Arr

Arr (ɑɾ) substantiv nøytrum merke el. spor på huden som skyldes et sår Tone har et arr på brystet

Veldig sent på 60-tallet kom jeg til verden med et nys - og med et hull i hjertet! Det har i hvert fall blitt meg fortalt at jeg hadde en søt, liten "thiii" da jeg så dagens lys, og så ble det vel avdekket etterhvert at ikke alt var som det skulle med hjertet mitt. 

Nå som jeg har barn selv kan jeg ikke forestille meg helt hvordan det er å bli forelder og få den beskjeden. At man har fått et barn med hjertefeil - selve motoren som gir oss mennesker liv. Men jeg hadde da i hvert fall ti fingre og ti tær!

Jeg hadde det vel egentlig helt ok lenge. Jeg "slapp unna" både svømmetimer og vinteraktivitetsdager på skolen, for jeg ble så fort kald. Vet ikke om det blir helt riktig å si at jeg "slapp", jeg kunne bare ikke være med og måtte lære å svømme og gå på ski i voksen alder, og det kan jo ikke egentlig sies å være like gøy. Uansett, sånn gikk dagene og årene helt til jeg ble ca. 9 år gammel. DA klarte ikke hjertet mitt å jobbe så hardt lenger og jeg ble fort sliten. Utenfor huset der jeg vokste opp er det en trapp med 15 trinn. Like før operasjonen måtte hvile to ganger underveis for å klare å komme opp trappen på vei hjem fra skolen. Jeg var da på en venteliste for operasjon og skulle egentlig ikke opereres før to år senere. Det hadde ikke moren min tid til å vente på, og ikke jeg heller, så hun ringte og sa at NÅ må datteren min opereres. 

Så ble jeg operert da, og jeg husker bare svakt hva som egentlig hendte. Små episoder som at da jeg fikk narkose og ble bedt om å telle ned fra 100, tror jeg at jeg kom til 98 før jeg ble helt borte. At jeg nektet å få stikkpille etter operasjonen for jeg trodde det ville gjøre vondt. (Hallo! Hvem er det som fant på å kalle det STIKKpille da? Det høres jo skikkelig vondt ut - rompepille hadde vært morsommere for en 9 åring). Jeg husker også hvor vondt det var når de drenerte sårene. Jeg hadde to rør festet til magen og når sykepleierne vrei på de så gjorde det uutholdelig vondt. De som har opplevd det samme sitter nok å nikker anerkjennende til dette. Jeg husker et eller annet med at jeg burde drikke rødbetjuice for det er så bra for jernmangel eller mangel på røde blodceller! Usj...Og jeg husker jeg fikk besøk på sykehuset av noen venner. En venninne ble helt lysegrønn i ansiktet slik at hun gikk i ett med de lysegrønne veggene. Stakkars, det er ikke bare bare å gå på sykebesøk, men jeg satte veldig pris på det, selv om besøket ble kort. 

Men alt dette er veldig lenge siden nå...

Det høres kanskje rart ut, men jeg tenker faktisk mye på dette ennå. Og det som får meg til å gjøre det er jo nettopp påminnelsen jeg får hver morgen når jeg står der naken og ser dette arret. Jeg kan ikke huske hvordan jeg så ut uten arr. Når jeg er på stranda eller i dusjen i svømmehallen peker folk på arret mitt og spør meg hva det er eller hva som har skjedd. Da jeg var yngre syns jeg det var litt flaut og plagsomt. Særlig i puperteten. Nå i senere tid tenker jeg at det er fint at de spør, de er oppriktig nysgjerrige og vil vite hva jeg har vært igjennom, og det er jo i grunn ikke noe flaut over det i det hele tatt. Jeg forteller villig hva som har skjedd, og smiler litt inni meg. 

Når jeg er i godhjørnet har jeg kalt det "glidelåsen min". Når jeg har hatt det som værst har jeg forsøkt å skjule det med sminke. Jeg gikk også mye med høyhalsede gensere da jeg var yngre, men man kan jo ikke ha det sånn! Blir veldig varmt om sommeren. Og når jeg først er inne på sommer, det som blir først solbrent er arret. Frem med faktor 30 eller 50! Nei, man får godta at arret er der og være stolt av å ha en historie og ikke minst takke og si - JEG LEVER! Og ingen er perfekte på noen som helst måte, men jeg tror jeg fremdeles vil styre unna kjoler med veeeeldig dyp utringing. 

I andre kulturer er det å ha arr et skjønnhetssymbol, slik at de faktisk med vilje lager arr i huden sin, men de er i det minste symmetriske og det er ikke mitt. Hadde ennå glidelåsen min vært en perfekt, rett linje...akk!

Jeg er frisk som en fisk altså, kanskje ennå friskere enn på lenge etter at jeg begynte å trene taekwondo. Litt på trass har jeg bestemt meg for å gjøre mest mulig ut av livet og pushe meg selv for å oppnå alt jeg kan fysisk klare den tiden jeg er på denne kloden. Men samtidig jeg er redd for å dø, pushe meg så mye at hjertet mitt ikke klarer mer. Arret mitt minner meg også om at jeg var så nære døden. De stanset vel hjertet mitt under operasjonen da de fikset meg, tenker jeg. Er alt virkelig 100 % nå? Kan jeg forvente at hjertet mitt banker like lenge for meg som for en annen som ikke har en lapp på størrelse med en 5-krone over hullet som en gang var i hjertet? Jeg nekter å tenke mer på det. Positive tanker...positive tanker.

Jeg er - scarred for life - men det er jo bare positivt, ikke sant?! Till next time :)