke en gang skal undervise i faget. Her er det politikk inne i bildet, men det morsomme er jo, som vi har fått med oss, at politikerne som har bestemt dette ikke vil stå frem og fortelle oss hvilken mattekarakter de fikk. De er  jo tross alt ikke lærere, men de styrer hele Norges land. Det er ganske imponerende.

Jeg var ingen kløpper i matte skal sies. Jeg ble heller ikke lærer selv om jeg fra tid til annen faktisk underviser i bokbinding og kalligrafi. Jeg har på tross av min heller pinlige karakter i matte, i voksen alder innsett at en del matte faktisk er ganske interessant. Det skal også sies at jeg elsket å ha regnskap når jeg studerte til å bli advokatsekretær, men så er regnskap og matte litt forskjellige fag. Det ene er mer forståelig enn det andre. Når jeg slet med matte så må jeg dessverre skylde på dårlig undervisning. Elever har forskjellig behov for læring. Utgangspunktet mitt var ikke å forsøke å se om jeg kunne klare å løse problemet (mattestykket) selv, men å få en oppskrift først som jeg kunne bruke til å løse det med. Dette forsto tydeligvis ikke mattelæreren min og jeg strøk nesten i faget. Så kjøpte jeg to privattimer av en annen lærer ved skolen rett før eksamen, og jeg gikk opp to karakterer. Jeg har ofte lurt på hvordan mattekarakteren min hadde sett ut om jeg hadde hatt den læreren gjennom hele året. Kanskje hadde jeg klart å få en 4'er? Det er veldig spesielt hvor stort utslag det ga bare ved å bytte lærer.

Det er nok mange fag jeg skulle kunne ha gjort det bedre i bare jeg hadde "skjønt det" og ikke minst om jeg hadde hatt litt mer fokus på studiene da jeg var så ung. Det kan kanskje flere kjenne seg igjen i i vår generasjon. Ting har forandret seg helt for barn/unge nå til dags. Det er nesten skremmende hvor mye press som legges på de nå for tiden. Det går programmer på TV om å være "perfekt" og unge blir utbrent og suicidale bare for å nå kompetansemålene og det de ønsker her i livet. Er det verdt det?

Ikke alle kan klare teoretiske fag og ikke alle kan lære seg praktiske fag. Jeg har jo alltid vært glad i og hatt teft for de mer kreative/praktiske fagene jeg da. Det er ganske gjennomgående i livet mitt, med S i kunst og håndverk på ungdomsskolen og greier. Jeg fant ut at å lese teori kanskje ikke var "min greie" etter å ha studert kunsthistorie grunnfag, og kastet meg over min BA i Calligraphy & Bookbinding i London istedet og ble håndverker. Jeg føler ikke selv at noen kompetansemål ble tredd nedover hodet på meg, men så var kanskje ikke det et sånt fremtredende fenomen den gang jeg gikk på skolen. Jeg har det kreative og praktiske i meg, men jeg bevist at jeg faktisk klarer å tilegne meg mye teori og "vanskelige" ting også i senere tid. Jeg liker å lære nye ting og har også innsett at dersom jeg ønsker å nå målene mine, og det krever av meg at jeg må gjøre ting som ikke akkurat er noe jeg liker, så må jeg bare si til meg selv: "Deal with it!"

Det er bare litt trist at alt blir målt av karakterer på vitnemål og CV'er. Jeg er tilhenger av at det er mer ved en person enn det som står svart på hvitt på et ark. Det er her jeg på en måte får sluttet sirkelen ved at jeg er allergisk mot kompetansemål som jeg startet med i innlegget mitt. Alle har noe å gi. Alle er forskjellige. Det er greit med målsettinger og å pushe folk/barn til å yte mer enn de selv tror de kan. Allikevel føler jeg at man ikke må glemme individet og forskjellene. En person sliter kanskje mer enn en annen for å nå et eller annet kompetansemål. Det burde ikke være så firkantet. Lærere burde kunne være frie nok til å se nyansene og merke seg andre målstreker for hver enkelt.

Jeg må nesten fortelle hvorfor jeg nettopp irriterer meg noe sånn inni hampen over ordet kompetansemål. Hele saken dreier seg om bruk av svømmebriller i svømmeundervisningen eller ikke. For at min sønn skal kunne nå kompetansemålet i svømmeundervisningen får han ikke lov til å bruke svømmebriller. Hva er viktigst? Å lære seg å svømme, eller å lære å få vann i øynene og takle det??? For meg er det en soleklar sak.

Ok, sånn avslutningsvis. Jeg pusher meg selv hele tiden. Jeg har allikevel sett begrensningene mine, men gir meg ikke for det. Jeg har nå i voksen alder innsett at f.eks. det å ta svart belte i taekwondo ikke er like lett å gjennomføre når kroppen ikke er 20 år lenger. Det stanser meg ikke. Jeg skal jobbe videre mot det, det tar bare litt lenger tid. Har funnet ut at jeg bør starte med yoga. Kroppen trenger å bli mer smidig. Det knirker i leddene når jeg gjør "spenstige" spark og bevegelser. Jeg innser det, men gjør noe med det. Og sånn helt til slutt...


Jeg har vært med på et prosjekt hvor Cappelen Damm ønsket å bruke en kalligraf til å skrive løkke- og stavskrifteksemplene i to nye lærebøker som kommer ut om kun kort tid. Du finner nettsiden ved å klikke her så kan du bestille bøkene. Forhåpentligvis er det mange skoler også som vil bestille disse for å heve kompetansemålene i skrift for barna, få de til å lære seg å skrive en vakker håndskrift i denne dataalderen vi nå er i. Hvorfor jeg syns det er viktig, vel det er det mange som har skrevet mye nyttig informasjon om så jeg skal ikke gjenta all forskning og forklaring her. Jeg håper bare folk vil ha glede av det. Og igjen, her skal barna ikke gjøre noe annet enn å kose seg med å tegne bokstavene. Håper i grunn ikke de klarer å nå noen som helst kompetansemål. Ender de opp med forferdelig håndskrift kan de jo bli leger eller advokater!