Jeg kunne skrevet en bok om dette. Neida, eller jo kanskje? Ja, som singel har jeg vært innom diverse nettdatingsider; Sukker, Match, Tinder. For hvordan skal man ellers møte "mannen i sitt liv" liksom? Jeg som tilbringer 6-8 timer i sovende tilstand, 7 1/2 time på jobb, 1 time på å reise til og fra jobb, 2-3 timer som kokk/servitør og leksehjelp, 1 time på trening (3-4 ganger i uken), 2-3 timer til klesbretting kombinert med TV-titting (og når jeg drev med nettdating så kunne klesbretting også godt kombineres med chatting), 1 time til diverse bokbinding- og kalligrafigreier for foretaket mitt. Da blir det ikke mye tid igjen av døgnet, og alt det som står over tilsier vel egentlig at jeg slett ikke har tid til noen kjæreste. Allikevel hadde det vært hyggelig å være to! At noen ble glad i meg og som jeg kunne funnet på morsomme ting sammen med og sagt "vi" og "oss"...og såntno'.
Så jeg kastet meg over dette fenomenet nettdating. Tenkte jeg skulle gi det en sjans, se hva som skjer, den som intet våger, intet vinner osv. Så jeg opprettet en catchy profil med fint bilde av meg selv - smiiiiil. La inn en kort og informativ, og ikke minst ærlig tekst. Noe som kunne fremstille hvem jeg er: En kreativ og kul berte med to barn, katt, som driver med taekwondo. Jeg skrev at jeg ønsket meg en snill og morsom mann som liker barn, eller noe i den dur. Jeg forandret det til at jeg godt kunne tenke meg en snill og morsom mann, gjerne litt rocka og kreativ, som liker barn. For det stemmer vel egentlig litt mer med det jeg vil ha, men ikke lenge etter endret jeg kriteriene - Fint om han har puls! Neida ;)
Det er utrolig hvem som kunne få seg til å klikke på profilen min, og utrolig hva enkelte kunne få seg til å skrive. Det er veldig vanskelig å vite hva personen bak profilbildet egentlig er ute etter, sikkert meg selv inkludert, selv om jeg som nevnt over er ærlig og i hvert fall var ute etter noe seriøst. Når man har den vinkelen på det, så er det til å begynne med ganske overraskende når han som kontakter deg er ute etter noe heeeeelt annet (om du skjønner hva jeg mener *blunk-blunk*)
Jeg har funnet ut at jeg i grunn nok er ganske kravstor. Jeg forventer at mannen skal kunne lese. Når jeg skriver at jeg er interessert i en mann mellom 38-50, så mener jeg ikke at han skal være verken 28 eller 68 år. Jeg er "godt" over 40 og har to barn. Det burde være ganske innlysende at jeg ikke ønsker/kan få flere barn, egne i hvert fall - bonusbarn tas imot med takk. Jeg har ikke tenkt å flytte på meg heller, så det kjentes litt rart at menn fra både Svalbard og Bergen tok kontakt, eller ennå verre, USA! Avstandsforhold er vanskelig nok i seg selv om man ikke skal starte med å date når man bor så langt unna hverandre.
Jeg som er glad i språk og hvordan man ordlegger seg mister også fort interessen dersom mannen skriver dårlig norsk. Her må jeg innrømme at jeg ikke alltid får det til så bra selv, og jeg skylder da selvsagt på telefonen min, at fingrene mine er så store at de kom borti gal bokstav, og så må man liksom få beskjeden over raskt, og jeg har ikke tid til å lese korrektur, at telefonen driver med sånn autocorrect etc. Eksempel på beskjed jeg IKKE falt for:
Hei,du vakkre dame. Ditt smil er som en sol. Du jeg vil treffe, om du vil treffe meg så fint.
Klem P
Tja, ikke vet jeg hvorfor det ikke ble oss to?! Han har jo puls...Neida, jeg skal gi han for forsøket. Han er tydeligvis ikke norsk og det er ikke det enkleste språket å skrive på, så jeg beklager. Men altså ikke min type, så lykke til videre etc.
Det andre jeg festet meg ved er bildene folk legger ut. Hva er det som får dem til å tro at jeg vil date en mann i Borat-badedrakt, stående på én hånd på toppen av en stabel av bruskasser, med en øl i den andre hånden? Og hvor kommer alle disse friluftsmenneskene fra egentlig? Det er enten fyllebilder eller ekstremsport som gjelder, eller så ser de ekstreeeemt sløve ut. Eller de viser en 8-9 bilder av bilen sin. De må da ha et bedre bilde liggende et sted?!
