Selvtillit og selvfølelse

Selvtillit er individets tiltro til sin evne til å prestere. Det kan handle om arbeid, skole eller sosiale sammenhenger. Selvtillit kan variere fra dag til dag og kan endres gjennom bekreftelse utenfra, eller også endres under for eksempel alkoholpåvirkning. Selvtilliten kan trenes opp. Mange forveksler begrepet med selvfølelse...Selvfølelse eller selvaktelse, selvbevissthet, er å akseptere seg selv som den en er, og være bevisst sin egen verdi. Begrepet selvfølelse brukes i psykoterapi, men også i dagligtale. Lav selvfølelse gjenkjennes med usikkerhet, selvkritikk og skyldfølelse.

Noen ganger har man dårlig selvtillit, andre ganger god selvtillit, kanskje man til og med strutter av selvtillit innimellom! Og noen ganger føles det som om man slett ikke har et fnugg av selvtillit og sniker det seg inn inn en dæsj med dårlig selvfølelse oppi det hele, så ligger man tynt an. Det er litt flytende det hele og det avhenger helt av situasjon og dagsform, og en hel haug med andre ting visstnok.

For det meste tror jeg at jeg har en ganske god posjon selvtillit. Det hjelper kanskje at man har kommet i en alder hvor man har fått litt livserfaring og forstår at ikke alt betyr så "himla mye" lenger. Jeg har trua på meg sjæl og det jeg kan få til. Syns for øvrig Pippis motto "Det har jag aldrig provat förut, så det klarar jag helt sãkert!" er sinnsykt bra sagt, som om jeg skulle ha sagt det selv.

Når jeg kaster meg ut i alle mine prosjekter, så føler jeg det litt sånn som Pippi, som for eksempel der jeg sto i kjole, tresko, vernebriller og motorsag og sagde ned et tre som sto helt inntil grensen til naboen. Han hadde lenge ønsket at jeg fjernet dette treet, og en vakker dag så gjorde jeg altså det, vel og merke etter å først ha sett en youtube-video om hvordan man fester kjedet på motorsagen og én om hvordan man sager ned trær, du vet, skjære sånn derre hengsel i trestammen for å bestemme fallretningen på treet etc. Jeg syns jeg gjorde en formidabel jobb, jeg hadde aldri gjort det før, og 15 trær senere gjorde at jeg fikk virkelig rensket opp på tomta, eller temmet jungelen, som jeg liker å si. Da var det bare å gå til innkjøp av kløyvemaskin, hvilket jeg også syns var utrolig moro å jobbe med. Det var altså ingenting å si på selvtilliten jeg hadde her.

Jeg klarer sikkert å lære meg de nye poomsene jeg må til taekwondograderingen også - jeg må jo i hvert fall tro på det, og å brekke den platen med knyttneven som jeg må. Joda, det går sikkert bra, og når jeg får til ting jeg har som målsetting å få til, så bobler det liksom inni meg, jeg blir rakere i ryggen og vokser ca. 1,5 cm. Det er gevinsten man får - man får et selvtillits-vitamintilskudd, og smiler fra øre til øre der man lusker hjemover støl i hver eneste muskel og med blodige knoker.

Men hvor kommer denne selvtilliten fra? Den har ikke alltid vært der, som da jeg kjørte opp og strøk på førerprøven første gang jeg forsøkte. Da var nok ikke selvtilliten helt på topp, den var i hvert fall ikke tilstede når jeg forsøkte for andre gang, og den var søkk borte når jeg for tredje gang forsøkte å få denne etterlengtede, og etterhvert utrolig kostbare, lappen. "Hva skal vi gjøre med deg, da?", sa oppkjøringssensoren til meg idet han gikk ut av bilen. Så der satt jeg da, og forsto ikke helt hva som hadde skjedd. Jeg gikk ut av den nesten perfekte, lukeparkerte bilen på Risløkka trafikktilsyn og fikk en blitz i trynet og et laminert og rykende ferskt førerkort i hånden, og DA kjentes alt litt bedre. Jeg fikset det altså allikevel, selv om selvtilliten måtte skrapes fra bakken jeg sto på.

Helt fra jeg var barn tror jeg at jeg har hatt ganske god selvtillit. Mobbing for eksempel har egentlig alltid prellet av meg, fungerte like bra som om man kaster vann på gåsa. Jeg tok det ikke inn, selv om jeg var klar over at det stygge som ble sagt var forsøk på å rakke ned på meg og knuse selvtilliten min, men jeg hevet meg over det. Jeg husker særlig en episode på barneskolen hvor jeg gikk med en litt annerledes (men ikke for rar) strikket lue i hvitt og blått. Noen sa "Så rar lue du har!", hvorpå jeg svarte "Jeg syns den er fin jeg!". Ikke akkurat det svaret mobberen hadde forestilt seg, så det ble temmelig taust etterpå.

Og når vi først er inne på temaet barndom og minner fra skoletiden. Min mor sydde klær. Hun sydde i sin tid en skotskrutet, slengbukse til søsteren min en gang på begynnelsen av 70-tallet, når det var moderne, og jeg var så "heldig" at jeg fikk arve denne buksen 8 år etterpå! Ikke nok med at søsteren min er 8 år eldre enn meg, så var hun også minst 10 cm høyere enn jeg var når klærne endelig "passet". Så jeg endte da opp med å gå i umoderne, altfor store slengbukser med oppbrett. Najs.

Jeg kan allikevel ikke huske at det knakk selvtilliten min det heller, husker egentlig ingen negative ting der annet enn at buksen var usedvanlig plagsom å gå med. Men en dag fikk jeg en 501-bukse, og jeg kan huske at nabogutten løp inn til sin mor og sa: "Mamma, jeg vil også ha 501-bukse, alle har det. Selv Tone har fått 501-bukse!" Med det resultat at nabogutten også fikk det, for jeg var jo den siste som fikk nye og trendy klær. Da kan du tro at selvtilliten min struttet - litt i hvert fall. Jeg var blant de kule - endelig. Som om det betydde noe?! Selvtilliten oste altså av meg der jeg gikk med min nye, stive 501-bukse og de knallkule (og veldig behagelige faktisk) Isba-støvlene mine. Det har litt å si på selvtilliten hvordan man kler seg, men når det er sagt...

Det er kanskje slik innimellom, men sannheten kommer for en dag. Det har ingenting å si egentlig, hvordan det ytre er, det er jo faktisk det indre som teller, da som nå. Man må finne seg selv (Gud! Så klisjéaktig av meg å si det, men det er faktisk sant) og man må tørre å stå for den man er. Man må være ekte og ærlig og andre vil se at du har både selvtillit og god selvfølelse. Vær anderledes, lik deg selv - ikke minst tro at DU er noe. Faen ta den derre janteloven!

Tør det om du kan!