Noen klarte å vekke interessen min og da skrev jeg gjerne noen, kule tilbakemeldinger og av og til en liten limerick! (Ja jeg er litt spesiell). Ble det for tregt så "slo jeg opp", mens noen skrev jeg med over lang tid. Jeg koste med å finne på morsomme og interessante ord og vendinger, og gledet meg til å se hva han svarte. Så over til den skumle delen. For så lenge man chatter er jo alt forholdsvis ufarlig. Så kommer spørsmålet: "Skal vi treffes?"
Tja, jeg er jo av den positive typen som syns det kan være like greit å møtes om man først har funnet tonen, gjerne før enn senere. Mitt "problem" er at som alenemor med barnefri annenhver helg og en kveld i uken, så er det ikke så lett å klemme inn et treff. Men jeg har da fått det til innimellom og det har vært - RART! Veldig rart. Noen ganger er det hyggelig, man finner tonen, men så hører man ikke noe mer. Eller man får beskjed med én gang at det var hyggelig, men at den andre/eller jeg ikke ser noen grunn til å la den andre gå rundt å vente på å høre fra den andre. Det er ikke lenger nødvendig å vente de to-tre dagene før mannen kan ta kontakt igjen da, ja for det er visst "regler" for slikt. Jeg syns jo slike regler er helt unødvendige. Man kan vel i vår alder være ærlig og praktisk. Man er jo ikke fjortis heller! Men, jeg er ikke rett person til å si hva man burde eller ikke. Jeg sitter jo her singel fremdeles og har tydeligvis ikke forstått "spillet".
Uansett, etter enkelte treff har ting vært fryktelig kleint, jeg snakker om "planlegging av hva man skal finne på om to måneder" (etter å ha tatt én slurk av kaffen) og "hvor gøy det skal bli å fortelle barna våre hvordan vi møttes"-kleint! Hjælpes...
Nå er det ikke alltid sånn. Jeg har faktisk truffet opptil flere spennende og hyggelige menn også, som både kunne skrive ok og som hadde vanlige bilder i profilen. Jeg ble til og med forelsket i en, men...ikke happy ending der. Det er mye som må klaffe gitt, men jeg fikk noe ut av det - jeg kjente at jeg kunne føle. Jeg hadde evnen til å bli forelsket igjen. Hadde nesten gitt opp troen på at det skulle skje. Men den følelsen å vente på om/når han ringer...det kunne jeg godt ha sluppet. Men tiden leger alle sår osv. Og resultatet av dette er, jeg har slettet alt av profiler og har visst begynt å bruke tiden min på å blogge isteden. Mye morsommere!
Jeg er heller ikke "desperat". Jeg har det fint som singel, skilt og alenemor. Jeg tar egne valg og fikser alle "mannfolkjobbene" i heimen, som å rense sluk, ta ut veps og edderkopper, sage ned trær med motorsag og fikle nedi bilmotoren når det trengs. Når jeg begynner å bli trist og føle meg ensom eller frustrert over noe, så drar jeg på taekwondotreninga og sparker, slår og skriker litt - og vips føler jeg meg mye, MYE bedre!
Det er utrolig hvem som kunne få seg til å klikke på profilen min, og utrolig hva enkelte kunne få seg til å skrive. Det er veldig vanskelig å vite hva personen bak profilbildet egentlig er ute etter, sikkert meg selv inkludert, selv om jeg som nevnt over er ærlig og i hvert fall var ute etter noe seriøst. Når man har den vinkelen på det, så er det til å begynne med ganske overraskende når han som kontakter deg er ute etter noe heeeeelt annet (om du skjønner hva jeg mener *blunk-blunk*)
Jeg har funnet ut at jeg i grunn nok er ganske kravstor. Jeg forventer at mannen skal kunne lese. Når jeg skriver at jeg er interessert i en mann mellom 38-50, så mener jeg ikke at han skal være verken 28 eller 68 år. Jeg er "godt" over 40 og har to barn. Det burde være ganske innlysende at jeg ikke ønsker/kan få flere barn, egne i hvert fall - bonusbarn tas imot med takk. Jeg har ikke tenkt å flytte på meg heller, så det kjentes litt rart at menn fra både Svalbard og Bergen tok kontakt, eller ennå verre, USA! Avstandsforhold er vanskelig nok i seg selv om man ikke skal starte med å date når man bor så langt unna hverandre.
Jeg som er glad i språk og hvordan man ordlegger seg mister også fort interessen dersom mannen skriver dårlig norsk. Her må jeg innrømme at jeg ikke alltid får det til så bra selv, og jeg skylder da selvsagt på telefonen min, at fingrene mine er så store at de kom borti gal bokstav, og så må man liksom få beskjeden over raskt, og jeg har ikke tid til å lese korrektur, at telefonen driver med sånn autocorrect etc. Eksempel på beskjed jeg IKKE falt for:
Hei,du vakkre dame. Ditt smil er som en sol. Du jeg vil treffe, om du vil treffe meg så fint.
Klem P
Tja, ikke vet jeg hvorfor det ikke ble oss to?! Han har jo puls...Neida, jeg skal gi han for forsøket. Han er tydeligvis ikke norsk og det er ikke det enkleste språket å skrive på, så jeg beklager. Men altså ikke min type, så lykke til videre etc.
Det andre jeg festet meg ved er bildene folk legger ut. Hva er det som får dem til å tro at jeg vil date en mann i Borat-badedrakt, stående på én hånd på toppen av en stabel av bruskasser, med en øl i den andre hånden? Og hvor kommer alle disse friluftsmenneskene fra egentlig? Det er enten fyllebilder eller ekstremsport som gjelder, eller så ser de ekstreeeemt sløve ut. Eller de viser en 8-9 bilder av bilen sin. De må da ha et bedre bilde liggende et sted?!Noen klarte å vekke interessen min og da skrev jeg gjerne noen, kule tilbakemeldinger og av og til en liten limerick! (Ja jeg er litt spesiell). Ble det for tregt så "slo jeg opp", mens noen skrev jeg med over lang tid. Jeg koste med å finne på morsomme og interessante ord og vendinger, og gledet meg til å se hva han svarte. Så over til den skumle delen. For så lenge man chatter er jo alt forholdsvis ufarlig. Så kommer spørsmålet: "Skal vi treffes?"
Tja, jeg er jo av den positive typen som syns det kan være like greit å møtes om man først har funnet tonen, gjerne før enn senere. Mitt "problem" er at som alenemor med barnefri annenhver helg og en kveld i uken, så er det ikke så lett å klemme inn et treff. Men jeg har da fått det til innimellom og det har vært - RART! Veldig rart. Noen ganger er det hyggelig, man finner tonen, men så hører man ikke noe mer. Eller man får beskjed med én gang at det var hyggelig, men at den andre/eller jeg ikke ser noen grunn til å la den andre gå rundt å vente på å høre fra den andre. Det er ikke lenger nødvendig å vente de to-tre dagene før mannen kan ta kontakt igjen da, ja for det er visst "regler" for slikt. Jeg syns jo slike regler er helt unødvendige. Man kan vel i vår alder være ærlig og praktisk. Man er jo ikke fjortis heller! Men, jeg er ikke rett person til å si hva man burde eller ikke. Jeg sitter jo her singel fremdeles og har tydeligvis ikke forstått "spillet".
Uansett, etter enkelte treff har ting vært fryktelig kleint, jeg snakker om "planlegging av hva man skal finne på om to måneder" (etter å ha tatt én slurk av kaffen) og "hvor gøy det skal bli å fortelle barna våre hvordan vi møttes"-kleint! Hjælpes...
Nå er det ikke alltid sånn. Jeg har faktisk truffet opptil flere spennende og hyggelige menn også, som både kunne skrive ok og som hadde vanlige bilder i profilen. Jeg ble til og med forelsket i en, men...ikke happy ending der. Det er mye som må klaffe gitt, men jeg fikk noe ut av det - jeg kjente at jeg kunne føle. Jeg hadde evnen til å bli forelsket igjen. Hadde nesten gitt opp troen på at det skulle skje. Men den følelsen å vente på om/når han ringer...det kunne jeg godt ha sluppet. Men tiden leger alle sår osv. Og resultatet av dette er, jeg har slettet alt av profiler og har visst begynt å bruke tiden min på å blogge isteden. Mye morsommere!Jeg er heller ikke "desperat". Jeg har det fint som singel, skilt og alenemor. Jeg tar egne valg og fikser alle "mannfolkjobbene" i heimen, som å rense sluk, ta ut veps og edderkopper, sage ned trær med motorsag og fikle nedi bilmotoren når det trengs. Når jeg begynner å bli trist og føle meg ensom eller frustrert over noe, så drar jeg på taekwondotreninga og sparker, slår og skriker litt - og vips føler jeg meg mye, MYE bedre!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar